Portrettbilde av Geir Gulliksen

Geir Gulliksen

Geir skriver om ting om han ikke kan : Jeg skriver dagbok

Jeg skriver: 25. april 2015. Løvet er så lysegrønt at det ser gjennomsiktig ut, det skinner av det, som om det bærer på et lys som stråler gjennom det tynne grønne, som gjennom tynne japanske gardiner. Løvet springer denne uken, for tre dager siden var det nesten ingenting der, bare nakne greiner med små, harde knopper. Endelig husker vi hvordan trær skal se ut, som de store trærne utenfor, lønne­ trær, hele vinteren har de vært nakne, svarte skulpturer. Og nå bærer de blader, fylles opp av dem, får tilbake den formen vi egentlig visste at trær skulle ha. Da vi la oss i går kveld, i mørket, og med vinduene nakne, uten gardiner, så trærne ut som om det fortsatt var snø på greinene. Selv i mørket lyste løvet. Men nei, det går ikke, jeg klarer ikke å skrive på den måten, jeg blir kvalm av meg selv, og det tar slutt etter noen få avsnitt, eller noen få sider. Jeg har aldri klart å skrive dagbok.

Helt fra jeg forsto at det er mulig, har jeg prøvd. Det virket så innlysende: Dagboken kunne være som en hemmelig venn, en jeg skulle fortelle alt til. Og senere skulle jeg kunne lese det, og bli min egen hemmelige venn. Komme tilbake til meg selv og se hvem jeg var for mange år siden. Jeg husker en rutete kladdebok der jeg i fullt alvor skrev kjære dagbok øverst, men jeg husker ikke hva jeg skrev etterpå. Jeg var ni år, og nå har jeg ingen anelse om hva jeg skrev, men jeg vet at det føltes falskt allerede mens jeg skrev det. Senere prøvde jeg om og om igjen, jeg klarte det et par dager, og så gikk det ikke lenger. Også som voksen har jeg i enkelte perioder prøvd å skrive dagbok, særlig når noe har vært vanskelig. Enkelte av filene låste jeg med passord, og nesten uten unntak glemte jeg passordet etterpå, slik at forsøkene ble utilgjengelige også for meg selv. Og det var like bra, for de gangene jeg likevel klarte å åpne dem, fant jeg det samme: en forløyet stemme som prøver å være bekjennende og «naken».

Eller som i april 2015, en sånn estetiserende stemme, en som ikke klarer å snakke om at løvet springer ut, uten å hinte om «japanske gardiner» – jeg aner ikke hva japanske gardiner er engang, jeg må ha ment en japansk vegg av rispapir, men det ble vel for komplisert å skrive. Hele passasjen bærer preg av at jeg prøver å leve opp til et bilde av meg selv som følsom, oppmerksom, en som ser og fornemmer alt.

Problemet var at jeg ikke klarte å finne en stil eller en stemme som var i kontakt med det jeg opplevde. Og at det jeg opplevde, ble begrenset av en altfor påtrengende selviscenesettelse. Ideen med en dagbok er at vi skal kunne gi direkte uttrykk for hvem vi er. Det går ikke, det kan nesten ingen, derimot ga jeg uttrykk for hvem jeg ville være, men ikke på noen overbevisende måte. Ikke før jeg hadde skrevet skjønnlitteratur i mange år, kom jeg i nærheten av å skrive noe som jeg kunne kjenne, noe som føltes sant, og det merkelige var at det føltes sant bare når det ikke var fullstendig sant.

Dette er vel et av de grunnleggende spørsmålene ved all skriving? En gang har jeg sett Roland Barthes forklare hvorfor det er slik. Jeg husker ikke hvor, det kan ha vært i Mytologier, han forteller at en venn hadde mistet moren sin – det verste som kan tenkes i Barthes’ liv, antakelig – og han ville sende et postkort for å uttrykke medfølelse. Hva skulle han skrive da? Han kom til at det reneste uttrykket for det han ville si, var å skrive ordet kondolerer. Dette skjorteog slipsog jakkekledde ordet tok opp i seg alt han følte. Men for den som mottok kortet med det ene ordet på, ville det se annerledes ut, det ville fremstå som ufølsomt og altfor formelt, altså det motsatte av hva han ønsket. Det vi ønsker å uttrykke, kan ikke uttrykkes direkte, særlig ikke når det er sterke og sammensatte følelser vi vil gi uttrykk for.Vi må gå en omvei, vi må oppfinne et språk, skrev Barthes (tror jeg), som indirekte tar disse følelsene opp i seg. Dette lærte jeg av å prøve å skrive skjønnlitteratur – eller nei, jeg må lære det om og om igjen, så å si hver gang jeg prøver å skrive noe som helst.

Men ikke i dagboken, der jeg må identifisere meg med meg selv. Der finner jeg ikke opp noe som helst.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse