Portrettbilde av Bjørn Gabrielsen

Bjørn Gabrielsen

Alt kommer til å bli Jessheim

Sannheten om Distrikts-Norge er at Oslo er en slum. En rapport fra Ullensaker kommune.

Samtiden spør

LOKAL IDENTITET

For meg betyr lokal identitet at man tolker seg selv ut fra ting, folk og historier fra et eller et lite antall spesifikke steder. Et alternativ er å identifisere seg med en globalisert minste felles multiplum- kultur, der valget i praksis står mellom den vestlig-kapitalistiske og den islamske varianten. Har en følelse av at det er best å finne en balanse mellom det spesifikke og det generelle, her som i andre spørsmål.

Jeg lukker døren, henger duffelcoaten fra meg på en hensiktsmessig knagg og knepper opp buksene. Jeg reflekterer over at toalettene på Jessheim Storsenter er både rene og gratis. De er opplyst av varmhvite pærer, ikke av blå rørlys. Toalettene frekventeres altså ikke av hjemløse. Her på Jessheim Storsenter er alle enige, mer eller mindre, om hvordan man skal te seg.

Men ikke alle, slår det meg.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal te meg.

I gruvekkende sakte film ser jeg for meg de siste tretti sekundene før jeg lukket døren, og alle detaljer jeg nå erindrer, men som jeg i øyeblikkets frenetiske trengthet ignorerte, tyder på at jeg har valset rett inn på kvinnedoen. Døren jeg trodde gikk til handikappdoen, må også ha gått til herredoen, for når jeg tenker etter, var det ikke noe pissoar der jeg endte opp. Og utenfor hører jeg bare kvinneglam.

Jeg tør ikke gå ut.

- Jeg har et slags forhold til Jessheim. Halvparten av de jeg er i slekt med, bor der. Men jeg har ikke forstått Jessheim. Jeg har nesten vært redd for Jessheim. Jeg tror det kanskje har å gjøre med mangelen på landemerker, jeg skjønner ikke hva Jessheim er, bortsett fra Andeby-aktige byggefelt spredt ut mellom noen jorder. Jeg har det likedan med Ski, begge stedene har et trafikknutepunkt og et kjøpesenter, men ellers er det nesten bare boliger, kastet rundt i et tilsynelatende tilfeldig mønster. Jessheim har riktignok en kro med et markant spir, men det holder ikke. Jeg trenger ikke operaen i Sydney eller Eiffeltårnet. Men jeg trenger litt mer enn et spir.

Jeg liker å føle at jeg er et sted, og ikke hvor som helst. Monumenter etter fryktelige kriger, sentralt beliggende gravlunder, brolagte gater, gamle gudshus, slike ting fyller meg med ro. Det er ikke vanskelig å se at det ligger en forfengelighet i dette, eller til og med en slags forstyrrelse. Bevar trikken, uansett hvor upraktisk den er, riv ikke denne rønna, bevar dette gamle arbeiderstrøk slik at designere og programmerere og musikere kan flytte inn.

Men noen ting må man ha for å leve.

Min kones onkel måtte flytte fra Hardanger og bo i Hamar noen år mens han hadde turnustjeneste. «Ikkje var det fjell, og ikkje var det sjø ... Jau, så da ... Nei. Det var mest for ei straff å rekne.»

Ethvert sted er ikke likt et annet.

- Utenfor hører jeg kvinner rope og snakke. De skrur vannet på, og de skrur vannet av. Jeg må forsøke å time min utgang til når det er rimelig å tro at ingen står foran vasken.

Hvem bryr seg om jeg går ut eller inn. Ingen kommer til å snakke om det over middagsbordet hjemme. Spiller ingen rolle. Å være feil sted for meg er som edderkopper og heiser for andre.

- Det finnes en annen type norske småsteder enn Ski og Jessheim, steder som fremdeles har handlegater, men der nesten all detaljisthandel har flyttet ut. Moss, Brønnøysund, Larvik. Lokalene i de respektive Storgatene er enten tomme, eller de brukes av næringer der økonomien følger andre regler enn hos Kitch’n og XXL. Tatovører, melankolske og kronisk underbesatte indiske restauranter, vietnamesiskdrevne japanske restauranter, kvinnedrevne bruktog designbutikker, den lokale krystallmystikeren, Ritas Hårsalong. Det er alltid plass til en hårsalong til der nordmenn bor.

I småbyer som Moss og Brønnøysund og Larvik kan man gjøre turistting. Man kan ta en kaffe i en kaffebar som ikke drives av en kjede, med plakater av NewYork eller grelle malerier av en lokal kunstner, og man kan gå til en havn, eller en gate med trehus, og ta en selfie. Jessheim er fullstendig turistvaksinert. Jessheim er for de som bor der. Jessheim, som mange rasktvoksende boligområder i Norge, må sees innenfra.

Og sett innenfra er Jessheim et attraktivt sted. Sett innenfra har man sin familie, sitt foreningsliv, sitt nettverk. I hverdagen rekker man ikke å se så mye pent eller interessant uansett. Man kan se det på ferie.

I Shelter, Lloyd Kahns kultbok om husbygging fra 1973, er det en selvlært hippietømrer som sukker over alle i hans miljø som vil bygge «spennende» hjem formet som kupler eller heksagoner. «Et hjem skal være som en god ullgenser», sier han i boken. «Det er et verktøy for at du trygt og godt skal kunne utforske resten av verden.» Dette har jeg brukt lenge som en besvergelse mot all oppussingsgalskap. Et hjem skal være trygt og varmt, ikke din eneste arena for selvutfoldelse. Men sitatet kan også brukes som et forsvar for å bo på Jessheim.

Bo et sted som er praktisk. Ikke jål deg til.

Ullensaker kulturhus, midt i sentrum, kan se ut som en lagerbygning eller et maximum security prison fra utsiden. Men inni er det saler av høy standard og visning av åtte forskjellige filmer hver dag. Jeg har vært der tidligere for å se søskenbarn opptre i en tilstelning som skulle vise hva de lokale kulturtilbudene hadde avlet frem av ferdigheter hos den oppvoksende slekt. Fremføringene var overlegne noe jeg selv kunne utført i samme alder, om enn kanskje mindre imponerende enn barnekoret i en gjennomsnittlig afrikansk kirke. Men lysog lydkvaliteten var skyhøy, på et nivå ingen profesjonelle norske teatre kunne vise til før helt nylig. Et søskenpar skilte seg ut blant de unge kunstnerne, en gutt og en jente på fiolin og piano fremførte et klassisk stykke med en dyktighet som vitnet ikke bare om positive tilbakemeldinger fra instruktører og foreldre, men om blodslit, forsakelser og kanskje trusler. Jeg spurte min bror om de var barn av de som drev den lokale kinarestauranten, slik jeg husker det, nikket han og bekreftet min allerede svært detaljerte fortelling om sosial mobilitet, tigermammaer og klassetilhørighet. Men det kan hende han ikke hørte meg.

Hvem trenger brostein eller kirketorg når barna har slike tilbud. Mine barn trener dans i et lokale i Oslo indre øst der murpussen faller av veggene. Hjemveien har vært sperret av politiet flere ganger etter skyteepisoder. Jeg føler aldri at jeg lever i noen getto, men sett fra Jessheim virker Oslo sjaskete, intimt, uforutsigelig.

Jessheim blir av og til profilert, enten av lokale storheter eller av hovedstadspressen, som en slags rånekulturens episenter. Men dette handler mest om at Jessheim ligger så nærme Oslo det går an, samtidig som infrastrukturen (man må ha bil) legger grunnlaget for alminnelig norsk distriktskultur. Hadde Jessheim forblitt uendret, men blitt transplantert til å ligge rett utenfor Gol eller Alvdal, er det ikke sikkert at harryfaktoren hadde virket spesielt høy.

Og akkurat slik Ullensaker kulturhus bare gir mening innenfra, slik er det med Jessheim Storsenter. Jeg er intuitivt skeptisk til flagg og til sentrale bygg som ikke kan tegnes på gjenkjennelig vis av et barn. Oslo rådhus, Frankrikes trikolor, Kreml, der har du ikoner. Sør-Afrikas flagg, med sine seks farger og smale border, det vil få ethvert barn til å føle seg utilstrekkelig.

Hvis noe ikke er gjenkjennelig, ikke lett å gjenskape, hvordan skal man føle tilhørighet til det da.

Og sett fra utsiden er Jessheim Storsenter, som alle utvidede kjøpesentre, den ene påklattede nyttebygningen etter den andre, en formløs klump av moteretninger innen kjøpesenterog parkeringshusarkitektur gjennom de siste tiårene. (IKEA har klart å løse problemet med lagerbygningenes uendelig forglemmelige uformelighet ved å bruke en ekstremt sterk fargepalett. Det er ikke sikkert dette er en løsning som lar seg skalere, at alle slike bygg bare kan farge seg ut av sin usynlighet.) Og selv om Jessheim Storsenter befinner seg rett ved togstasjonen, finnes det ingen naturlig fotgjengerovergang fra stasjonsområdet og til senterets inngang, så fullkomment frikoblet er det fra det som finnes av fotgjengertilgjengelighet, til tross for at det befinner seg i sentrum. Faktisk er kjøpesenteret sentrum.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse