Portrettbilde av Kjetil Gyberg

Kjetil Gyberg

Den selveide boligen. En norsk fetisj for fall

Boligmarkedet står i fare for å undergrave fellesskapets større sosiale og økonomiske målsetninger. Løsningen kan være å se til andre europeiske land, der det er vel så attraktivt å leie som å eie.

Samtiden spør

LOKAL IDENTITET

Lenge likte jeg å tro at verden var min østers. Så begynte jeg å se hvordan kapitalens rulett i økende grad tildeler hver og en av oss sin plass. Og i den rent markedsstyrte og økonomisk stadig mer segregerte byen er sted og lokal identitet blitt umulig å skille fra sosial klasse. Å tro noe annet er god, gammeldags falsk bevissthet.

Så er det over. I hvert fall ifølge Aftenposten: Den prekære situasjonen i Oslos boligmarked er historie. Etter et år med regjeringens boliglånsforskrift, som blant annet har begrenset lånetilgangen for kjøpere av sekundærboliger i hovedstaden, benyttet avisen fjorårets nest siste leder til å argumentere for at nok er nok. Da hadde prisene sunket med 4,4 prosent siden forskriften trådte i kraft 1. januar 2017, og selv om det kanskje var nødvendig med litt flatulens, et lite, korrigerende luftutslipp fra den oppblåste boligboblen, må markedsaktørene nå igjen få råde fritt, ifølge avisen, slik tradisjonen har vært siden 1980-tallet.

La oss ta et lite tilbakeblikk på hva markedet faktisk stelte i stand før forskriften ble innført.Ved inngangen til 2016 fastslo Det internasjonale pengefondet (IMF) at det norske eiendomsmarkedet var overpriset med rundt 40 prosent og at det gjennomsnittlige nasjonale gjeldsnivået på 220 prosent av disponibel inntekt gjorde norske husholdninger svært sårbare overfor eventuelle svingninger i verdensøkonomien. Dette skulle vise seg å sammenfalle med startskuddet for en vanvittig prisvekst uten sidestykke i norsk historie. I juni samme år kunne administrerende direktør i Eiendom Norge, Christian Vammervold Dreyer, konstatere at prispresset i hovedstaden aldri hadde vært høyere, med en økning på 2,2 prosent i mai måned alene. Ni måneder senere oppsummerte han året med en vekst på totalt 24 prosent i samme by. «Men det nærmer seg en normalisering», kunne han berolige Aftenpostens lesere.1 Så nå har vi kanskje nådd denne «normalen» etter et drøyt halvår med prisnedgang? Eller har prisene blitt så «unormalt lave», slik Aftenposten synes å mene, at det igjen er på tide å slippe løs markedet i dets evige, perfekte søken etter et «naturlig» prisleie? Vel, nedgangen i siste halvdel av 2017 betyr at markedet siden begynnelsen av 2016 har hatt en gjennomsnittlig årlig oppgang på rett under 10 prosent de to siste årene. Problemet er bare at dette i seg selv allerede er godt over en normal som må kunne betegnes som unormal. For som det sto å lese i Aftenpostens egne spalter 4. mars 2016: «Prisnivået de siste tredve årene med en gjennomsnittsvekst på 6 prosent er unormalt. Jo fortere veksten går ned til prognosene på 3 til 5 prosent, jo bedre, fordi prisveksten på bolig vil stå nærmere den økonomiske veksten.»2 De to siste årene er altså å regne som et stykke vanvidd stablet på toppen av en gjennomsnittlig galskap.

Så skal vi da virkelig avblåse krisen og la markedet fullt og helt slippes løs på nytt? Nedgangen siden mai gjorde at en sykepleier med en gjennomsnittslønn på 520 000 kroner i november kunne kjøpe rundt fire prosent av boligene i Oslo, mot tidligere én prosent ved begynnelsen av året.3 Ikke akkurat en revolusjon. Og gjennomsnittet for de to siste årene forandrer fint lite på konklusjonen av et regnestykke tidligere presentert på Aftenpostens sider som viser at en fremtidig akademiker neppe noen gang vil kunne tjene nok til å kjøpe en treroms i Oslo, selv med god egenkapital. For med en årlig prisvekst på forsiktige 5,5 prosent, vil en gjennomsnittlig akademiker trenge en årslønn på 1 240 000 kroner i 2022, hvilket er godt over det dobbelte av hva som er realistisk, i det minste i begynnerlønn.4Nedgangen i eiendomsmarkedet i Oslo er dermed ikke i nærheten av å løse de fundamentale problemene som for alvor kom til overflaten da prisene over en atten måneders periode gikk fullstendig av hengslene.

DEN NYE URBANE KRISEN

Det har ikke vært mangel på bekymring over prisutviklingen på boliger i hovedstaden de siste årene, selv ikke på lederplass i Aftenposten: «Vi ønsker oss en by der en bredt sammensatt befolkning trives», skrev redaksjonen da priskurven pekte skarpt oppover i juli 2016. «Mennesker med lav inntekt må også kunne bo her.»5 Og i september samme år kom en rekke kritiske røster til orde i en lengre sak i samme avis om hvordan boligmarkedet nå var i ferd med å sortere nordmenn i et Aog et B-lag. «Boligmarkedet uthuler velferdsstaten», uttalte Jardar Sørvoll, boligforsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus. «Hvordan skal det for eksempel være mulig for folk i ‘vanlige yrker’ som lærere og sykepleiere i det hele tatt å etablere seg i Oslo?» Det samme bekymret Kim Astrup, forsker ved Byog regionforskningsinstituttet i Oslo, som kalte boligmarkedet «et bein i halsen på norske likhetsidealer».6 I en artikkel kort tid før konstaterte Einar Lie, professor i økonomisk historie ved Universitet i Oslo, at det er merkverdig hvordan det sosialdemokratiske Norge aksepterer måten boligmarkedet helt tilfeldig fordeler og refordeler formuer på. «De som er opptatt av slikt, burde holde færre seminarer om Pikettys kapitalsyn, og heller interessere seg for hva som skjer i boligmarkedet»,7 konstaterte han.

Det er etter hvert liten tvil om at måten boliggodene fordeles på her til lands, har blitt den revnende sprekken i velferdsbygget. Det er her den globale kapitalismen siver inn og fører til en økende skjevfordeling av et etter hvert fundamentalt gode: nærheten til den nye økonomiens steder. For som den amerikanske professoren og eksperten på byplanlegging Richard Florida skriver i sin ferske bok The New Urban Crisis (2017): «Stedet har blitt den sentrale organiserende enheten i den nye kunnskapsbaserte økonomien – den grunnleggende plattformen for å tiltrekke seg talenter, for å matche folk og jobb, og for å sette i gang innovasjon og økonomisk vekst».8 Til tross for den nye kommunikasjonsteknologiens løfter om å gjøre oss uavhengige av sted, er det i sentrale arbeidsfellesskap at ting skjer. Dette har ikke minst teknologiplattformen wework forstått, en online-tjeneste som gjennom utleie av sentrale arbeidslokaler, gjerne med leiligheter vegg i vegg, på kort tid har blitt verdens mest verdifulle kommersielle eiendomsselskap.9 Konsekvensen av denne trenden er at sentrumsnære lokaler og leiligheter øker voldsomt i verdi og dermed monopoliseres av dem med mest penger, mens byområdene rundt blir til konsentriske ringer av synkende velstand. Denne voksende sosiale segregeringen står så i fare for å sementeres for kommende generasjoner.

I en slik nyliberal, postindustriell byvirkelighet er fraværet av rimelige boliger nær sentrum dermed en stor sosial utfordring. Men man trenger faktisk ikke engang projisere et sett likhetsidealer over på markedets naturtilstand for å forstå at noe må gjøres: Fraværet av slike boliger er ifølge Florida en trussel mot selve byens økonomiske vekst, dens innovasjonskraft og dens velferdsgoder. Det hindrer den rette miksen av mennesker i kunnskapsøkonomiens fordelende knutepunkter, samtidig som det priser ut mange av dem som drifter både servicenæringene og byens velferdstjenester. Resultatet kan på alle måter bli en dårligere by å bo i.

Nå liker kanskje mange å tro at Oslo uansett topper listene over byer med best livskvalitet og dermed har mye å gå på. Det er feil. På analysebyrået Mercers «Quality of Living Ranking» ligger Oslo på en 31. plass, godt parkert av byer som Wien, München, København, Amsterdam, Berlin og Stockholm. De samme byene ligger også høyere på listen over verdens mest innovative byer, med Oslo på en 39. plass.10 Tilfeldig? Kanskje ikke. For det som forener de nevnte byene, er en stor ikke-kommersiell boligsektor, og ifølge Floridas tall finnes det nettopp en korrelasjon mellom byer med en stor og rimelig utleiesektor og byer med et høyt lønns-, innovasjonsog produktivitetsnivå. Nå vil selvsagt markedsfundamentalister hevde at mangelen på rimelige boliger heller kan løses gjennom å stryke reguleringsplaner og leilighetsnormer som hemmer en raskere, friere og fullt ut utbyggerbestemt byutvikling, men det er tøv ifølge Florida: Løsningen er først og fremst en subsidiering av dem som leier heller enn den voldsomme oversubsidieringen av dem som eier. For USAs del identifiserer han dermed den sterke eierlinjen i boligpolitikken som et av de fundamentale problemene. Kan dette være den trojanske hesten, fylt med den nye ulikhetens dilemmaer, som også har blitt trukket innenfor den norske velferdsstatens murer?

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse