Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Når skal vi våkne fra den visjonsløse oljerusen?

Av Eivind Hoff

Nordmenn har lullet seg inn i en visjonsløs oljerus, der veien fremover synes å bestå av «mer av det samme»: Mer oljeboring, mer kjøpekraft. Noe av rikdommen går med til å kjøpe oss god samvittighet. Men er det for dette vi ønsker at verden om hundre år skal huske Norges oljegullalder?

For hvor ble det av det politiske motet? I 1989 la Brundtland-regjeringen frem en stortingsmelding som satte en rekke ambisiøse målsetninger i kampen mot forurensing. I dag gratulerer miljøvernminister Erik Solheim seg med at «økt norsk forbruk fører til liten ekstra belastning på kloden.»1 I den stadig dypere oljerusen har drømmene og visjonene fra slutten av 1980-tallet gradvis svunnet hen. Eller som tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsen sier det: «I et kvart århundre har vi gjort det stikk motsatte av hva som ble sagt.»2

Vårt viktigste kappløp
Vi er inne i menneskehetens mest avgjørende kappløp. På den ene siden skaper vi stadig større produksjon og sirkulasjon av varer og tjenester som løfter en stadig større del av menneskeheten ut av fattigdom. På den andre siden ødelegger vi stadig raskere de økosystemer som vi er avhengige av. Konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren har aldri vært så høy i løpet av de siste 20 millioner år. Vi er ansvarlige for en masseutryddelse av arter som er minst like stor som forrige masseutryddelse for 65 millioner år siden, da dinosaurene forsvant. Dette er globale utfordringer som fullstendig overskygger våre – viktige – seire mot miljøproblemer som sur nedbør eller hullet i ozonlaget.

Vil vi ha løftet alle ut av fattigdom og stoppet befolkningsveksten før Øst-Asias matfat blir ødelagt av klimaendringer? Vil vi forstå de komplekse næringskjedene i de viktigste økosystemene i tide slik at vi kan bevare de nødvendigste artene før økosystemene bryter sammen som følge av vår uforvarenhet? Svarene på disse avgjørende spørsmålene for fremtidige generasjoner vil følge av politiske beslutninger som fattes i tiåret som nettopp har begynt.

En sivilisasjon går under kun én gang. Derfor har ingen sivilisasjon med vitende og vilje skapt sitt eget endelikt. Påskeøyas beboere hadde ikke forutsett at avskogingen av øya, gjennom påfølgende landerosjon og mangel på kanoer for fiske, ville utløse borgerkrig og kannibalisme. Men vi har bedre forutsetninger enn noen annen tidligere sivilisasjon for å forstå hvordan vi er i ferd med å undergrave vår egen fremtid.

Hvis vi ønsker å påvirke kappløpet, gjøre vår sivilisasjon levedyktig i et hundreårsperspektiv, er det på tide å innse at vi ikke kan stole på at politikk «as usual» og folkeretten alene skal redde oss. FNs konvensjoner om biologisk mangfold og om klimaendringer ble begge vedtatt på Rio-toppmøtet i 1992. Siden den tid har konsentrasjonen av karbondioksid i atmosfæren ikke bare økt – økningen har attpåtil akselerert. Utryddingen av artsmangfoldet har vi ikke en gang full oversikt over, men ekspertene er enige om at utryddelsestempoet har økt frem til 2010.

Det er på tide å ta et skritt tilbake for å spørre oss selv hva som har brakt oss dit vi er i dag – og hva som faktisk kan endres. Her kan Norge spille en mye viktigere rolle enn som verdens rike onkel med dårlig samvittighet – om vi bare hadde større selvtillit (og samfunnsøkonomene mindre makt).

Verdikommisjonens fallitt
Hvorfor har vi mennesker skapt dette kappløpet som risikerer å bryte ned livsgrunnlaget vårt? Naturlig utvelgelse har sørget for total dominans av kulturer som akkumulerer økonomiske ressurser, stimulerer til befolkningsvekst og organiserer seg hierarkisk, og dermed kan overta territorier fra svakere naboer. Den lille øya Tikopia i Stillehavet, for eksempel, hadde gjennom prøving og feiling utviklet en nullvekstpolitikk for å unngå overbefolkning og ødeleggelse av sitt sårbare økosystem. Da britiske kolonister og misjonærer ankom på 1800-tallet, hadde de lite å stå i mot med.

Men i dag har vi en verdensorden der statsgrenser er vel definert, og for de aller fleste land er ikke ytre fiender noen betydelig trussel. Økonomisk vekst handler ikke lenger om å overleve i noen mellomstatlig jungel. Vår egen del av verden er av de aller tryggeste, så selv om Norge er et tynt befolket, langstrakt land med en stor (men enda tynnere befolket) nabo i øst, er det lenge siden økonomisk vekst handlet om nasjonal sikkerhet for Norge.

Var det derfor en fornemmelse om at et samfunn uten andre verdier enn vekst blir en kreftsvulst i skaperverket som gjorde at daværende statsminister Kjell Magne Bondevik i 1998 oppnevnte Verdikommisjonen med oppgave å «bidra til en bred verdimessig og samfunnsetisk mobilisering for å styrke positive fellesskapsverdier og ansvar for miljøet og fellesskapet»? I så fall må han ha blitt dypt skuffet av resultatet. Et av Verdikommisjonens mer radikale medlemmer, Dag Hareide, beklaget i et av sine bidrag at

«det finnes en konsensus i Norge mellom politikere, fagforeningsledere og næringslivsledere om at Norge trenger en vedvarende økonomisk vekst. Slik får vi høyere levestandard, flere arbeidsplasser, mer omsorg og blir dermed lykkeligere.»3

Det var som om Jens Stoltenberg skulle sagt det selv.

Hvordan bli gjenvalgt?
Nå skal det sies at økonomisk vekst ikke behøver å føre til økt bruk av naturressurser og miljøødeleggelser. Økonomisk vekst beskriver ingenting annet enn at vi produserer varer og tjenester som vi verdsetter høyere enn hva vi produserte tidligere – og isolert sett er jo det et fremskritt. Dersom miljøavgifter og prisen på naturressurser ble høye nok, eller dersom vi fikk helt andre preferanser i vårt forbruk, er det derfor selvsagt teoretisk mulig med en såkalt «absolutt frakobling» av økonomisk vekst fra det økologiske fotavtrykket av forbruket vårt. Hvis alle brukte penger på varmepumper og kortreist vegetarmat i stedet for ovale helger til Barcelona, ville det meget vel være mulig. Problemet er at en slik absolutt frakobling aldri har skjedd. Selv om f.eks. klimagassutslippene fra mange europeiske land har sunket siden 1990, har det i stor grad skjedd ved at utslippene, sammen med fabrikkene, er flyttet til land som Kina og India.4 Dersom vi regner med disse utslippene og ser på vårt økologiske fotavtrykk, er en «relativ frakobling» alt den rike verden har fått til. Det betyr at det økologiske fotavtrykket per krone verdiskaping har sunket. Det hjelper fint lite når menneskeheten legger et press på kloden som er omtrent 50% større enn dens tåleevne, ifølge Global Footprint Network, som baserer seg på offisiell statistikk.5

Problemet for absolutt frakobling er først og fremst politisk. «Vi vet alle hva vi må gjøre, men vi vet ikke hvordan vi skal bli gjenvalgt etter at vi har gjort det,» sa Luxembourgs statsminister Jean-Claude Juncker om upopulære reformer. En radikal omlegging av skattesystemet fra skattlegging av arbeid til skattlegging av forurensning og bruk av naturressurser vil antakelig ha en positiv effekt i det lengre løp for sysselsetting og økonomisk vekst i Europa. Men morgendagens vinnere har ikke samme politiske tyngde som dagens dinosaurer. Og viktigst av alt: Innen neste valg vil antakelig arbeidsledigheten gå opp og økonomisk vekst ned. Da blir man ikke gjenvalgt.

Keeping up with the Joneses
Det interessante spørsmålet er hvorfor det er slik? Hvorfor vil folk i den rikeste del av verden bli enda rikere, fort? Sosial status har vært viktig for mennesker til alle tider, og selv om sammenhengen mellom materiell velstand og sosial status ikke er unik for vårt samfunn, er den likevel utpreget sterk i det sekulære, kapitalistiske samfunnet.

Sammenhengen mellom inntekt og status så den amerikanske journalisten Menckens  i 1920 da han definerte rikdom som «å tjene minst 100 dollar mer i året enn sin svigerinnes ektemann.» I en fersk amerikansk studie6 ble flere hundre personer stilt spørsmål som «vil du heller tjene 80.000 dollar i året og sove 7,5 timer om natten, eller 140.000 dollar og sove seks timer?» 70% sa de ville være lykkeligere om de tjente mindre og sov mer. Men 17% av disse ville likevel velge den høyere lønna og kortere søvnen. 100 dollar er ikke hva det engang var, men mekanismen den samme som på Menckens’ tid.

Denne mekanismen er den grunnleggende forklaringen på hvorfor økonomisk vekst har utviklet seg fra å være et verktøy for å måle økonomisk konjunktur i 1930-tallets depresjon til å bli den altoverskyggende ledestjerne for all politikk med økonomiske konsekvenser: Økonomisk vekst uttrykker farten i forbrukersamfunnets tredemølle. Jo mer vi tror at vi kan overgå vår neste i sosial status, desto fortere løper vi i tredemølla. Med andre ord, høy økonomisk vekst uttrykker optimisme om fremtidig sosial status.

Hvordan kan vi så kanalisere vår iboende statussøken bort fra inntekt og forbruk? Og hvordan kan man fri til velgerne for å få det til? Dette handler om å endre dype trekk ved kulturen vår, så mange av årsaksforholdene vet vi antakelig for lite om. Men to ting er åpenbare: For det første bør forskjeller i åpenbar materiell velstand begrenses. For det andre bør vi skjerme oss selv for oppmuntring til forbruk.

Materiell velstand
La oss først ta for oss betydningen av forskjeller i materiell velstand for tempoet i tredemølla. I Nederland har vi et sjeldent eksperiment fra virkeligheten takket være et populært «postnummerlotteri», der ca. hver tredje nederlandske husholdning deltar: Hver uke trekkes et postnummer der alle som har kjøpt lodd får en kontantsum (ca. 100.000 kroner) per lodd og én av dem vinner en BMW. En studie fra forskningsstiftelsen RAND7 så på hvordan det påvirket naboene uten lodd at det plutselig kom en ny BMW i garasjen ved siden av. Ganske riktig: Det øket sjansen betydelig for at den loddløse naboen selv kjøpte ny bil i løpet av de neste seks månedene. Med andre ord strekker vi oss mot å oppnå det som er vanlig av materiell velstand rundt oss. Dersom den heldige vinneren hadde vunnet en blomsterkasse i stedet for bil, ville effekten på forbruket til den loddløse naboen altså vært adskillig lavere.

Derfor vil større ulikheter i materiell velstand gjøre at de fleste av oss strekker oss litt lenger, tjener litt mer og forbruker litt mer før vi slapper av i strebenen etter status. Dermed velger vi politikere som gjør det mulig for oss alle å tro at vi kan bli rikere enn vår svigerinnes ektemann (eller svogers hustru – selv om menn er mer opptatt av egen inntekt), slik at vi i alle fall tjener mer enn hva han tjente i fjor. Og sånn fortsetter tredemølla…

Skatten ingen vil snakke om
Man skulle derfor kunne konkludere med at mindre ulikheter i materiell velstand ville føre til lavere forbruksvekst. Men holder denne teorien om vi ser på Norge, der det ser ut til at vi har relativt små inntektsforskjeller og likevel har doblet klesforbruket vårt i løpet av 20 år? For det første skal det sies at forskjeller i materiell velstand er kun én faktor i forbruksveksten. At olje- og gassnæringen har vokst fra ingenting til over en femtedel av norsk økonomi i løpet av de siste førti årene er en annen. For det andre har inntektsforskjellene økt betydelig i den glansalderen norsk økonomi har opplevd siden 1990-tallet.

For det tredje er det verdt å merke seg at det særegne norske skattesystemet gjør det vanskelig å sammenlikne inntektsforskjeller med andre land, siden slike sammenlikninger gjøres etter skatt. Fradraget for renter på boliglån i Norge reduserer betydelig det bedrestilte flertallets inntekt etter skatt. Det innebærer en anselig subsidie for dem som eier bolig – og jo dyrere bolig, desto større er subsidien. Fordelingsutvalget som i 2009 la frem sin rapport8 til Finansdepartementet påpekte at dette var en betydelig og av flere grunner svært uheldig ordning. Likevel har ingen partier våget å ta opp kampen mot en ordning som de 76% av oss som bor i egen bolig tror vi tjener på, men som i virkeligheten er en skattevridning til fordel for dem med høy inntekt og stort boliglån. Ikke bare er fradragsordningen sosialt urettferdig. Den er også miljømessig pervers: Siden store boliglån ofte er tatt opp for å kjøpe store boliger, må skattesystemet ta sin del av ansvaret for at nordmenns gjennomsnittlige boareal har økt fra 36 kvadratmeter i 1980 til 55 i 2008,9 noe som har bidratt kraftig til økningen i energiforbruket vårt i den samme perioden.

All åpenbar materiell velstand som driver klimagassutslipp og bruk av naturressurser mot nye høyder fortjener spesiell skattlegging. Det er lettere å avgiftsbelegge SUV’er kraftig fordi de sluker bensin, enn det er å øke bensinprisene. På samme måte vil det være smartere å fullstendig legge om boligbeskatningen slik at man straffer store, energikrevende boliger, i stedet for å forsøke å jekke opp strømprisen, når vi alle sitter i hver vår villa som er litt større enn huset til vår svigerinne og hennes ektemann.

Bil og bolig er kanskje de to mest slående eksemplene på synlig materiell velstand som har store konsekvenser for vårt økologiske fotavtrykk og som bør skattlegges deretter. Men det er på sin plass med en generell gjennomgang av andre synlige uttrykk for materiell velstand, deres miljøkonsekvenser og hvordan de bør skattlegges.

Røyking mer samfunnsundergravende enn lystflyvning?
Det andre virkemiddelet som åpenbart vil kunne påvirke hvordan vår streben etter sosial status kanaliseres, er regulering av reklame i alle sine former. Reklame har inntatt samfunnet vårt fra fjernsyn til bussholdeplasser i løpet av de siste tyve årene. Ingen hadde betalt for reklameplassen om den ikke hadde påvirket forbruket vårt. Det er riktignok ikke bevist at reklamens inntreden i et samfunn fører til økt totalt forbruk. Men man behøver ikke å ha studert psykologi for å skjønne at reklamen bidrar til at vi i større grad identifiserer oss selv som forbrukere – og bekrefter sosial status gjennom forbruket vårt.

Det er da også en grunn til at Norge har tviholdt på forbudet mot TV-reklame rettet mot barn, eller mot reklame for alkohol og tobakk. Hvilken trussel utgjør tobakk i dag mot samfunnet vårt sammenliknet med CO₂-utslipp? Dersom politikere mener halvparten av hva de sier om klimautfordringen, ville kommersielle budskap om at lykken er en uke i Syden eller en ny bil vært bannlyst for lengst. Eller i det minste ville halvparten av reklameplakatene blitt utstyrt med advarsel om at «Du vil med denne turen slippe ut 400 kg CO₂. Dersom alle mennesker i den rike verden følger ditt eksempel, vil dine barn antakelig oppleve katastrofale klimaendringer som vil jage anslagsvis 200 millioner mennesker fra Afrika og Asia på flukt. God tur.»

Hvor er miljøets Dagfinn Høybråten?
Innskrenking av røyking i det offentlige rom var ikke populært. Det store mindretallet røykere kjempet for sin frihet. De fleste ikke-røykere ga blaffen – røyking var de jo vant til.

Så skjedde noe. California hadde vist i 1998 at det gikk an å forby røyking på offentlige steder. Tanken var likevel radikal i Europa tidlig på 2000-tallet, da daværende helseminister Dagfinn Høybråten kjempet det igjennom mot massive protester. Røykeforbudet slo overraskende godt an, og fra Norge og Irland har det siden spredd seg til de fleste andre europeiske land.

Det viser hvordan politiske beslutninger som blir dømt nord og ned i det offentlige ordskiftet kan lykkes dersom de er godt forklart og rettferdige. Det krever politikere som forklarer hvorfor endringer er nødvendige og hvordan man skal få det til på en rettferdig måte.

Hvor er så det materielle måteholdets Dagfinn Høybråten som tør å foreslå politiske mål for å redusere materielle velstandsforskjeller og legge bånd på selve coachen i tredemølla vår, nemlig reklamen?

Til tross for rødgrønn regjering finnes ikke disse politiske lederne i dag. Ingen ledende norske politikere stiller spørsmål ved hvordan vi kan begrense faktorene som driver vår materielle streben. Tvert i mot, Kristin Halvorsen, leder for stortingspartiet med det mest vekstkritiske partiprogrammet, sa i en paneldebatt i 2008 at «i år tar jeg en ekstra handlerunde på Karl Johan med ny handlepose, bare for å vise at det er omløp i økonomien.»10 Det lover dårlig for å senke tempoet i forbrukersamfunnets tredemølle.

Med den type holdninger er det ikke så rart at norske politikere har matchet svulstig klimaretorikk med impotens i virkemiddelbruken det siste tiåret. Ifølge Eurostat utgjorde grønne skatter og avgifter 4,35% av Norges brutto nasjonalprodukt i 1997, men bare 2,66% i 2008.11 Det tverrpolitiske klimaforliket fra 2008 inneholder ingen konkrete tiltak som den jevne nordmenn vil merke.

Det verste for petroholikernasjonens fremtid er derfor ikke at ungdom ikke lenger vil plukke jordbær eller bli bussjåfører. Det verste for vår fremtid er politikere som ikke lenger vil eller tør å vise lederskap og foreslå endringer som vil være smertefulle på kort sikt. Sugerøret stikkes dypere og dypere i olje- og gassressursene for å fortsette på samme måte her hjemme, mens avlatsbrev kjøpes fra fattigere land.

Den utvidede handlingsregelen
Hva kan så norske politikere gjøre? For en hvilken som helst avhengighet er det første steget å erkjenne at man har et problem. Solheim kan ikke være fornøyd når han i D2 7. januar sier at «økt norsk forbruk fører til liten ekstra belastning for kloden.»12 Norsk forbruk må føre til mindre belastning for kloden.

Norge har beundringsverdig god erfaring med selvpålagt disiplin: Handlingsregelen for bruken av renteinntekter fra oljeformuen i statsbudsjettet blir i bunn og grunn etterlevd. Regelen sier at staten ikke skal bruke mer enn oljefondets antatte gjennomsnittlige avkastning, anslått til 4%.

For at Norge virkelig skal bli et bærekraftig land er det en annen handlingsregel vi behøver: En regel som begrenser forbruket slik at bruk av naturressurser, klimagassutslipp og annen forurensning holdes innenfor visse grenser. Det løser ikke alle problemer, men vil i det minste gi oss en ledestjerne å styre etter.

I år har regjeringen en gylden anledning til å ta et første steg. Den skal legge frem den forsinkede klimameldingen for Stortinget. Meldingen skal inneholde forslag for å nå målene i det tverrpolitiske klimaforliket fra 2008. Det innebærer at Norge skal bli klimanøytralt innen 2030, og at to tredjedeler av kuttene skal skje innenlands. Dersom vi skal få til det, må utslippene i Norge reduseres med ganske nøyaktig 4% hvert år frem til 2030. For at klimaforliket skal tas på alvor, er det med andre ord på tide å innføre et nytt 4%-mål. Kan vi kalle det den utvidede handlingsregelen?

Måle det som gjør livet verdt å leve
Er det en idé for naive venstrevridde miljøvernere å bruke andre ledestjerner enn økonomisk vekst? Det mente i alle fall ikke Frankrikes president Nicolas Sarkozy, som etter råd fra en komité ledet av Nobel-prisvinnerne i økonomi Amartya Sen og Joseph Stiglitz tok initiativ til et sett nye indikatorer for å komplettere brutto nasjonalprodukt som politisk ledestjerne. Bl.a. bedre måling av inntektsulikheter og fransk forbruks «karbonfotavtrykk» (altså hvor mye franske forbrukere forårsaker av klimagassutslipp, det være seg i Frankrike eller i andre land). Disse skal så presenteres for nasjonalforsamlingen hvert år. Dette er for øvrig noe Erik Solheim har avfeiet som «nesten umulig»13, til tross for at det norske forskningsinstituttet CICERO er verdensledende på temaet.14

I Storbritannia var det den konservative statsministeren David Cameron som i november 2010 lånte Robert Kennedys ord om at brutto nasjonalprodukt «måler alt, bortsett fra det som gjør livet verdt å leve.» Cameron annonserte at fra i år av vil det britiske statistiske sentralbyrået begynne å måle indikatorer for livskvalitet og bærekraftighet – bl.a. inntektsforskjeller og karbonfotavtrykk. Storbritannia har allerede tatt steget med å lage egne lovfestede «karbonbudsjetter» som skal gi forutsigbarhet for utslippskuttene 15-20 år frem i tid.

Mange av indikatorene som Frankrike og Storbritannia nå vil gi større oppmerksomhet måler Statistisk Sentralbyrå allerede i dag i Norge. Noen av dem har vi likevel ikke, for eksempel norske forbrukeres karbonfotavtrykk. Og noen regelmessig politisk debatt om disse indikatorene har vi aldri hatt i Stortinget.

Men uansett nye indikatorer vil økonomisk vekst fortsatt stå i høysetet både i Storbritannia og i Frankrike i de neste årene. Uten økonomisk vekst er det en fare for at den franske og britiske stat går konkurs – da vil det bli enda vanskeligere å flytte fokus til langsiktig bærekraftighet. Derfor er det vanskelig å tenke seg innskjerping av reglene for reklame (som vil redusere etterspørselen) eller plutselig innføring av høye miljøavgifter (som vil gi omstillingskostnader) i disse landene. Sarkozy avlyste da også nylig planene for en karbonskatt, etter protester fra industrien.

Når våkner Norge?
Norge, derimot, har en reell mulighet til å vise allerede nå at det går an å følge en annen ledestjerne enn øyeblikkelig økonomisk vekst. Vi er verdens rikeste land, om vi ser bort fra skatteparadisene. Arbeidsledigheten er uanselig sammenliknet med resten av Europa. Dersom forbruket skulle gå ned og miljøavgiftene opp, ville noen av de minst lønnsomme og minst tilpasningsdyktige bedriftene gå konkurs. Med de riktige politiske virkemidlene ville de bli erstattet av nye miljøbedrifter. Noen ville bli arbeidsledige for en stund og arbeidsmarkedet litt slakkere og lønnsøkningene litt lavere. Kort sagt, nordmenn ville i gjennomsnitt jobbe og tjene litt mindre, og ha litt mer fritid. Og hva så?

Harry Truman sa «i tider uten lederskap står samfunnet stille. Fremskritt skjer når modige, dyktige ledere benytter anledningen til å endre ting til det bedre.» Anledningen er her, for verdens rikeste land. Men hvor forsvant motet og visjonene?

Litteraturliste
1 Rønningen, Sigurd: En behagelig sannhet, D2, Dagens Næringsliv, 7. januar 2011, s. 16.
2 Rønningen, Sigurd, op. cit., s. 11.
3 Dag Hareide: «Den økonomiske utviklingen – hva skjer med naturen og de fattige?» i «Valgt felleskap», andre del i Verdikommisjonens sluttrapport, sitert i Dessau, Nina: «Verdikommisjonen får en leser», Samtiden, 4-2001 (Verdikommisjonens nettsted er talende nok nedlagt og rapportene ikke lenger tilgjengelige på nettet).
4 Se for eksempel Peters, Glen og Solli, Christian: Global carbon footprints. Methods and import/export corrected results from the Nordic countries in global carbon footprint studies, Nordisk ministerråd, København, 2010.
5 WWF: Living Planet Report, Gland, 2010, s. 7.
6 Benjamin, Daniel J. et al.: Do People Seek to Maximize Happiness? Evidence from New Surveys, National Bureau of Economic Research, Cambridge, 2010, s. 38.
7 Kuhn, Peter et al.: The Own and Social Effects of an Unexpected Income Shock. Evidence from the Dutch Postcode Lottery, RAND, 2008, s. 5.
8 Norges Offentlige Utredninger: Fordelingsutvalget (NOU 2009:10), 2009, avsnitt 12.3.2.
9 Statistisk Sentralbyrå: Forbruksundersøkelsene og Levekårsundersøkelsen 2008.
10 VG: Kristin Halvorsen advarer mot shoppe-stopp, 22.11.2008.
11 Eurostat, Total environmental tax revenues as a share of GDP, indikatorkode «ten00065», lastet ned 27. januar fra ec.europa.eu/eurostat.
12 Rønningen, Sigurd, op. cit., s. 16.
13 Rønningen, Sigurd, op. cit., s. 16.
14 Se for eksempel Peters, Glen et al.: Growth in emission transfers via international trade from 1990 to 2008, Proceedings of the National Academy of Sciences, Washington DC, 2011.

Eivind Hoff er født i 1976 og leder Bellona Europa i Brussel, som fokuserer på europeisk klimapolitikk. Han har erfaring med handelspolitikk fra Nærings- og Handelsdepartementet og WWF European Policy Office, der han bl.a. medforfattet rapporten «EU consumption, global pollution».


Samtiden