Portrettbilde av Sven Røgeberg

Sven Røgeberg

Energikrisen

Energi er selve driveren bak demokrati og velstand i moderne tid. Uten billig energi øker ulikhetene og de politiske motsetningene.

Samtiden spør

LOKAL IDENTITET

Det forbinder jeg med det som ikke lenger er hva det en gang var: øl fra Aass bryggeri, fotball på Gamle Gress, jazz på Cutty Sark.

Utvinningen av fossilt brensel innvarslet den største samfunnsomveltningen siden oppdagelsen av Amerika. Slik handelen med slaver og kolonialvarer dannet basisen for de borgerlige revolusjonene på 16og 1700-tallet, la først kull – senere olje og gass – grunnlaget for den industrielle revolusjon og utvidelsen av demokratiet til den lønnsarbeidende klassen.

Koloniseringen av den nye verden hadde resultert i en ny samfunnsdynamikk i det nordvestlige hjørnet av Europa. I land som Nederlandene og England oppsto verdens første konsumentkultur basert på trekanthandelen over Atlanterhavet.1 Produksjonen, distribusjonen og forbruket av de nye energiog naturressursene skapte nye samfunnsgrupper med en politisk selvbevissthet som utfordret eneveldige styreformer og nedarvede privilegier på begge sider av Nord-Atlanteren.

Det var trolig ingen tilfeldighet at USA avskaffet slaveriet omtrent på den tiden da utvinningen av olje startet.2 Nå kunne det fysiske arbeidet bli utført av maskiner, med fossil energi som drivstoff, mange ganger mer potent enn menneskelig muskelkraft. Derfor kan vi kalle de fossile energikildene for energislaver. De klager ikke, trenger verken søvn eller mat, men etterlater seg mye avfall – klimagasser. Det er tilgangen på lett tilgjengelig og billig fossil energi som har brakt Vesten dit vi befinner oss i dag, med demokrati, velferdsstater og menneskerettigheter.

I etterkrigstiden ble det i de vestlige demokratiene vedtatt en rekke kostbare reformer som skulle bedre helse, utdanning, velferd og pensjoner; senere kom også tiltak rettet mot miljøvern og klima. Så lenge økonomien surfet på en bølge av billig fossil energi, kunne de politiske løftene bli innfridd. Imidlertid har denne bølgen lenge vært i ferd med å ebbe ut. En fallende og etter hvert stagnerende produktivitetsvekst vitner om dette.3 Storstilt deregulering, privatisering og globalisering har ikke kunnet hindret stagnasjonen, heller ikke den betydelige teknologiske utviklingen har kunnet bremse tilbakegangen. Oppgang i verdensøkonomien avhenger av en vekst i energiforbruket, og i dag er veksten i energiforbruket per hode svakt negativ.4

SLUTTEN PÅ BILLIG ENERGI

På 1950og 1960-tallet gjorde billig fossil energi det relativt lett for det private næringslivet å anskaffe verktøy og maskiner som høynet arbeidsproduktiviteten.Verdiskapningen ga rom for økte lønninger og skatteinntekter, og bidro til et velstandsløft. I OECD-landene førte dette til utbygging av både transportnett og utdanningsinstitusjoner, som i sin tur høynet arbeidsproduktiviteten ytterligere.

På 1970-tallet gjorde imidlertid kraftige prishopp på råolje5 at også prisene på arbeidsbesparende teknologi gikk opp. For å opprettholde den økonomiske veksten ble det nødvendig med mer gjeld for å kjøpe ny teknologi, men dermed økte også de økonomiske ulikhetene. Avansert teknologi krevde mer opplæring og utdanning av nøkkelpersonell, som kunne innkassere lønnsøkninger vanlige lønnstagere ikke fikk. Behovet for å tilbakebetale gjeld med renter kanaliserte mer penger til finanssektoren og til dem som hadde råd til å kjøpe aksjer og verdipapirer.6 Disse forandringene gjorde at massen av vanlige lønnstakere fikk en mindre del av verdiskapningen.

Økonomer har ofte neglisjert hvor viktig billig energi er for økonomien. Den trengs for å skape godt betalte jobber som gjør at vanlige folk har råd til å kjøpe de varene og tjenestene som blir produsert. På 1950og 1960-tallet, da veksten i BNP per capita nådde en all time high på gjennomsnittlig over fire prosent i året, var tilsynelatende Johan Maynard Keynes’ disipler for opptatt av å ta æren for den eventyrlige veksten til å oppdage det åpenbare: at suksessen hang sammen med tilsvarende høye vekstrater i forbruket av billig olje.7 Høye oljepriser, ja, høye priser på energi generelt, har en dobbel negativ effekt på økonomien: Det gjør mange ulike varer dyrere, og det reduserer tilbudet av godt betalte jobber til et smalere sjikt.

TROEN PÅ FORNYBAR ENERGI

Hvis økonomer har neglisjert betydningen av billig energi, gjelder dette i like stor grad politikere, nesten uansett ideologisk ståsted. Verken liberalister eller sosialister har fullt ut innsett hvorfor 1970-tallet utgjorde et vannskille i etterkrigshistorien, og at utviklingen mot større økonomisk ulikhet siden den gangen startet med det nevnte oljeprishoppet. En manglende erkjennelse av hvor viktig billig energi er, ligger også til grunn for den politiske konsensusen om det grønne skiftet. Her skygger en endimensjonal klimabevissthet for en dypere sannhet om energiog ressursbegrensninger.

I enkelte land, som for eksempel Danmark, har solog vindkraft erobret markedsandeler i strømforsyningen. Men så lenge det ikke finnes batteriteknologi som lager energien ikke bare på døgnbasis, men fra sesong til sesong, er og blir fossil energi og vannkraft8 nødvendig for å skape stabilitet og sikkerhet i elektrisitetsforsyningen. Jo større andelen av fornybar energi blir, desto større problemer skaper det imidlertid i elektrisitetssystemet.9 Og siden prisfallet på solog vindenergi truer med å gjøre all annen energiproduksjon ulønnsom, vil kullgasseller atomkraftverk måtte subsidieres kraftig, slik at forsyningssikkerheten ikke rammes. Alt dette koster penger, som gjenspeiles i at europeiske land med den største andelen solog vindkraft i elektrisitetsforsyningen også har de høyeste strømprisene.10 Solog vindkraft er dessuten avhengig av fossil energi i produksjonen av sine ikkefornybare installasjoner. Strømforbruket utgjør i tillegg bare en mindre del av den totale energibruken. I transportog industrisektoren dominerer fossil energi.Tjue år etter Kyotoavtalen – og etter et tiår med investeringer i sol og vind på to billioner dollar – har det derfor ikke skjedd en avkarbonisering av økonomien.11 Karbonintensiteten i energibruken er omtrent på samme nivå som før, også i OECD-landene. Fornybar energi har for det meste kommet som et tillegg til den fossile og bare gjort den totale varmekraftmaskinen større. Den fornybare energien har ikke satt de fossile energislavene fri.

De som drømmer om et kvantesprang i batteriteknologi og et fullverdig, fornybart energisystem, gjør opp regning uten vert. Det er bare i eventyret om baron von Münchhausen at det er mulig å trekke seg selv opp etter håret. Alle nyvinningene i det såkalte grønne skiftet må skje ved hjelp av en infrastruktur av veier, vannog avløpsnett, bygningsog boligmasse, gruvedrift og metallutvinning og, i land som USA, oljeog gassrørledninger. Mye av denne infrastrukturen ble bygd ved hjelp av fossil energi, da oljeprisen var under tjue dollar fatet. Bare det å vedlikeholde og fornye infrastrukturen, og det stadig mer komplekse samfunnet den betjener, har medført økte kostnader og avtagende økonomisk vekst. Det vil ikke være mulig å opprettholde denne infrastrukturen og samtidig hente ut alle grunnstoffene og de sjeldne jordartsmetallene12 som inngår i elektriske biler, vindmøller, solceller, i ulike batterikomponenter og i all elektronikk med microchips. Gruvedriften etter metallene er sterkt forurensende og energiintensiv. De lettest tilgjengelige metallene er allerede hentet ut, og det kreves stadig mer fossil energi til å utvinne den samme mengden som tidligere. Før verden går tom for de sjeldne jordartsmetallene, har vi sannsynligvis ikke lenger nok billig energi å utvinne dem med. Vindmøller, solcellepaneler og elektriske biler vil kunne fremskynde et sammenbrudd og i likhet med moaiene, steinstatuene på Påskeøya, bli stående som monumenter over en tapt sivilisasjon.

Den teknologien som etter sigende skal skape en energirevolusjon, inngår i et kontinuum, et sammenhengende hele, som strekker seg fra biofysikk til økonomi og finanser. Teknologi kan verken ses uavhengig av den energiog ressurssituasjonen den bygger på, eller av den sosioøkonomiske ulikheten den medfører. Teknologi forbruker energi og ressurser og produserer sosiale forskjeller. Perspektivet de færreste tør å ta inn over seg, er dette: Hva om økonomien er underlagt fysiske lover som er utenfor vår og politikernes kontroll? Det kan høres rart ut, men jeg tror økonomien kan sammenlignes med orkaner, stjerner, økosystemer, planter og dyr – «systemer» som har det til felles at de tilsynelatende er selvorganiserte og vokser, så lenge energien deres vokser. Nå er verdensøkonomien derimot i en fase hvor det kreves stadig mer energi for å bekjempe «entropien» i systemet: økte kostnader som skyldes utvinning av ressurser og at forurensning og klimagassutslipp må betales for.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse