Nå må vi snakke om klima igjen

­

Det siste året har stått i koronavirusets tegn. Ikke bare har viruset spredt seg fra kropp til kropp. Koronaen som snakkis har også spredt seg fra person til person. I det offentlige rom har det nesten vært umulig å bevege seg uten å høre – på to meters avstand – brokker av andres samtaler: «Jeg er så lei av dette», «Har du vaksinert deg?», «Erna burde …» og «Nå må Raymond …».

Men når koronaen en gang gir seg, står andre og enda alvorligere spørsmål i kø. Det aller største er hvordan vi skal løse klimakrisen.

Klimaspørsmålet har kommet i skyggen under koronaen. La meg minne om hva som var virkeligheten før vi gikk inn i mental lockdown: På tampen av 2018 la FN frem sin spesialrapport om 1,5-gradersmålet. Den slo fast at klimagassutslippene må reduseres med 40–50 prosent innen 2030, for at den globale oppvarmingen ikke skal øke med mer enn 1,5 grader. I samme periode må oljeforbruket halveres. Når vi ikke klimamålene, vil konsekvensene bli svært alvorlige og irreversible: mer ekstremvær, mer hete, økt vannmangel, samtidig som havnivået vil stige raskere – med alt dét innebærer for mennesker, dyr og artsmangfold. Hva vi foretar oss de neste ti årene vil bli avgjørende for å bevare verden slik vi kjenner den, ble det sagt i 2018. Og nå er allerede tre av de årene gått.

FN-rapporten bare understreker det vi vet så godt fra før: Det haster. Likevel er det som vi ikke helt klarer å ta inn over oss vår tids historiske oppgave. Vi har hørt så mange ganger før at det haster – med det resultat at vi blir numne. Det er dette som kalles kognitiv dissonans: avstanden mellom det vi vet at vi burde gjøre, og det vi gjør.

Men selv om det har vært snakket og snakket, og til og med brølt om klima, er ikke løsningen å diskutere og debattere mindre. Tvert imot:

Nå må vi snakke om klima igjen. Og vi må snakke om klima på nye måter.

Undersøkelser viser nemlig at mens de fleste av oss både er enige om at klimakrisen er reell, og har mye kunnskap om hva som skal til for å løse den – så snakker forbausende få av oss om løsningene. Å snakke om klima er kanskje litt som å snakke om døden: ikke spesielt lystbetont.

Men hvorfor er det så viktig å samtale om klima? Vel, deltar vi ikke i debatten, overlater vi til politikerne vi gjerne kaller handlingslammede, å føre den. Og slik beveger vi oss tilsynelatende mot stupet mens vi kaster stein på dem som går foran oss. Den tiden må være forbi. Skyld, skam, moralisme og frykt har aldri vært gode drivere for endring. Engasjementet må tilbake i klimasamtalen, og vi må snakke om løsninger. Lokalmiljøer, nabolag, arbeidsplasser, skoler og familier burde ta del i denne samtalen, vi må alle syde av fornybar samtaleenergi. Politikerne har på sin side en viktig oppgave i å skape troverdige fortellinger om fremtiden som kan inspirere oss.

Nettopp dette har vi forsøkt å få til i dette nummeret av Samtiden: Å undersøke hvordan fortellingene om klimakrisen påvirker hvordan vi forholder oss til den. Derfor presenterer vi også tekster som i seg selv er ulike fortellinger, i kraft av å være skrevet som blant annet prosalyrikk, utopi og satire.

Klimaets vilkår har tett sammenheng med demokratiets. I dette nummeret trykker vi også tekster av forfattere fra Polen, Ungarn og Belarus – land som befinner seg bare en kort (forurensende) flytur unna oss, men der det frie ord er truet. Kontrasten til Norge er tankevekkende.

Du som leser papirnummeret, vil også legge merke til noen knallgule sider. Gresshoppene har ingen konge er et minitidsskrift som utkommer i andre tidsskrifter. Denne gangen har Gresshoppene landet i Samtiden med en nyoversettelse av fragmentene til den greske filosofen Heraklit (535–475 f.Kr.). Som de andre tenkerne i sin samtid var Heraklit opptatt av å reflektere over naturens beskaffenhet. Gjennom avstanden i tid og rom taler fortsatt stemmen hans til oss, og er verdt å lytte til.

En gresshoppe kan hoppe én meter. Det tilsvarer at et menneske hopper 40 meter i stille lengde. Men skal vi løse klimakrisen, er det omtrent et slikt sprang vi må gjøre. Spranget begynner … nå.

God lesning!

Christian Kjelstrup

Redaktør