Jahn Teigen i sitt rette element: på scenen under Melodi Grand Prix i 2005.
Foto
Cornelius Poppe / SCANPIX

Gummifjeset som samlet oss

Publisert: 28. februar 2020 kl 09.00
Oppdatert: 2. mars 2020 kl 21.12

Kritikerne kalte ham grunn, banal og kynisk. De beskyldte ham for å manipulere massemediene. Disse stemmene stilnet i takt med utbyggingen av det moderne mediesamfunnet på 1980-tallet. Da var vi solgt. Gummifjeset og riksklovnen med den fenomenale stemmen hadde vunnet oss over med sine ablegøyer og splitthopp. Og ikke minst med en rekke hits.

Utover 1980-tallet ble Jahn Teigen superstjerne. Han tok stjernebegrepet til et nytt nivå. Skribent Bjørn Hovde oppsummerte det slik i 2016: «Teigen kan sees som den siste store nasjonalt samlende mediefigur som brøt gjennom i NRK-monopolets sene fase. Han var felleseie i et land med et sterkt regulert mediemarked, et orienteringspunkt for alle som diktet videre på drømmen sosialdemokratiet nørte i sin modning på 1970-tallet: Fantasien om å sprenge egalitetens rammetenkning».

Før alt dette hadde Teigen frontet en rekke band i Norge, Danmark, England og Israel. Han gjorde seg etterhvert bemerket i prog-rock-bandet Popol Vuh (som senere byttet navn til Popol Ace). Teigen var nær å lande vokalistjobben i selveste Genesis, etter Peter Gabriel. Han holdt på å bli signert av Frank Zappa. Det var ingen tvil om talentet hans – alle så det, til og med berømte superstjerner.

Det var komiker Herodes Falsk og manager Tore Syvertsen som skulle bli sentrale i Teigens videre karriere. Som støttespillere hjalp de til å legge til rette for det som skulle bli en enormt suksessfull solokarriere. De bidro også med tekst og musikk. Ikke minst hadde de en plan om å bygge merkevaren Jahn Teigen. «Household name» og «larger than life» var ord som gikk igjen i planleggingen.

Han stilte i skjelettdrakt og lagde skandale i Melodi Grand Prix i 1976, kom sist i 1978, dro ut på telt-turnéer i det ganske land utover 1970-tallet og ble en del av humorgruppen Prima Vera. Alt dette var viktig for den enorme suksessen han skulle oppleve på sent 70-tall og 80-tallet. Da Anita Skorgan og Jahn Teigen ble et par, rykket han opp i underholdnings-Norges adel. Platen han ga ut sammen med Skorgan, «Cheek To Cheek» solgte 130.000 eksemplarer. Ekteskapet, og datterens fødsel, bremset etterhvert karrieren hans noe. 

I begynnelsen av 90-årene kom smellen: Pyramidehuset, den gale snekkeren, feilslåtte investeringer i Mikrobryggeriet og Tre små griser, eksilet i Italia, bryllupet som ikke ble noe av. Teigen ble kidnappet og truet på livet av en av snekkerne sine. Proffsyklisten Dag Erik Pedersen tok ham under sine vinger i Italia.

De siste årene søkte Jahn Teigen ro i Sverige. Vekk fra hysteriet og mas og kjas kunne han være seg selv på Klockargården i Ystad. Her var han stamgjest på det lokale bakeriet, og gjorde ikke noe nummer av hvem han var i hjemlandet. Da Teigen ble hyllet i Oslo Spektrum i 2010 inviterte han de ansatte til showet. De fikk se hva Jahn Teigen har betydd for det norske folk, da et stående Spektrum ga ham trampeklapp. Teigen hadde et så godt forhold til de bakeriansatte at dersom han ikke møtte opp til sin daglige frokost, tok de straks affære og sendte «bullar» hjem til ham med bud. En dag fikk de beskjed om at Teigen var for syk til å ta imot bakervarene. 25. februar ville ikke kroppen hans mer.

Jahn Teigen deltok 14 ganger i den norske finalen i Melodi Grand Prix.