– Da Tornerose sovnet inn for å sove i 100 år, gikk det en gysning gjennom kroppen min. For egentlig døde hun jo – før den siste feen gjør om døden til 100 års søvn, sier psykolog Hilde Johanne Aafoss.

Det Norske Teatrets satsning på den antikke greske tragedie-trilogien «Oresteia» viser seg å være en stor opplevelse, som spilles for nesten tom sal.

Grådighet, maktbegjær og egoisme fører til verdens undergang, forteller Wagner oss. Mens medlidenhet og kjærlighet kan redde oss alle sammen.

– Først tenkte jeg: «Hva er dette.» Så ble jeg sint, sier Alma Suvalic, som kom til Norge som bosnisk flyktning. Vi har sett «Flukt» av Mikhail Bulgakov på Nationaltheatrets hovedscene.

Kan en time med Osama bin Laden på teaterscenen, sett utelukkende fra bin Ladens egen synsvinkel, gjøre oss klokere?

– Det er vanskelig å være kjønnsblind når selve premisset for en karakter er at han eller hun har et kjønn – og det vil selvsagt også publikum merke, sier høyskolelektor og skuespiller Samantha Lawson.

– Her så jeg ingen respekt for Ibsen. Men det var vel å forvente. Han var bare en hvit hetero-normativ mann, oppsummerer statsviter Asle Toje.

– Jeg tror vi overvurderer idéen om at kjærligheten skal være harmonisk. Den kan være mørk. Harmoni og erotikk går ikke alltid sammen, sier teatergjest psykolog Siri Gullestad.

– Ved å se på denne danseforestillingen kan man lære mer om sårbare mennesker enn ved å lese en forskningsartikkel, sier psykolog Cathrine Moestue.

Hvorfor holder ikke toppsjefen ved Norges viktigste kunstmuseum ut mer enn én åremålsperiode? Ingen av direktørene ved Nasjonalmuseet har sittet ut de to mulige åremålsperiodene siden den nye organiseringen kom på plass i 2003.

Petter Snare er det heteste tipset, men mange tror det blir en kvinne som etterfølger Karin Hindsbo. Og velger man norsk eller utenlandsk denne gangen?

– Her ser vi det dennesidige og det hinsidige om hverandre og i ulike tidsperioder, sier professor i kulturhistorie Ane Ohrvik.

– Hvorfor tok du meg meg hit? Hvorfor ikke en ikke-jøde som ikke mistet store deler av familien sin på farssiden under Holocaust, slik jeg gjorde, spør teatergjest Marianne Bodd Engen.

– Hvis jeg ikke hadde lært om Jeppe fra skoletiden og noen hadde sagt at dette er samtidsteater, hadde jeg trodd det, sier teatergjest Morten Wetland.

Kraften i frigjøringsprosessen og tyngden i fortiden drar i hver sin retning i Edouard Louis' svært selvbiografiske roman «Ei kvinnes kampar og forvandlingar». I teaterversjonen er den siste delen vel så tydelig.

«Nei og atter nei» av Nina Lykke, nå på teater, tar en bortskjemt og matlei norske middelklasse på kornet, mener sosiologiprofessor Grete Brochmann. Men brodden er kanskje litt mindre skarp etter Ukraina, strømpriser og større usikkerhet.

Filosof Anne Rose Røsbak Feragen har sett Samuel Becketts «Sluttspel», og synes det går an å se lysere på livet.

Om det iblant kommer noen alkoholiserte tilskuere som blander seg inn i forestillingen? Ja, det hender. Dette er jo kjernepublikummet vårt, sier forfatteren, Martin Svedman.

Riksteatrets «Stormfulle høyder» er lagt opp som en studie i rasende sjalusi, narsissisme og regresjon, men ender i en heller flau bris – til tross for mye fysisk spill, mener teatergjest, psykolog Vivian Ngo.

Ingmar Bergman forfører, nå på Nationaltheatrets hovedscene i stykket «Jordbærstedet». Budskapet er paradoksalt nok at man ikke skal la seg forføre, mener tidligere FN-våpeninspektør og MIT-forsker, Jørn Siljeholm.

Nei, mener psykolog Marius Stavang, som mener «Exit-menn» kan være en større trussel mot kvinner enn menn som lever i ufrivillig sølibat.

Det ligger ikke an til de store eksperimentene på norske teatre i 2023. Det blir noe nyskreven dramatikk, særlig med temaet «identitet», men dramatiseringer av kjente romaner samt dramatiseringer av gjenkjennbare hverdagshistorier ser ut til å være større trender.

Usikkerheten rundt Kunsthøgskolen i Oslo, Kunstsiloen i Kristiansand og Nationaltheatrets fremtid kan tyde på det, skriver Nina Kraft.

BOK | Hvem er afghanerne? Ikke vet jeg, selv om jeg har prøvd å lese litt om dem. Åsne Seierstad vet nok mye mer enn meg. Men ikke engang Åsne kan komme inn i hodene deres i sin reportasjebok «Afghanerne», skriver Nina Kraft.

Frank Rossaviks bok om ytringsfrihet og identitetspolitikk kan hjelpe til med å roe gemyttene. Aftenposten-journalisten er plassert midt i medieverden, og kan neppe beskyldes for å tilhøre noen mørk krok på nettet, skriver Nina Kraft.