Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Leder: Friheten og valgene

av Knut Olav Åmås

Jean-Paul Sartre fyller hundre år,» het det i en noe misvisende tittel i en norsk ukeavis nylig. Det er 25 år siden Sartre døde og ble fulgt til graven på Montparnasse-kirkegården i Paris av 50 000 tilhengere.

Men joda, han ville såvisst ha fylt hundre hvis han hadde levd til 21. juni i år. Jubileet frembrakte en strøm av artikler, bøker, utstillinger og andre markeringer. Hva kan vi si om Sartres aktualitet og hva som står igjen av Sartre i dag?

Han er fremdeles ikonet på en engasjert intellektuell, men han er også baksiden av det samme bildet, han legemliggjør de intellektuelles fascinasjon for ytterliggående politikk. Sartre støttet jo tidvis venstreekstreme politiske posisjoner.

En fortsatt aktuell filosofisk kjerne hos Sartre, er den som finnes i møtet mellom marxistisk tenkning og en frihetsorientert ekstensialisme, mellom trykket fra tunge strukturer og den menneskelige friheten. For det er en tenkning som bekrefter menneskets frihet og ansvar midt oppe i alt det blir utsatt for av press og påvirkning i konkrete situasjoner.

Denne individtenkningen må selvsagt ikke forveksles med en nyliberalistisk tids «ja» til en markedstilpasset, motestyrt frihet for den enkelte – som vil gjøre alle unike på den samme måten. Den virkelig frihetsfokuserte tenkningen resulterer derimot i det «nei» som enkeltmennesker alltid må si i møte med dogmatiske og autoritære bevegelser i kultur og samfunn.

Hos Sartre finnes, for å forenkle, den filosofiske grunnposisjon som består i hele tiden å bekrefte ens egen frihet, å se livet og tilværelsen som resultatet av ens egne, selvstendige valg, og å motstå fristelsen til å skrive ansvar og skyld over på krefter og personer utenfor ens egen kontroll. Hvis man påkaller tvingende omstendigheter og prøver å fraskrive seg sin egen frihet, lever man i selvbedrag.

Skulle ikke dette være en svært aktuell filosofi også i dag, i en tid preget av nye kollektivistiske krefter som skaper nye former for ufrihet? Sartres tenkning er også en frigjøringsfilosofi.

 

Påvirket av Sartre er det dessuten mulig å anlegge et eksistensfilosofisk perspektiv på f.eks. homofili – hvordan «blir» man homofil, hvordan tilegner man seg en slik orientering? Jeg har aldri hatt interesse for medisinsk og naturvitenskapelig forskning som prøver å finne biokjemiske, nevrologiske eller andre «forklaringer» på homofili. Jeg har også alltid vært desinteressert i den organiserte homobevegelsens ortodoksi, hvis eneste gangbare standpunkt er at homofili er en «medfødt legning».

Det strider mot min intuisjon å se homofili som medfødt, som «vesen». I stedet kan vi se denne livsstilen eller orienteringen som resultatet av frie valg. Ikke ett identifiserbart valg som potensielt kan endres, men en veldig lang rekke valg, små og store, bevisste og ubevisste, over meget lang tid fra tidlig barndom av og oppover i tenårene. Det dreier seg om valg både i enkle og mer kompliserte situasjoner, som til slutt gir personen en viss sensibilitet, en spesiell identifisering, en måte å tenke på, en måte å betrakte verden og tilværelsen på.

Denne posisjonen er et eksempel på valg av det Sartre kaller «et grunnleggende prosjekt», som skjer på det ureflekterte eller før-refleksive plan.

 

Gjennom Sartre ble eksistensialisme et synonym for individets ansvar for å dyrke sin egen frihet. Som det heter i Eksistensialisme er humanisme fra 1946: «(…) menneskets skjebne er i mennesket selv (…) det finnes ikke annet håp enn i handlingen.» Gjennom sine handlinger og sin eksistens bestemmer mennesket profilen på sitt liv og det man så måtte etablere av essens eller vesen.

Men mennesket er selvsagt ikke fritt til hva som helst, det befinner seg alltid i en viss situasjon som det må forholde seg til og blir begrenset av. Frihet oppstår når man tar situasjonene innover seg og er i dem, som Norges fremste Sartre-kjenner, Dag Østerberg, sier det.

Dette er den situerte frihet. Vi skaper ikke vår verden, men velger vårt forhold til den, ved at vi vedstår oss våre valg, våre prosjekter og bekrefter andresfrihet i tillegg til vår egen.

Er Sartres filosofi blitt gammeldags i dag? Franske skoleelever og studenter trenger visst knapt lese Sartre lenger, og han er ikke noe hett navn på filosofiinstituttet ved Sorbonne-universitetet i Paris. Ja, det har vært et nødvendig karrieregrep for mange stigende akademiske stjerner i Frankrike å begå fadermord og fastslå at Sartre er historie. Men, som Peter Sloterdijk har skrevet: En tenker må bli gammeldags før han kan få sin renessanse.

For akademiske moter er én sak, Sartres aktualitet er en annen, som filosof og som «universell intellektuell».

Et eksempel på hans innflytelse: For den latinamerikanske forfatteren og forskeren Ariel Dorfman ble Sartres bruk av filosofi, teori og skjønnlitteratur for politiske formål en inspirasjon for hans eget politiske arbeid fra 1970-tallet av, først for Salvador Allendes sosialistiske styre, deretter mot militærdiktaturet. Den eneste malurt i begeret for Dorfman er at Sartre identifiserte seg med «ekstreme maoistiske posisjoner».

 

Også Bernard-Henri Lévy har vært opptatt av Sartre som en intellektuell på politisk villspor. Etter et besøk i Sovjetunionen i 1954 erklærte Sartre at befolkningen der hadde full frihet til å kritisere sitt samfunn, og i 1974 besøkte han terroristen Andreas Baader i Stammheim-fengselet. Sartre legemliggjør de intellektuelles tendens til å slikke diktatorens støvler, sier Lévy. – Så hvordan kan vi hylle Jean-Paul Sartre når han er en av de intellektuelle som har begått de største feilene? spør han.

Fordi, som Dag Østerberg skriver, «Sartres filosofi er ett lødig alternativ til de herskende oppfatninger innen samfunnsliv og politikk.»•
Kilder

  • Jonas Brække: «Siste tango for Sartre», Dagsavisen 19.6.05.
  • Ariel Dorfman: «Adieu to a Philosopher», Los Angeles Times, ukjent dato, finnes på www.sartre.org/articles.
  • Ingunn Haraldsen: «Eksistensialisme på museum», Morgenbladet 18.3.05.
  • Guri Kulås: «Kva står att av Sartre?», Klassekampen 21.6.05.
  • Scott McLemee: «A new generation of scholars explores the philosophy and politics of the founder of existentialism», The Chronicle of Higher Education, 21.11.03.
  • Alan Riding: «Remembering Sartre as an ‘ethical compass’», International Herald Tribune 3.5.05.
  • Dag Østerberg: «Sartre om ufrihet og frihet», Klassekampen 21.6.05.
  •  


    Samtiden