Til forsiden

Det jævla mangfoldet

La meg starte med å takke Christian Kjelstrup for at han initierte, og inviterte meg til å være gjesteredaktør til dette mangfoldsnummeret av Samtiden. Nummeret, kan sees i sammenheng med en samtidig satsing på inkludering av mangfold i norsk kulturliv og tidsskriftflora. Når jeg har gitt dette tidsskriftet navnet Det jævla mangfoldet, innebærer dette derfor selvsagt et snev av ironi.

Les hele lederen

Tegning av Bjørn Hatterud

La meg starte med å takke Christian Kjelstrup for at han initierte, og inviterte meg til å være gjesteredaktør til dette mangfoldsnummeret av Samtiden. Nummeret, kan sees i sammenheng med en samtidig satsing på inkludering av mangfold i norsk kulturliv og tidsskriftflora. Når jeg har gitt dette tidsskriftet navnet Det jævla mangfoldet, innebærer dette derfor selvsagt et snev av ironi.

Jeg som er gjesteredaktør, har funksjonsnedsettelser, er homo, klassereisende og bor i Groruddalen. Jeg har selv nytt godt av de siste årenes oppmerksomhet rundt mangfold, det var nok en medvirkende årsak til at jeg ble varamedlem i Kulturrådet og medlem i et av deres utvalg for et par år siden. De siste par årene har jeg vært mangfoldsrådgiver for ulike oppdragsgivere i kultur- og samfunnslivet. I vår ble jeg oppnevnt til medlem i regjeringens Likeverds- og mangfoldsutvalg. Akkurat hva mangfold betyr, endres fra kontekst til kontekst og hos ulike aktører og avsendere. Men jeg velger å lese begrepet mangfold som en betegnelse over de som har falt utenom tidligere.

At jeg har fått slippe inn i rom der beslutninger tas, makt utøves og meninger påvirkes, er en stor ære. Samtidig har jeg ofte kjent på å være annerledes der inne. Det er overraskende få skeive folk med funksjonsnedsettelser og arbeiderklassebakgrunn som jobber i norsk kultursektor. Vi er ikke overvettes mange fra maktens korridorer som bor i høyblokker i Groruddalen heller.

En slik manglende representasjon gjelder for mange minoritetsgrupper. Folk med besteforeldre eller foreldre fra ikke-vestlige land eller Sápmi har tradisjonelt sett hatt færre representanter oppe på maktens tinder. Det er heller ikke flust på toppene av de som åpent identifiserer seg med de nasjonale minoritetsgruppene: jøder, rom og romani, skogfinner og kvener.

Når lederværelser, diskusjonsrom og portvokterstillinger primært befolkes av hvite, streite, slanke, funksjonsfriske cispersoner, ligger det utvelgelsesprosesser bak. Vi som har makt til å invitere inn, har en tendens til å invitere folk som likner oss selv. Dermed oppstår opphopninger av folk med liknende utseende, utdannelse, funksjonsdyktighet og klassebakgrunn med bostedsadresse innenfor samme postnummer. Dette fenomenet oppsummeres best av min far, den pensjonerte traktormekanikeren: «Ansettelsene skjer gjennom vennskap, slektskap og annen faenskap.»

Det er derfor ikke uten grunn at det har grodd fram et ønske om å ansette og tildele verv til folk fra mer mangfoldige bakgrunner de siste årene. Dette er selvsagt positivt. Samtidig burde det være en selvfølge at organisasjoner, bedrifter, foreninger og styrer består av en bredde av befolkningen. Hvis mangfoldet mangler, og minoriteter og marginaliserte grupper holdes utenfor, så er dette fordi noen innenfor holder igjen døra.

Gjentatte undersøkelser viser at et mangfold av kjønn, etnisitet, seksualitet og funksjonsgrad blant bedriftsledelse og ansatte bedrer resultatene på bunnlinja. Man går glipp av gode ansatte dersom man ikke leter i alle felt av befolkningen. Bredere perspektiver i ledelsen forhindrer blindsoner og fallgruver under datainnhenting, drøftinger og vedtak.

Mangfold som kategori har imidlertid en del problemer, særlig når det gjelder hvem som regnes med og ikke. Vi fra det som kalles mangfoldet, har en ting til felles, vi er blitt holdt utenfor fram til nå. Men fremdeles rommer ikke begrepet mangfold alle som er falt utenfor. Det finnes flere sosialt stigmatiserte grupper som ikke regnes som del av mangfoldet. Oppvekst i familiebakgrunn med lite penger og kulturell kapital, eller erfaring med rusavhengighet, for eksempel. Overvekt nevnes også svært sjelden som en positiv del av mangfoldet.

Videre har mange, som meg, plass i flere underkategorier i mangfoldet samtidig – man er såkalt interseksjonell. Er man i flere minoriteter eller marginaliserte grupper samtidig, kan disse utlikne hverandre. For meg var ikke mine funksjonsnedsettelser et fortrinn da jeg skulle etablere en trygg identitet som homofil.

Videre finnes det mange som ikke har ønske om å være del av mangfoldet, og som stritter mot når de plasseres der. For eksempel vil mange av oss med funksjonsnedsettelser bli motvillig plassert i kategorien funksjonshemmet, av det samme samfunnet som skaper funksjonshemningene.

I redigeringen av tidsskriftet har jeg forsøkt å dekke et mangfold av mangfoldet. Det er skribenter fra samtlige landsdeler og en aldersspredning på nesten seksti år. Tekstene tar for seg bostedsmangfold, kroppsfunksjonsmangfold, kroppsutseendemangfold, etniske mangfold, kjønnsmangfold og politisk meningsmangfold. Tekstene er supplert med og utfordret av kunst fra fire kunstnere som er opptatt av makt, definisjoner, representasjon og overgrep rettet mot minoriteter eller marginaliserte grupper.

Målet med bladet har vært å gi tvisyn til mangfoldet. Jeg har lett etter sideblikk, tverrgående analyser og annerledes fortellinger. Noen vil kanskje mene at det blir litt vel mye anekdotisk innhold i bladet, med vekt på personlige beretninger. Men det er nettopp dette som er mangfoldskategoriens største utfordring, at den tilslører at vi mangfoldige er så utrolig ulike hverandre i våre utfordringer og erfaringer.

Jeg tror at mange er lei av mangfoldbegrepet nå. Enkelte er lei av å bli invitert som representant for mangfoldet, og for kun å bli invitert i slike settinger. Andre er lei av å være utelatt fra mangfoldet, av å ikke bli invitert inn i varmen i det hele tatt. Samtidig er kanskje også hvite, ciskjønnede, streite, slanke, funksjonsfriske lei av hele tida å måtte huske på å inkludere folk fra mangfoldet. Mange tar seg i å skjelle eller banne i samme setning som begrepet mangfold. Disse jævla greiene.

Men når det er sagt, aller mest er Samtidens tittel denne gangen et slags forsøk på klikkhoreri på papir. Folk har jo lest så mye om mangfold før, så jeg putta på et jævla foran for å fange din oppmerksomhet. Og ettersom du sitter og leser dette tidsskriftet nå, så funka det jo?

For å sette alle oss mangfoldige i kontekst består kritikkdelen denne gangen av tre lengre bokessays rundt bøker om normale folk. Helt vanlige mennesker som setter hverandre i fengsel, lengter til et småbruk på landet eller blomstrer mens de adlyder ordre i Forsvaret.

Bjørn Hatterud

Gjesteredaktør

Skribenter: Maren Saedi

Artikler i denne utgaven