Norges største og eldste allmennkulturelle tidsskrift. I Samtiden skriver landets
skarpeste penner om politikk, litteratur og samfunnsspørsmål. Bestill abonnement her

Naturlige variasjoner styrer klima. Svar til CICERO-direktør Pål Prestruds artikkel på samtiden.no.

Ole Henrik Ellestad, tidligere forskningsdirektør, professor II, forskningsinstituttleder Norsk Regnesentral og områdedirektør for naturvitenskap og teknologi, Norges forskningsråd.
Over ni sider angriper Pål Prestrud både meg og mine klimasynspunkter og boltrer seg i feilsiteringer og konstruerte motsetningsforhold. Det mest påfallende er at han ikke er interessert i en vitenskapelig diskusjon, men kjemper for å beholde definisjonsmakten.

”Hvorfor drikker Jeppe?” er et synonym for å finne ut hva som ligger bak menneskers handlinger. Med bakgrunn i Prestruds artikkel spør jeg meg: ”Hvorfor utsetter jeg meg frivillig for en offentlig klimadebatt der jeg fra første stund sjikaneres og beskyldes på det groveste for å mangle så vel kunnskap som etikk og integritet? Jo, etter mange års arbeid med infrarød stråling hadde jeg i lengre tid undret meg over spørsmålet om økt CO2-mengdes (og andre drivhusgasser) infrarøde strålingsbidrag til drivhuseffekten som er FNs klimapanels, IPCC, hovedhypotese for siste 30 års oppvarming. Når klimapanelet hadde utarbeidet 3000 rapportsider, forventet jeg en oppsummering av tidligere forskningsresultater og utfyllende omtale av alle problemområdene og begrensninger som følger med den svært komplekse problemstillingen.

Jeg fant kun primærpublikasjoner, omfattende gjennomgang av beregningsmodeller og relativt overordnede beskrivelser i rapporter og lærebøker. Heller ikke Prestruds institutt, CICERO, kunne bidra. Jeg var ikke alene, for en nettdialog mellom fysikere etterlyste det samme i 1998. Stephen Schneider, professor ved Stanford University, USA, en av de sentrale personene ved etableringen av IPCC og med publikasjoner på feltet, fortalte etter et foredrag i 2009 at en slik gjennomgang ikke fantes, men den ville ha vært meget nyttig.

I letingen fant jeg derimot mye annet som ikke stemte med mine kunnskaper om fag, metodikk, bevisføring, forskningssystematikk og vitenskapelige oppfatninger, samt en rekke mangler. Ikke minst var det et motsetningsforhold mellom IPCCs ensidige vektlegging av drivhusgassers betydning og neglisjering av bidrag fra naturlige globale og regionale variasjoner. Denne ensrettingen om IPCCs vitenskapelige skoleretning, også i media, måtte brytes.
Prestrud gjør noen taktiske grep: a) Postulerer at naturlige, regionale variasjoner ikke gir utslag i global temperatur. b) Underkjenner den store usikkerhet som eksisterer i IPCCs datamateriale, teorier og konklusjoner, hvilket nylig ble massivt understreket i flere ”evalueringer” (1, 2). c) Søker å styrke IPCC ved å svekke motstandernes troverdighet. Teknikkene er å trekke inn ulike aktørers meninger og mediers egne fremstillinger. Ordvalg som ”like mye” blir til ”mer”, enkelteksempler blir til generaliseringer, ”manipulasjon” blir til ”svindel”, TV-debatter opphøyes til et vitenskapelig fora, motsetningsforhold til IPCC konstrueres, og tidligere dialogers avklaringer velges bort.

Naturlige variasjoner

Med Prestruds artikkel i minne vil nok leserne stusse over at nesten alle de naturlige variasjoner vi IPCC-opposisjonelle omtaler og vektlegger, også er beskrevet av IPCC (3). Hvordan kan Prestrud da være så unyansert i beskrivelsen av mitt syn på IPCC, at alle teorier jeg bekjenner meg til er så håpløst gale? I rapporten til Københavnmøtet 2009 (4) ble det konkludert at 92 % av dagens oppvarming er menneskeskapt, og bare 8 % er variasjon i innstrålt solenergi. IPCC (3) utelukker eller vektlegger ikke deler av solvariasjonene, kosmisk stråling, havstrømmer og vinder som er dokumentert i mer enn 1000 publikasjoner av enda flere solforskere, oceanografer, meteorologer og andre klimaforskere. Uten disse faktorer og forbedret overensstemmelse med observasjoner har IPCCs beregninger ingen bevisverdi.
Prestrud skriver at det er: ”lite sannsynlig at det er intern syklisitet som er årsak til global oppvarming”. Med dette og noen overfladiske termodynamiske betraktninger eliminerer han sammenheng mellom havstrømmer og vinder og global temperatur. Prestrud hevder jeg tar feil om kosmisk stråling og skriver videre: ”IPCC omtaler kosmisk stråling i 2007-rapporten, og hypotesen har ingenting med nedbør å gjøre”.  Jeg vil ta for meg tre sentrale forhold som avslører hans feilaktige faglige forståelse av viktige klimafenomener.

IPCC har på noen få sider bagatellisert teorien om kosmisk stråling som prematur. Prestrud forholder seg bare til solinnstrålingen og vet ikke at det er solas magnetfelt som kulminerte i 2001, som regulerer kosmisk stråling. 20 års forskning har vist at økt kosmisk stråling stimulerer skydannelse som reflekterer sollys, som igjen gir lavere temperatur (5). Nå er mekanismen også bevist i tilstrekkelig grad i flere laboratorier, bl.a. CERN (6,7) og er bekreftet under reelle atmosfæriske forhold (Forbush effekt) ved spesielle utbrudd på sola (6). I Alexandra i Egypt er vannstanden i Nilen målt siden 7. århundre. En klar sammenheng er påvist mellom kosmisk stråling og nedbørsmengder som tilflyter dens kilder i bl.a. Victoriasjøen. En rekke andre sammenhenger er påvist, også millioner av år tilbake (5). Her har IPCC utvist dårlig vitenskapelig skjønn og Prestrud har bommet totalt.
Flere og flere har etter hvert lest om El Niño- og La Niña-fenomenene i Stillehavet (8,9,10 ).  Forskjellen mellom de store utslagene innen ett år kan være ca 1 C som er betydelig mer enn global temperaturøkning på 0.8 C siste 150 år. Årsaken er den kalde Humboltstrømmen som brer seg vestover fra Peru stimulert av østlige vinder. Under La Niña-fasen blir det tropiske beltet langs ekvator og store deler av Stillehavet enda kaldere enn normalt. Men vannet varmes gradvis på vei vestover. Det bygger seg opp en tilstand der det hele snur til en El Niño-fase. Da driver vestlige vinder og strøm overflatevann, 4-10 C varmere, østover på toppen av det kalde vannet. Dette endrer jo ikke varmebalansen på jorden, men overflatetemperaturen på de enorme havarealene er økt og får den globale overflatetemperatur, som IPCC bygger på, til å stige markant. Imidlertid vil fordampning av vann, skydannelse og andre atmosfæriske forhold påvirke refleksjon av sollys og utstråling av varme fra havet. Disse sekundæreffektene påvirker overflatetemperatur, men også jordas varmebalanse. De to fasene genererer i tillegg et vel 40-talls markante klimaeffekter i jordas ekvatoriale- og subtropiske belte i sykluser på 2-7 år og har preget globale varmetopper og kuldeminima også de siste 15 år. Forskning har foregått siden 1891 og er i senere tiår støttet av UNESCO (8). Prestrud og hans organisasjon CICERO, eller norsk presse, kommenterer ikke dette behørig.

Et annet regionalt fenomen med global effekt inntrer i Arktis. Det er enighet om at hoveddelen av oppvarmingen siste 30 år har foregått på den nordlige halvkule. Når havisen smelter blir den kraftige refleksjonen av sollys fra isen redusert, mer solenergi absorberes av havet og temperaturen kan øke. Så langt er IPCC mfl. (2) og jeg (10) enige. Men IPCC hevder at det er lufta med mer varme fra drivhusgasser som får isen til å smelte. IPCC-opposisjonelle hevder at det primært er økning i innstrømming av mer varmt vann fra Golfstrømmen (AMO) og fra Stillehavet (PDO) gjennom Beringstredet til Ishavet som er årsaken. Dette bekreftes av strømmålinger flere steder ned til 700 m og av amerikanske målinger som viser at isen primært smelter fra undersiden.  Innstrømmingen kulminerte under isminimumet i 2007.

Også Nansen og andre anerkjente forskere var kjent med og fant nye dynamiske havfenomener. Systematiske målinger av Golfstrømmen mellom Færøyene og Skottland startet allerede i 1900. Russerne gjorde det samme i Barentshavet utenfor Kola. Dette er åpne, anerkjente databaser som stemmer godt overens og som viser flere periodiske signaler. En 60-års syklus finner vi igjen i oppvarmingsperiodene fra 1860-80 forut for Nansens Framekspedisjon, 1920-40 og 1980-2000. Alle tre har samme oppvarmingshastighet per tiår (11) så den siste perioden er ikke unik slik IPCC hevder. Økt CO2-mengde kan ikke ha vært årsaken siden den begynte å stige markant først etter 1945.
IPCC og vi IPCC-opposisjonelle har således lik forståelse av effekten og dens lett registrerbare påvirkning av global temperatur, men vi har forskjellig mekanisme. Men Prestrud har tydeligvis ikke forstått dette punktet i IPCCs teori. 60-års sykluser er en sentral del av de Arktiske variasjoner, men det er flere andre sykluser som gjenfinnes i arktiske og globale temperaturkurver. Det er publisert en rekke arbeider om dette med solid overensstemmelse med observasjoner (13,14,15), vesentlig bedre enn IPCC har med sine beregningsmodeller.

Prestrud omtaler nedsettende den russiske professor L. B. Klyashtorin. Rundt 1995 etablerte FNs organisasjon for jordbruk og fiske, FAO, en internasjonal forskergruppe med Klyashtorin som leder. Basert på data langt tilbake i tid skulle de studere mønster i naturlige klimavariasjoner og finne periodiske fenomen og forutsigbare markører for å kunne planlegge innsatsfaktorene i primærnæringene riktig. De observerte en tydelig ca 60-års syklus på den nordlige halvkule knyttet til endringer i havstrømmer, men også i vindmønstre med klare klimatiske effekter på det eurasiatiske kontinent og ditto påvirkning av fiske, treringer med mer (13,14). Klimatiske data for Grønland og i det nordlige Stillehavet gjenspeiler de samme variasjoner. Et av de interessante funnene var at endringer i jordrotasjonen som måles av et institutt der data publiseres uavhengig av klimadebatten, også fulgte 60-årssyklusen. Fordi temperaturendringene inntrådte først ca 5 år etter endring av jordrotasjonen kunne den benyttes til viktig prediksjon for næringene. Konklusjonene bygger på mange hundre publikasjoner.

Prestrud avviser dette kategorisk, omskriver fakta og formulerer kritikken slik: ”Den hypotesen er det neppe mange klimaforskere som har hørt om før. Igjen baserer forfatterne seg på ”cherry picking” og fravær av skepsis. En marinbiolog har publisert sammenhenger mellom variasjoner i fiskebestander i Barentshavet, havtemperatur og angivelig også endringer i jordrotasjon. Denne mekanismen bygger på ren spekulasjon som det ikke en gang verken er gjort forsøk på å formulere eller teste som en hypotese”. Det er ikke vitenskapelig aksept for å avvise seriøs internasjonal forskning på denne måte. Her var det også et veletablert FN-organ med god tradisjon for å stimulere til og utnytte forskningsresultater til beste for både u- og i-land?

Av andre forhold kan nevnes kort: Antarktis er blitt ca 0.5 C kaldere siste 30 år (satellittmålinger) med økt ismengde. Hvordan kan IPCC forklare det når CO2-mengden har økt like mye der? Under den kraftigste del av oppvarmingen mellom 1985 til 1995 ble skydekket redusert slik at solinnstrålingen økte med ca 9 W per m2 (1). Det er vel 2.5 ganger effekten av CO2-dobling, og dagens netto menneskeskapte varmebidrag er bare 1.6 W per m2. Hvorfor forklares ikke oppvarmingen med mindre skydekke som er et kjent fenomen i disse varme sykluser (13)?

Det er vanlig å anta at en dobling av CO2 gir en global temperaturøkning på 1 C. Beregningen er komplisert, og mange mener at den er for idealisert og for høy. Lindzen beregner, som også Prestrud siterer, basert på målinger av infrarød stråling med satellitter over vel 10 år, at CO2-dobling i realiteten bare vil gi økning på ca 0.5 C når atmosfæriske faktorer medtas. Prestrud hevder at denne verdien var tilnærmet avvist i nye arbeider, men den er bare øket til 0.7 C når mindre endringer i metodikk og ytterligere data er inkludert. Dette er under halvparten av laveste verdi for IPCC når hele atmosfæren og effekten avvanndamp er inkludert. Så hvorfor er IPCC-tilhengernes konklusjon om 1.5 C til 6 C fastlåst? Og hvorfor har middeltemperaturen flatet ut siste 15 år selv om CO2-mengden har steget vesentlig mer enn forutsatt (16)? Men Prestrud omgår disse forhold.

Prestrud og myndighetene kjemper for definisjonsmakt.

Tilbake til Jeppe, hva er Prestruds drivkraft? Og som Jens Arup Seip vil jeg tilføye, hva er hans bakenforliggende og egentlige siktemål med det han skriver? For hvis han hadde hatt full tiltro til IPCC og budskapet om mer enn 90 % sannsynlighet for at mer enn 90 % av oppvarmingen er menneskeskapt, så ville han ha informert, debattert og oppført seg annerledes. Det fremgår implisitt av hans artikkel som er et ledd i en pågående kampanje i pressen, at Prestruds angrep på meg og mine meningsfeller ikke handler om vitenskap, men om definisjonsmakt. I en tid med klare, observerbare globale og regionale klimavariasjoner som påvirker global gjennomsnittstemperatur, tror folk mindre på menneskeskapte klimaendringer enn tidligere. For mange uriktige beretninger om varige varme- og ekstremeffekter har vist seg bare å være deler av normale forløp. Mange befolkningsgrupper har kjennskap til effektene fra tidligere tider før økt CO2-mengde kunne være årsak. Da faller IPCCs troverdighet.

For norske myndigheter og Prestrud er dette kritisk når det skal utarbeides en nasjonal klimaplan og reforhandles en Kyoto-avtale. Russland, Japan og Canada har hevdet de ikke vil fornye Kyotoavtalen om ikke Kina, India, Brasil og USA signerer. G 8-nasjonene ser ut til i beste fall å gå for 2 C målet. For Prestrud og hans meningsfeller må ikke tilliten til IPCCs slå sprekker, for den er hovedpilaren for den politikk de og myndighetene kjemper for. En åpen, seriøs diskusjon om de kompliserte klimaspørsmålene, basert på vitenskapelige premisser i hele sin bredde, vil være langt mer krevende siden svakhetene og feilene rundt IPCC-hypotesens mangelfulle beregninger er åpenbare.

Derfor benyttes hersketeknikker med slagord som ”science is settled” og ”konsensus”, de negative klimaeffekter fremstår urettmessig som menneskeskapte, og sjikane av motstandere svekker deres faglige legitimitet i forhold til IPCC. Selv om neglisjering av naturlige variasjoner er den viktigste faktor, utøver IPCC og Prestrud definisjonsmakten på flere måter som omtalt i det følgende.

IPCC som opinionsbygger.

Siden de faglige spørsmål i sin helhet er kompliserte, kan den vanlige borgers tillit forankres hos IPCC. Presteruds hovedtese blir således at IPCC er verdens eneste legitime vitenskapelige forum som kan trekke de nødvendige og riktige vitenskapelige konklusjoner i klimaspørsmål. De fremstilles som tilnærmet feilfrie i fagspørsmål. Da IPCC for et år siden konkluderte feilaktig om minsking av isbreer i Himalaya, ”Himalayagate”, uttalte Prestrud sensommer 2010 at IPCC på 20 år bare har hatt én feil på tre av 3000 sider. Han er vel den eneste i verden som tror det.

Det er kun når IPCC får bred kritikk av sine egne at Prestrud kommer med noen beskjedne generelle, kritiske kommentarer. Slike ”evalueringer” (1, 2, se også individuelle innspill til rapporten) ble nylig utført av miljøer som i utgangspunktet er positive til IPCC. Likevel ga de i sum massiv tilslutning til at usikkerheten i IPCCs konklusjoner er sterkt undervurdert; CO2s kretsløp mellom atmosfære, hav og jordskorpe var dårlig forstått; skyers effekt er meget viktige, men svakt forstått og dårlig inkludert i modellene; IPCC beregninger dekker ikke regionale variasjoner, og prosessene må være mer åpne. For eksempel var den viktige 2001-rapporten en lukket prosess.

Konklusjonen ble at IPCC er langt fra ufeilbarlig. Mange hevder, meg selv inklusive, at man ikke kan forlange at IPCC-prosessene skal være mer perfekte enn vanlige vitenskapelige prosesser som langt fra fremstår som feilfrie. I de langt mer omfattende IPCC-prosesser er det naturlig med enda flere og alvorligere feil enn normalt. I tillegg kommer en økt mulighet for at lederne som skal få prosessen til å konvergere mot et ”representativt” syn, sammenfatte og konkludere, tar kontroll over prosessene og favoriserer egne vitenskapelige retninger.

Så spørsmålet er: hva har ellers skjedd i et miljø som har fått massiv kritikk for sine prosesser og manglende åpenhet? Forslag fra Canada som ble støttet av Norge, om å fjerne referanser til varmeperioden i 1930-åra fordi den ble misbrukt av motstanderne, ble heldigvis ikke vedtatt av IPCCs politiske komité. Men hva slags kultur har et forum der det i det hele tatt er tenkbart å foreslå noe slikt?

”Climategate” (17), de om lag 1000 interne e-postene mellom de mest sentrale fagpersonene og ca 2000 dokumenter) viser at de ikke engang tror på sitt eget budskap. Essensielle faglige svakheter i IPCC-hypotesen holdes internt og fremkommer ikke i offentligheten, bl.a. mange av de samme svakheter som IPCC-opposisjonelle påpeker om beregningsmodeller og manglende energibalanse. De bekrefter at enkelte fagprosesser i utgangspunktet hadde et mål definert av noen sentrale, utvalgte fagpersoner, og de avslører styrt påvirkning av media og de vitenskapelige publiseringsprosesser. I en e-post om “hockeykølla” skriver en sentral IPCC-person:”Science and IPCC had different needs, and science did not always win”.

Det finnes ikke en tilsvarende organisasjon for naturlige variasjoner som vil gi slik definisjonsmakt. Der er det hovedsakelig et spørsmål om tillit til enkeltforskere eller et fåtall personer som tør å stå frem i media.

Grepet på media.

Som en del av medietaktikken fremmes påstander om at IPCC-opposisjonen dominerer media. Men nettstedet Forskning.no viste i 2008 at hele 87 % av deres innlegg var støtte til IPCC-skoleretningen. En masteroppgave (18) viste at i noen viktige aviser var bare 8 % basert på opposisjon til IPCC. Regien gir tilsvarende fordeler. Normalt trykkes en lengre artikkel fra IPCC-tilhengere. Motparten svarer i en kortere replikk med ofte påfølgende sluttreplikk fra IPCC-tilhengere. ”Timingen” er selvfølgelig knyttet til egnede hendelser av typen varmeperioder, ekstremvær eller viktige møter som virker ledende på folks oppfatning.

Det er påfallende at orienteringer om de naturlige variasjoner fra opposisjonen praktisk talt ikke trykkes. Av de fire store Oslo-avisene var tre ikke interessert i kronikker. Flere svarinnlegg er nektet tatt inn eller blitt betydelig redusert, noen ganger til tross for markante personlige angrep. Til tross for sitt mandat om å drive allmenn folkeopplysning gjør NRK det primært på IPCC-teoriens premisser.

Troen på CO2-hypotesen har ledet til manipulasjoner og ensretting av informasjonen utenfor IPCC. Redaktøren og administratoren for klimaområdet i Wikipedia fikk sparken i 2009 fordi han hadde redigert inn sine egne pro IPCC-synspunkter. Ifølge Lawrence Solomon var omfanget omfattende. Over mange år ble 5428 artikler laget eller omskrevet, mer enn 500 artikler ble fjernet, og over 2000 Wikipedia-bidragsytere utestengt (19).

Påstand om manglende dokumentasjon.

Her har det skjedde en svak bedring. Prestrud har skjønt at det både er uriktig, men også farlig å benekte at vi har dokumentasjon og har reaktivert uttrykket ”cherry picking”, som henspiller på valg av noen få arbeider. Prestrud kan selvfølgelig mene at våre publikasjoner inneholder feil og ikke har vitenskapelig holdbarhet, men når han, som sedvanlig, påstår at vi ikke har belegg i et stort materiale basert på referanser som tilfredsstiller formelle vitenskapelige krav, er han uetterrettelig.
Rapporten ”Climate Change Reconsidered” (Non Intergovernmental Panel on Climate Change, google på stikkordet NIPCC) på 850 sider er utarbeidet av 36 internasjonalt anerkjente (unntatt av IPCC-tilhengere) forskere (12). Våre teorier bygger på flere tusen formelt aksepterte publikasjoner av flere tusen forskere. Faktisk eksisterer en enorm felles datapool regionalt, globalt og historisk. Det finnes også en oversikt med snaut 1000 vitenskapelig artikler med data og tolkninger som spesielt dokumenterer naturlige variasjoner og som påviser feil og svakheter i IPCC-hypotesen. Og mer enn 700 forskere har publisert data som viser eksistensen av en minst like varm middelalderperiode og Den lille istid. Hvor er det blitt av IPCC-konsensusen?

Institusjonspress

Det markante presset i media på enkeltpersoner som er IPCC-motstandere, overføres til institusjonsansatte.  Sentrale institusjoner blir oppfordret til å gå aktivt ut med støtte til IPCC. Mens naturlige variasjoner var dominerende vitenskapelig retning før dannelsen av IPCC i 1988 går nå ingen norske institusjoner offentlig ut og påpeker muligheten for slike årsaker. CICERO ble dannet i 1988 for å forske på menneskeskapte klimaendringer. Nesten alle forskningsmidler går til IPCC-hypotesens problemstillinger.

UiO arrangerte en åpen dag om klima under feiringen av årets jubileum. Kritisk søkelys på problemstillingene og informasjon om alternativer er særlig viktig ved universitetene, men seansen ble nesten totalt dominert av IPCC-tilhengere. Selv ikke en norsk Nobelprisvinner i fysikk, Ivar Giæver som er ansatt ved universitetet, som er i opposisjon til IPCC, fikk holde foredrag om viktige prinsipielle forhold, men fikk til slutt delta sammen med en IPCC-tilhenger i en debatt ledet av en ditto journalist.
Prestrud påstår ellers at jeg ikke anerkjenner institusjoner som vitenskapsakademier eller prestisjejournaler. Igjen presenterer han et vrengebilde ved å generalisere fra noen konkrete forhold jeg har omtalt. Og han er velkjent med mitt og mange andres syn om at strid om forskningsresultater skal overlates til de vitenskapelige prosesser – ikke avgjøres av organisasjoner. I det engelske Royal Society ble den overordnede støtte til IPCC sterkt kritisert fra bl.a. sentrale enheter som organiserte statistikk-, fysikk- og kjemifagene. Et hovedargument var at Akademiet aldri i sin nesten 200-årige historie hadde tatt aktivt standpunkt for vitenskapelige retninger selv om det var mange muligheter. Støtten til IPCC var et første og uheldig brudd med den praksis.

Concerned Scientists er en internasjonal organisasjon som offisielt støtter IPCC og får positiv medieoppmerksomhet. Men en liste over ca 31.000 forskere hvorav vel 9000 med dr grad som støtter IPCC-opposisjonen, blir harselert med.

Hvem kan og bør formidle.

Prestrud er kritisk til alle IPCC-opposisjonelle som formidler klima. Alt blir galt, selv der det er sammenfallende syn med IPCC. Det stilles et særskilt krav om egen klimaforskning. Derved søker han å begrense formidlingsrommet og å redusere mangfoldet. Journalister som ikke har naturvitenskapelig eller klimabakgrunn og andre skribenter som støtter IPCC, er akseptert.
Bare snaut 2 % av verdens forskningsresultater kommer fra norske miljøer. Import av internasjonale resultater er en viktig del av norsk forskningsvirksomhet, og den stimuleres av myndighetene. Innen klima har dette vært begrenset til forskning som støtter IPCC-hypotesen. IPCC-opposisjonelle har derfor hatt en viktig oppgave i å informere om den store internasjonale forskningsaktiviteten som foregår på alle feltene av naturlige klimavariasjoner samt om feil og svakheter ved CO2-hypotesen.
Formidlingsvirksomhet er en viktig del av fagaktivitetene ved universitetene, men mange naturvitere deltar ikke. Noen bidrar til leksika, artikler i populærvitenskapelige magasiner, deltar i debatter, svarer på forespørsler etc. Innen naturvitenskap berøres tema som ofte går langt ut over forfatternes forskningsspesialiteter. Det å ha kunnskap, pedagogiske evner og tid har vært viktigere enn spisskompetanse. Klimaområdet stiller ikke andre krav, men Prestruds krav om aktiv forskning er taktisk betinget fordi IPCC-dominansen er stor i norsk klimaforskning.

I 2007 uttalte leder for Norges største og på noen områder beste, faglige klimamiljø, professor Eystein Jansen ved Bjerknessenteret, seg om klimaformidling slik: ”Store redaksjoner bør kunne holde seg med egne klimajournalister. De trenger ikke hovedfag i naturvitenskap, men forskningsforståelse – Fagkunnskapen kan man lese seg til” (20).

Masterstudien (18) viser at journalister sammen med politikere bidrar til mesteparten av avisenes klimastoff. I forhold til Jansens utsagn må min og nevnte meningsfellers brede naturvitenskapelig kompetanse på professornivå på sentrale klimaområder som bl.a. infrarød stråling, målemetodikk, databehandling, modellering, klimageografiske problemstillinger og astrofysikk inklusive solfysikk ansees som substansielle tilleggskvalifikasjoner. Min egen forståelse av forskningssystemet står seg godt i forhold til motpartens bidragsytere, politikere og journalister.

For Prestrud, som er den desidert mest profilerte foredragsholder og medieperson i klimaspørsmål i Norge, må det være underlig at han selv er biolog med spesialitet på rabies hos polarrev – et særdeles perifert område innen klima. Mens pressen selv, i de alt for få stunder de har hatt til selvransaking, påpeker sin manglende naturvitenskapelige kompetanse og sviktende omtale i klimaspørsmål. Nå har jeg eller de jeg skriver sammen med, aldri tidligere verken nevnt eller ment at Prestrud ikke gjennom sitt øvrige arbeid og studier kan sette seg godt inn i ulikt fagstoff om klima – også våre teorier – selv om det siste ikke fremgår spesielt tydelig. Jeg vil bare påpeke at han ikke tiltror oss den samme mulighet verken om våre egne teorier eller IPCC-hypotesen.

For å vise en vellykket utvikling av kompetanse etter grunnutdanning kan nevnes den norske nobelprisvinner i fysikk, Ivar Giæver, utdannet maskiningeniør fra NTH (4.5 år). Han vant prisen innen avansert materialfysikk og supraledning for derved å gå inn i avansert biologi siste 30 år med anerkjente bidrag. Men evnen til å kunne sette seg inn i en del viktige klimaproblemstillinger ville ikke Prestrud tilkjenne ham i sin replikk til Giævers kronikk i Aftenposten i sommer. Så intet er mulig som IPCC-opposisjonell, men som tilhenger er alt mulig og bra uansett bakgrunn ifølge hans omtaler. Selv uttaler Prestrud seg om alle fagområder.

Han priser journalist i Dag og tid, Per Anders Todal for hans innsigelser mot mine vurderinger av CO2-analyser siste 200 år. Jeg konkluderte med at her måtte det forskes mer (21, 14), hvilket var konklusjonen også ved ”evalueringen” av IPCC nylig (2). Samtidig fratar han meg, som faktisk har basiskompetanse innen infrarød stråling med bred erfaring innen målemetodikk og kjemiske analyser, muligheten til adekvate kommentarer. Likeledes desavuerer han astrofysikere som nettopp er dyktigst på utstrålt energi i universet og solsystemets innvirkning på jorda, mens han selv kommer med bombastiske utsagn om sol, kosmisk stråling etc.

Systematiske personlige angrep

Sterke, systematiske angrep på IPCC- motstanderne som ytrer seg i media er Prestruds varemerke. Prestrud skriver eksempelvis: ”Litt senere står han på talerstolen i universitetets gamle festsal og bruker ordene svindel og konspirasjon om IPCC som blant annet inkluderer flere av sine tidligere kolleger ved universitetet […] Ellestad er den som har løftet svindelpåstanden opp på et akademisk nivå”. Intet av dette er riktig. Jeg har ikke holdt foredrag i gamle festsal, det var et åpent møte i et mindre auditorium i regi av Klimarealistene. Jeg har aldri omtalt klimaarbeider til tidligere kolleger (jeg vet faktisk ikke i detalj hva de har gjort) og således ikke sjikanert dem. Jeg og omtalte meningsfeller bruker ikke ordene svindel eller konspirasjon selv om andre mener det er dekning for slik ordbruk. Som leserne sikkert allerede har skjønt var Prestrud ikke til stede under foredraget.
Solforskeren Pål Brekke var tidligere aktiv i media med sin opposisjon til IPCC-hypotesen.
Prestrud omtalte ham i vanlig stil: ”Brekke er norgesmester i å gi en ensidig fremstilling av solas påvirkning […] Solforskeren Pål Brekke fastslår uten forbehold at solas aktivitet har økt i 150 år, og dette er feil”. Dette var i et innlegg i Teknisk ukeblad etter at Brekke hadde belyst sentrale solforskeres ulike syn. Brekke er faktisk en internasjonalt anerkjent solforsker, mens Prestruds biologikompetanse er omtalt tidligere. Likevel ser han seg berettiget til slik nedlatende omtale. Til orientering har IPCC benyttet bare en solforsker (som støtter IPCC-hypotesen) i sitt panel, og det kan forklare både konsensus og hvorfor solens mange variasjoner har så liten plass i dagens teorier.

Brekke har nå redusert sitt engasjement betydelig. I et intervju med Agderposten 4. juni 2011 uttalte han om sin deltagelse i klimadebatten: ”Det er ikke like interessant for meg når det blir så stor personfokusering. Hele debatten har blitt svært ufin. Det ble litt sånn, – siden du mener det må du være FrP’er eller betalt av oljeindustrien”. Det er mange tause aktører innen akademia som har samme syn som Brekke.

I Nettavisen uttalte Prestrud på sin sedvanlige måte, følgende om russiske forskere: ”De er spinnville og gale. Kommer med ville påstander i øst og vest uten faglig grunnlag. De har ingen tiltro i forskermiljøer. Det kan jeg i alle fall si på generell basis”. Det hører med at Sovjet satset tidlig på klimaforskning og innsamling av data i enorme områder som inkluderer Arktis. Det har vært bred enighet internasjonalt om at samarbeid er viktig for å utnytte dette datamaterialet, men når russiske forskere bruker det, er det ”spinnvilt”, ifølge Prestrud.

Da uttrykket klimaskeptiker ikke var sterkt nok supplerte IPCC-leiren med betegnelsen klimafornekter for ytterligere å stigmatisere de som har et annet syn. Det er paradoksalt. For vi som formidler observasjoner og tilhørende teori om et spektrum av naturlige variasjoner, har jo nettopp stor tro på klimaendringer. Det er de som kunstig trekker frem primært én menneskeskapt faktor, drivhusgassene, som er skeptisk til naturens egne krefter. De har i realiteten benektet viktige observasjoner og store deler av de påviste historiske erkjennelser.

Meningsmotstandere får lett karakteristikker som konservativ, stemmer Fremskrittspartiet, går olje- og energibransjens ærend, osv. for derved å stemple deres syn som subjektivt. ”Ledertroikaen” for IPCC-rapporten 1996 endret innstillingen fra den store vitenskapelige komitéen. Konklusjonen om at ethvert utsagn om betydelige menneskeskapte bidrag til oppvarmingen ville være kontroversielt inntil bidragene fra naturlige variasjoner var betydelig redusert (ved videre forskning) ble endret til at menneskeskapte bidrag er betydelig (i realiteten over 60 %). Samtidig ble flere kapitler endret for å få overensstemmelse mellom beskrivelse og den nye konklusjonen. Fremstilling med referanser til begge parters syn som jeg ga i Samtiden 2009, er i tråd med fakta (21, 22).

En slik endring er uakseptabelt innen vitenskapen, og Karl Seiz, komitémedlem og en høvding innen amerikansk fysikk og vitenskap som ville være en utmerket faglig referanse for IPCC, protesterte offentlig. Da ble han plutselig karakterisert som ultrakonservativ. Han var god nok på forhånd, og jeg formoder at hans politiske syn ikke endret seg over natten.

Hockeykølla

”Hockeykølla” – IPCCs tidligere trumfkort, men nåværende traume – ble publisert av Michael Mann et al. i 1998 i det prestisjefylte tidsskriftet Nature (23) og i 1999 (24). Basert på treringdata konkluderte han at temperaturutviklingen siste 1000 år på den nordlige halvkule var tilnærmet flat, for så å stige bratt siste 100 år (hockeykølleform). Dermed var den tidligere godt aksepterte og markante varmeperioden i Middelalderen og den kalde Lille istid redusert til små avvik og dagens varmeperiode fremstod som unik i tråd med IPCC-hypotesen. ”Hockeykølla” ble en dominerende del av 2001-rapporten og en hovedfigur for IPCC. I dag, når ”hockeykølla” er ”død”, fremstår varmeperiodene i nåtid, Middelalder, Romertid, Bronsealder og enda lenger tilbake som naturlige, lange solsykluser uten særlig plass for CO2-hypotesen.

Etter sterk kritikk nedsatte Kongressen i USA Wegmankomitéen ledet av en av landets beste statistikere (25). Komitéen arbeidet meget grundig og gjennomførte selv kontrollberegninger med metoder og datasett. De kritiske arbeidene til opponentene McIntyre og McKitrick ble bekreftet. Resultatene til Mann et al. ble regulært ”slaktet”. Det var feil statistisk metode som generelt ville gi utflating for denne type data og en rekke feil i valg og bruk av datasett. I ”Climategate”-e-postene diskuteres å benytte Manns metode som: ”trick to hide the decline”. Manipulasjonen gjaldt hele det vitenskapelige arbeidet, så det var faktisk mye verre enn jeg skrev i Samtiden. IPCC kan ikke gå fri ettersom Mann og hele fagområdets toppsjikt var involvert i denne og beslektede manipulasjoner. Andre anerkjente IPCC-tilhengere, som Hans von Storch har betegnet ”hockeykølla som ”a shame for science” (26).
Basert på over 200 publikasjoner fra ca 660 forskere ved ca 315 forskningsinstitusjoner i over 40 land, inklusive resultater fra mer enn 6400 borehull over hele verden, er middelaldertemperaturene minst like høye som i dag, og sammen med Den lille istid, anerkjente globale fenomener. Også sentrale IPCC-ledere har kommet med liknende konklusjoner. Til tross for dette og sine skriverier om vitenskapelige prosedyrer og etikk har Prestrud benyttet kurven over 10 år, ser intet kritikkverdig i arbeidene og prøver fremdeles å legitimere dem med referanse til et fåtall nye arbeider. Er det slik man oppnår konsensus?

Konklusjon

Prestrud har ikke dekning for sin kritikk. Den har flere fundamentale faglige feil på viktige områder, er løsaktig, taktisk og har ikke et vitenskapelig siktemål. Hensikten er å skape et skisma mellom enkeltmennesker som har et annet syn og et mektig IPCC med et ufeilbarlig image. Da slipper de medias eksponering av en krevende, nyansert, faglig argumentasjon. Prestrud er opptatt av definisjonsmakt for myndighetenes og sitt syn og opptrer som politiker – ikke som en vitenskapsmann. Debatten dreies inn på enkeltspørsmål. Dermed omgås svakhetene i IPCCs beregningsmodeller, og den viktige konseptuelle debatten om de observerte globale og regionale klimavariasjoner.
Usikkerhet er essensiell informasjon for beslutningstakere. Evalueringer av IPCC i internasjonale miljøer har konkludert entydig at IPCC massivt har undervurdert usikkerhet i resultatene og deres foretrukne konklusjoner. Dersom ikke kunnskapsbasen er på plass vil vitenskapen forlede beslutningstagere og være hovedaktør som gir alibi til feilaktig politikk og tiltak. Ved å fokusere primært på drivhusgasser som oppvarmingsårsak svekker myndighetene sine muligheter for å iverksette i tide de riktige regionale tiltak basert på naturlige variasjoner. Samtidig trekkes fokus bort fra verdens hovedutfordringer som overbefolkning, fattigdom, miljø samt effektiv energiproduksjon og -utnyttelse.

Referanseliste

1. InterAcademy Council (IAC): “Review of Processes & Procedures of IPCC”, 30.aug. (2010)
2. The Royal Society, “Climate change: a summary of the science”, September 2010
3. IPCC 2007: http://www.ipcc.ch/publications_and_data/ar4/wg1/en/contents.html
4. Allison, I. et al.,”The Copenhagen Diagnosis 2009, Updating the World on the Latest Climate Science”, Rapport til møtet mellom verdens ledere i København.
5. Kirkby, J., ”Cosmic rays and Climate”, Surveys in Geophysics 28, 333-375
6. Storm. no, 2011,”Omstridt klimateori er bekreftet”. Om teori til H. Svendsmark og E. Friis Christensen
7. Brumfield, G., “Cloudformation may be linked to cosmic rays”, Naturenews 24.08.11
8. Voituriez, Bruno and Jacques, Guy, “El Niño – facts and fiction”. IOC Ocean Forum/UNESCO Publishing, (2000)
9. NOOA og Wikipedia, ”El Niño” , nettsider
10. Klimarealistene.com Hefte 2, red J.-E. Solheim, 2011, ”Naturen – ikke menneskene – styrer jordens klima”.
11. Harrabin, R. intervjuer professor Phil Jones, CRU i ”Q&A” BBC, 12.02.10
12. “Climate Change Reconsidered: The 2009 Report from the Non Intergovernmental Panel on Climate Change”, nettsøk
13. Klyashtorin, L. B., “Cyclic Change and Long Term Fluctuations of Commercial Catches – The Possibilities of Forecating”, FAO, Fisheries Technical Paper 410, (2001)
14. Ellestad, O. H., ”Naturlige variasjoner dominerer klimaendringene”, Dag og Tid, 24.12.10
15. Ellestad, O-H. 09.12.10 http://www.forskning.no/artikler/2010/desember/272662
16. Rose, David, http://www.dailymail.co.uk/sciencetech/article-2055191/Scientists-said-climate-change-sceptics-proved-wrong-accused-hiding-truth-colleague.html#ixzz1cvDsXCpO
17. Costella J. P., “Climategate Analysis” 2010, http://assassinationscience.com/climategate/
18. Duarte, K. B., ”En ubehagelig sannhet om norsk klimadekning”, masteroppgave i medievitenskap, UiB, juni 2010
19. Lawrence Solomon, Wikipedia, ref 30
20. Jansen, Eysten, Forskning.no, 18. april, 2007
21. Ellestad, Ole Henrik, ”Vitenskapen som forsvant”, Samtiden nr (2-2009)
22. Seiz, Karl, Wall Street Journal, 12.06.96. Motsvar er gitt i ”Broad Consensus or Scientific Cleansing?”, Ecofabel/Ecoscience 1:1, (1997)
23. Mann, M, Mann, M. E.; Bradley, R. S.; Hughes, M. K. (1998). Nature 392 (6678): 779–787. Bibcode 1998Natur.392..779M. doi:10.1038/33859
24. Mann, M.E. et al..1999.”Northern hemispheres temperatures during the past millennium: inferences, uncertainties, and limitations”. Geophysical Research Letters 26:759-762.
25. Wegman, E. J. et al., “Ad Hoc Committée Report on the “hockey stick” Global Climate Reconstruction”, 2006 (ligger på nett)
26. Hans von Storch, professor ved Meteorologisk Institutt, Universitetet i Hamburg, og siden 2001 direktør ved Institutt for kystforskning ved Helmholtz forskningssenter (tidligere GKSS Research Center) in Geesthacht, Tyskland bl. a. i foredrag i Det norske vitenskapsakademi, 2010.


Samtiden