Til forsiden

Det lokale nummeret

«HVOR KOMMER DU FRA, DA?» Spørsmålet er en god og gammel norsk icebreaker, og sier kanskje noe om vårt behov for å sette hver- andre i bås. La oss si at du er i et bryllup og legger merke til at en ved bordet ditt har en litt annerledes dialekt.Vips, så dukker det opp et sett med forestillinger om hvem denne andre er, fordi hun eller han kommer herfra eller derfra – og samtalen kan begynne.

Les hele lederen

«HVOR KOMMER DU FRA, DA?» Spørsmålet er en god og gammel norsk icebreaker, og sier kanskje noe om vårt behov for å sette hver- andre i bås. La oss si at du er i et bryllup og legger merke til at en ved bordet ditt har en litt annerledes dialekt.Vips, så dukker det opp et sett med forestillinger om hvem denne andre er, fordi hun eller han kommer herfra eller derfra – og samtalen kan begynne.

Også Samtiden ønsker å starte – eller utvide – en samtale om hvem vi er, og hvor
vi kommer fra. Spørsmålene er høyaktuelle
og preger politikken. Vi ser det i populisme- debatten, i islam- og innvandringsdebatten, i ulvedebatten, og i andre debatter der «eliten» settes opp mot «antieliten».Vi så det til dels under valget i fjor: Identitetspolitikk har langt på vei fortrengt og skaper mer temperatur
enn tradisjonelle høyre-venstre-spørsmål.
Det viser seg i Senterpartiets og Fremskritts- partiets relative fremgang og i Arbeiderpartiets tilbakegang, ja, i hele sosialdemokratiets krise i Europa akkurat nå. Det skal sies at «identitets- politikk» kan bety mye forskjellig. I USA, for eksempel, brukte svarte feminister begrepet
i sin kamp mot undertrykking på 70-tallet.
I dag snakker den såkalte alternative høyre- siden – gjerne hvite menn – seg varme om identitetspolitikk. Nå er det majoriteten som føler seg truet av minoritetene.

«ANYWHERES» OG «SOMEWHERES»

Hvordan heve seg over gruppeinteresser og dyrking av forskjeller i en tid da nettopp dette kan gi partipolitisk gevinst – uten at de ulike gruppene føler seg forsmådd eller neglisjert? Hvordan skape nye visjoner om et samlet fellesskap som kan romme motsetninger og ikke oppleves som en abstrakt tvangstrøye (jf. Jaglands «Det norske hus» eller Bondeviks verdikommisjon)? Det er blant politikkens fremste oppgaver i dag.

En som forsøker å reflektere rundt disse utfordringene, er briten David Goodhart (se intervju s. 6). I boken The Road to Somewhere skiller han mellom anywheres og somewheres. De førstnevnte, hevder Goodhart, har ikke sin identitet knyttet til et bestemt sted, og

er dermed i stand til å betrakte verden fra, vel, bortimot hvor som helst. De sistnevnte, derimot, har gjerne sterk tilhørighet til et sted eller en lokal gruppe, og nettopp dette utgjør kjernen i hvem de betrakter seg selv – og andre – som. Konflikten mellom anywheres og somewheres overskrider partigrensene og
er ifølge Goodhart «den viktigste skillelinjen i den vestlige politiske sjel, kanskje til og med i selve den menneskelige sjel».

På sett og vis er denne todelingen ikke annet enn en til dels overlappende gjentakelse av andre slike begrepspar: global/lokal, føtter/ røtter, by/land, elite/folk, modernitet/tradi- sjon, multikulturalisme/innvandringsskepsis, sentrum/periferi (det siste paret assosieres ofte med den betydelige norske samfunns- forskeren Stein Rokkan). Men det vesentlige poenget til den britiske analytikeren, er dette: I vestlige samfunn er det anywheres som har sittet ved makten og fullstendig dominert den politiske diskursen de siste tiårene, selv om somewheres utgjør det store flertallet i befolk- ningen. Den velkjente toleransen til den første gruppen må begynne å rette seg mot den
siste gruppen. Sagt annerledes: En toleranse som ikke innbefatter de intolerante, er ikke særlig tolerant. Dette har overføringsverdi også til hjemlige debatter, der posisjonene er fastlåste og forutsigbare. Ikke så rart, egentlig: Den amerikanske hjerneforskeren Emily Falk har påvist at vi mennesker svært sjelden anstrenger oss for å ta andres perspektiver. Hjernen orker eller vil rett og slett ikke. Selv om det finnes flere argumenter mot Good- hart, skal han ha for at han forsøker å bygge bro over gamle motsetninger.

DRAMA I NORD

Populismen og nyorienteringen i politikken reaktualiserer spørsmålet om hvem vi er, og hvor vi kommer fra, og danner bakgrunnen for Samtidens interesse for det lokale. Det samme gjør fylkes- og kommunereformen. Et prestisje- prosjekt for regjeringen Solberg, som fortsetter det statsministeren påbegynte den gang hun

var kommunalminister i Bondevik-regjeringen. Reformen viser til fulle konflikten mellom anywheres og somewheres. Tidligere i år ba vi fylkesordføreren i Finnmark, Ragnhild Vassvik (Ap), om å skrive en artikkel om hvordan den nær forestående sammenslåingen med Troms oppleves «sett fra Finnmark» (67 prosent av lokalbefolkningen er imot). Siden den gang har utviklingen vært dramatisk: brudd i forhandlingene, mekling, og til slutt en avtale Vassvik selv karakteriserer som «ikke optimal», mens gruppelederen i Vadsø Ap, Wenche Pedersen, 15.02 uttalte til NRK: «Dette er

en kullsvart dag for Finnmark. Etter at vi har vært herrer i eget hus i hundrevis av år, har vi nå gitt vekk både den politiske og adminis- trative toppledelsen i vårt fylke.» Avtalen skal stemmes over i fylkestinget, og i skrivende stund er fremtiden uviss for Finnmark.

«Stop imposing the heavy burden of identity on people. Just let them live and breathe!» har Camille Paglia sagt. Det er nok lettere sagt enn gjort. Finnmarksfeiden handler selvsagt om makt, kamp om posisjoner og kanskje et visst innslag av «splitt og hersk» fra høyre- regjeringens side, men den handler sannelig også om retten til definisjonsmakt, høyst reelle følelser og identitet.

Samtidig er det interessant at sinnet i nord ikke bare retter seg mot Oslo, men også mot Tromsø. Det viser at motsetninger som nord– sør, sentrum–periferi, hovedstad–utkant ofte dekker over en mer mangefasettert virkelighet enn vi tar inn over oss når vi lar klisjeene råde. Og nettopp å utfordre slike klisjebilder er blant

dette nummerets siktemål. For eksempel tar Hilde Gunn Slottemo i sin artikkel et oppgjør med myten om Senterpartiet som et anti- elitistisk parti. Ragna Kronstad viser hvordan byperiferi kan sympatisere med bygdeperiferi, mens Lena Amalie Hamnes omvendt skriver
at det multikulturelle og urbane nord kanskje har vel så mye til felles med Oslo som med
sitt nære omland, og mer fundamentalt: at din egen livsverden alltid vil danne et sentrum, uansett hvor i landet du bor. I «Kvar er ‘heime’?» legemliggjør Bergljot Kaslegards pendling mellom Ål og Oslo en urolig søken etter lokalt fotfeste. Hans Olav Brenner er også plaget av uro. I sin tekst forsøker han å løse «Rokkan-komplekset» i sitt eget liv.

KANSKJE DU ER MULTILOKAL?

Forfatteren Taiye Selasi har fortalt hvordan hun ofte har problemer med å svare på spørsmålet «Hvor kommer du fra?». Selasi ble født i London og vokste opp i USA. Hun har ghanesiske og nigerianske aner. Hun er kort og godt det man gjerne kaller «multinasjonal». Men Selasi ønsker heller å kalle seg «multilokal». Poenget hennes er at steder der du har bodd eller oppholdt deg – og viktigere: erfaringene du har gjort deg der, menneskene du har
møtt – bidrar til å forme den du er. Det kan dreie seg om hjemstedet ditt, et studiested,
en utenlandsk by du har besøkt, et nytt miljø. Livet er summen av perspektivene du tilegner deg fra ulike steder, sier Selasi, men du rekker neppe å gjøre til dine så mange ståsteder at du egentlig kan hevde at du er fra eller represen- terer et helt land. Og kanskje er det her David Goodhart tar litt feil: Anywheres er ikke i stand til å betrakte verden fra et utall perspektiver så lenge de ikke har erfart dem.

I dette nummeret av Samtiden forsøker vi å gi deg i det minste et lite antall ulike, norske, lokale perspektiver.

PS: Neste gang du er på fest, kan du jo forsøke å erstatte «Hvor kommer du fra?» med «Er du en somewhere eller en anywhere?». Eller du kan gjemme deg i en krok og lese Det lokale nummeret.

Skribenter: Christian Kjelstrup, Hilde Gunn Slottemo, Ragna Kronstad, Per Olaf Lundteigen, Ketil Skogen, Svein Frisvoll, Ragnhild Vassvik, Lena Amalie Hamnes, Bjørn Egil Flø, Christian Anton Smedshaug, Anita Krohn Traaseth, Hans Olav Brenner, Bergljot Kaslegard, Linn Widad Firdaous Nikkerud, Bjørn Gabrielsen, Merete Røsvik, Kjetil Gyberg, Anders Dunker, Sven Røgeberg, Anja Sletteland, Geir Gulliksen, Kari Veiteberg, Thomas Hylland Eriksen

Artikler i denne utgaven