Kreativ økonomi skaper ny ulikhet - Professor Richard Florida advarer mot geografiske klasseskiller

Det er ikke kollisjonen mellom sivilisasjoner som utgjør vår tids største politiske utfordring på globalt plan. Den største trusselen mot den store sammenhengen, bunner i noe så jordnært som geografi. For mens økonomisk aktivitet, nyskapning og forskning konsentreres i stadig færre megaregioner som tiltrekker seg kreative mennesker og virksomheter, blir den sosiale og økonomiske kløften mellom innbyggerne i disse kreative kraftsentra, og «de andre», stadig dypere.

Dette hevder professor Richard Florida i sin nye bok «Who’s Your City?». Florida er kjent som opphavsmannen til begrepet Den kreative klasse (se tekstboks).

I et intervju med Mandag Morgen utfordrer han den amerikanske forfatter Thomas L. Friedmans påstander om at globalisering og digitalisering har skapt en flat verden, der alt og alle er knyttet sammen i gjensidig avhengighet. Richard Florida omtaler tvert imot de kreative kraftsentra som «topper» – eller spikes. Hans hovedbudskap til politikerne er at disse toppene på kartet vokser seg stadig høyere, og i økende grad knyttes sammen i et separat luftlag, over hodet på dem som bor i de mellomliggende «dalene». Skandinavia kan på sikt komme til å havne i den siste av gruppene, mener Florida (se figur 1).

I et eksklusivt intervju med Mandag Morgen utdyper Florida sin teori om de kreative klassene og megaregionene.

Du kaller skillet mellom toppene og resten av verden for den største politiske utfordring i vår tid. Hvorfor?

«I dag er vi ikke kun et klassedelt samfunn, som under den industrielle revolusjon. Nå har klasseskillet også fått en geografisk dimensjon. Klasse blir knyttet til lokalisering, fordi den økonomiske aktivitet samles i klynger. Vi kan ikke fortsette å tro på myten om en flat verden, der det ikke betyr noe hvor man bor, fordi man kan koble seg til allesteds fra. Det spiller i stor grad en rolle hvor man bor. Vi er delt opp i de mobile, og dem som sitter fast. Hvis vi ikke reagerer, blir verden enda spissere, både økonomisk og sosialt. Med mindre vi innser det, kan vi ikke tilpasse oss de aktuelle forhold. Det vil gjøre klasseskillet langt mer synlig enn hittil.»

Hvorfor snakker vi ikke om dette?

«Kanskje er vi ikke klar over det. Og de politiske ledere er i alle fall redde for å innrømme det. En av mine kolleger sa en gang: «Venstresiden vil ha økonomien fra 1950-tallet tilbake. Høyresiden vil ha familieverdiene fra 1950-tallet tilbake.» Nå – på 2000-tallet – har vi en ny familiestruktur, en ny sosial struktur og en ny økonomi. Dette er vi nødt til å legge til grunn. Jeg ser dette som venstresidens svik. De sosialt og økonomisk konservative på høyresiden har gjort det som skal til for at markedet skal fungere. Men venstresiden, det progressive element i det 21. århundrets samfunn, har sviktet ved ikke å ta opp den voksende sosiale og politiske ulikhet.»

Sosialpolitikk for gründere

Hva skal til for å redusere ulikhetene mellom de kreative topper, og dalene?

«Det første vi skal gjøre, er å innse at verden hele tiden blir spissere, og at både den økonomiske aktivitet og nyskapningen foregår i klynger. Derfor trenger vi et helt nytt syn på støtteordninger som direkte er rettet mot den økende ulikheten. Vi trenger tiltak i retning av et «sosialt demokrati», en sosialstøttestruktur som tillater folk både å konkurrere og trives i den kreative tidsalder», sier Richard Florida, og fremhever i denne sammenheng de skandinaviske landene:

«Skandinavia har en av verdens mest produktive og sosialt orienterte økonomier. Det er ikke særlig mange fattige, utdannelsesnivået er høyt, og kriminaliteten er lav. Helsevesenet er gratis, og det er støtteordninger for arbeidsledige som amerikanere bare kan drømme om. Men dette er kun de grunnleggende elementer», sier han.

Hvis man virkelig vil innrette samfunnet mot den kreative økonomi, er det bruk for langt sterkere oppmuntring til nyskapning og gründerskap, mener Florida. Konkret foreslår han en offentlig startstøtte for å stimulere til kreativitet og gründerskap i alle lag av samfunnet.

«Gründerskap medfører stor risiko. Derfor bør man kunne gi en type stipendier på 40 – 50.000 amerikanske dollar til utdannelse og kvalifisering. Til gjengjeld må støttemottageren dokumentere hva han eller hun har gjort for å utvikle og bruke sin kompetanse. Hensikten vil være å få folk til å bruke sin kompetanse via gründerskap. Simpelthen å skape et reelt «massegründeri». Ikke bare rugekasser for høyteknologiske fag, men for alle yrkesgrupper, fra musikk, kunst og underholdning, til handel og service. Den by, region eller nasjon som først gjør dette, vil få en økonomisk fordel på linje med den Toyota fikk da de iverksatte total quality management,» sier han.

For kort tid siden flyttet Richard Florida til Toronto, Canada, der han nå leder The Martin Prosperity Institute ved Rotman School of Management. Og tilfeldigvis har både borgermesteren og guvernøren i Toronto nettopp tatt initiativer som er inspirert av Richard Floridas tanker. Derfor håper han at Toronto kan bli en rollemodell. Generelt mener han imidlertid at problemet må tas opp globalt: «En borgermester eller nasjonal leder kan ikke gjøre dette alene. Vi trenger en New

Deal for verdensøkonomien.»

Skandinavia mangler kritisk masse

Sverige, Norge og Danmark er blant de land i verden som har høyest andel kreative mennesker. Hvorfor er ikke Skandinavia en megaregion, eller en del av en?

«Skandinavia er et verdensklassesenter for den kreative økonomi, men mangler megaregionens kritiske masse. Skandinavias hovedsteder, København, Oslo og Stockholm, må investere i infrastruktur for å bli en ekte megaregion. Dertil bør Skandinavia skape gode forbindelser til den store megaregionen omkring Amsterdam. Nord-Europa har potensial til å bli en av verdens ledende megaregioner, der hver enkelt by og region bevarer sin særlige styrke og strategiske nisjeposisjon. Som politisk leder av en region eller en by, skal man enten arbeide for å bli en topp, eller skape sterke forbindelser til en. Ellers risikerer man å tape terreng i den globale økonomien.»

I boken skriver du at hvor man velger å bosette seg, er den viktigste beslutning man tar. Hvorfor?

«Betydningen av stedet har vokst. Før den industrielle økonomi, levde man der man ble født, med mindre det inntraff en økonomisk katastrofe, eller det ble krig. I den industrielle økonomi flyttet alle til de store byene, eller dit det var arbeid å få. Nå avhenger ikke lenger bosetningsmønstrene av et steds naturressurser eller jobbmuligheter. Nå er det stedet i seg selv som er blitt den fundamentale økonomiske enhet. Det har vi ikke forstått, og følgelig legger vi ikke det til grunn når vi tar avgjørelsen om hvor vi skal flytte. Som oftest flytter man på grunn av en jobb, en kjæreste eller en ektefelle. Men stedet i seg selv bør være et eget kriterium når man velger å flytte. Mitt budskap i boken er at hvis man vil gjøre det godt karrieremessig, og ha størst mulig utvalg av mulige ektefeller og venner, så spiller det stedet man velger å bo, en stor rolle. Derfor skal man tenke seg godt om før man flytter.»

Hvorfor er det viktigere i dag enn tidligere?

«Fordi det er så enormt mange som flytter. Bare i USA flytter 40 millioner mennesker hvert år, og 15 millioner av dem flytter langt bort. I tillegg er arbeidsmarkedene blitt mer spesialisert. Hvis man vil jobbe som musiker, må man dra dit hvor det er en musikkindustri. Jeg trodde tidligere at musikere som regel bodde i byer med stor befolkning eller høye inntekter. Men i realiteten er de i stor grad konsentrert på en liten håndfull steder i USA. Vil man jobbe med design, er det også slike spesialiserte steder. Men det er ikke slik på alle felt. Man kan arbeide som lege eller lærer de fleste steder. Men arbeidsmarkedet avhenger i økende grad av stedet.»

Valgte by på grunn av Bush

Om få uker blir det faktisk mulig selv å finne den by som best oppfyller de krav man gjerne vil ha oppfylt i livet. The Martin Prosperity Insitute samler i disse dager inn informasjoner til en database om verdens store byer. Ideen til databasen fikk Richard Florida fordi han selv forsøkte ulike «regnemaskiner» på internett. Disse kan beregne hvilke byer som passer den enkelte godt. Det gav ham en mengde byer han likte godt, men det var altfor upresist.

«Man kan ikke bare trykke på en knapp for å finne den riktige byen. Man må tenke ut fra en ramme som omfatter jobbmuligheter, livsstil, stedets fysiske skjønnhet og den typen mennesker som bor der. Man må velge tre til fem byer som virker interessante. Så kan man gå til databasen og søke på tvers av de ulike kriterier.»

Det viktigste er imidlertid å besøke byene: «Man kan ikke velge en by på avstand, og ingen datamaskin kan velge en by for en. Man er nødt til å besøke byen, og oppleve dens sjel. Akkurat som på et jobbintervju eller et stevnemøte. Byen kommer til å påvirke alle dimensjoner av ens liv: Om man er deprimert eller glad, og om man har energi når man våkner.»

Du har selv nettopp flyttet til Toronto. Hvilke kriterier lå bak det valget?

«Jeg hadde jobbet i 17 år på Carnegie Mellon University. Det er et utmerket universitet, men jeg hadde lyst til å oppleve andre byer enn Pittsburgh. Så for fem år siden begynte jeg å vurdere hvilke andre byer jeg hadde lyst til å flytte til. Jeg endte med at valget stod mellom Washington og Toronto. Jeg besluttet meg egentlig til å flytte til Washington, fordi jeg håpet at John Kerry ville vinne presidentvalget, og innlede en ny æra i USA. Men så vant George W. Bush, og resten er historie, som man sier. Og da jeg fikk muligheten til å lede Prosperity Institute, var valget enkelt.

Toronto scorer høyt på min liste på grunn av sitt mangfold, sin toleranse, sin økonomiske dynamikk, og fordi byen er en del av en megaregion. Jeg har dessuten giftet meg, og dette er et fantastisk sted for barn. I motsetning til så mange amerikanske byer, er det helt trygt her. Men den viktigste årsaken var nok muligheten til å bygge opp denne tenketanken», sier han.

Tekstboks

Richard Florida

I 2002 ble den amerikanske professor Richard Florida verdensberømt over natten med utgivelsen av boken «The Rise of the Creative Class» (se tekstboks).

Her hevdet han at byer med stort innslag av kunstnere, musikere, homofile og kunnskapsarbeidere i større grad enn andre byer er preget av dynamisk økonomi, toleranse og velstand.

Florida har opp gjennom årene satt dagsorden med provoserende begreper som The Gay Index, som er et mål for bysamfunns toleranse.

Utgivelser

«The Breakthrough Illusion», 1990.

«Beyond Mass Production», 1993.

«The Rise of the Creative Class», 2002.

«The Fight of the Creative Class», 2005.

«Who’s Your City?», 2008.

Floridas nye bok tar utgangspunkt i USA. I løpet av sommeren utgir han en kanadisk versjon av boken, og senere følger en utgave med data fra hele verden. Databasen til «Finn din by» kommer til å ligge på http://www.creativeclass.com/ eller http://www.whosyourcity.com/

Tekstboks

Den kreative klasse

Richard Florida deler den kreative klasse opp i tre kategorier, basert på deres arbeidsprosesser.

Den kreative kjerne

Skaper nye ideer, produkter og prosesser, og derved økonomisk og teknologisk utvikling.

Arkitekter, ingeniører, leger, bibliotekarer og forskere innen for eksempel fysikk, kjemi og samfunnsvitenskap, pluss personer som jobber med data og matematiske fag og utdannelse.

Kreative profesjonelle

Skaper ikke selv nye ideer, men bruker den nyeste kunnskapen.

Ledere, finansmedarbeidere og jurister, pluss personer som jobber med sykepleie, tekniske fag, finansiering og salgsledelse/marketing.

Bohemene

Den kunstneriske del av den kreative klasse, den kreative klasses spydspiss, som tiltrekker seg den øvrige kreative klasse.

Forfattere, journalister, billedhuggere, malere, komponister, musikere, sangere, koreografer, dansere, modeller, film- og teaterskuespillere, film- og teaterinstruktører, designere, fotografer, dekoratører, klovner, tryllekunstnere og akrobater.

Redaksjonen Mandag Morgen

Ansvarlig journalist: Solveig Gram Jensen

redaksjon@mandagmorgen.no