Portrettbilde av Hilde Gunn Slottemo

Hilde Gunn Slottemo

Distriktsbasert elitisme? Et forsøk på å knekke Senterparti-koden

Er det sant at Senterpartiet er et antielitistisk parti?

Samtiden spør

LOKAL IDENTITET

Min identitet er i liten grad knyttet til det lokale, tror jeg, for jeg tar ikke så mye del i fellesskapet der jeg bor. I alle fall er den mye mindre viktig enn identiteten som akademiker generelt og historiker spesielt, som kvinne og som mor.

Det siste året har Senterpartiet fosset fram på meningsmålingene.Ved stortings­ valget 2017 fikk partiet 10,3 prosent på landsbasis, etter å ha ligget over 15 prosent på flere meningsmålinger. Hvordan kan et parti med røtter i bondestanden og landbruksnæringen få så stor oppslutning i en senmoderne, urban tid? Byfolk har problemer med å forstå partiet, og Senterparti­forakten i byene er til dels sterk og påtakelig. I bykommuner som Oslo, Bergen og Bodø sanker partiet få stemmer – i Oslo aller minst: 2,1 prosent. Et moment som brukes for å forklare Senter­ partiets oppsving, er at det er et antielitistisk parti som skårer på krass kritikk av makteliten. Noen kaller dessuten Senterpartiet et populistisk parti og snakker om det og FrP i samme ånde­ drag. Medfører dette riktighet? La oss forsøke å knekke Senterparti­koden!

SENTERPARTIETS SPRIK OG SPENNINGER

Senterpartiets oppslutning ved valg har gått opp og ned. I de fleste årene etter andre verdenskrig har partiet ligget godt under 10 prosent ved stortingsvalg, men opplevde voldsom framgang som det mest markante Nei-partiet under EFog EU-striden i 1972 og særlig 1994. Den gang, med Anne Enger Lahnstein som partileder, lå partiet på rundt 20 prosent på enkelte målinger. Bunnivået ble nådd i 1981, med en oppslutning på 4,3 prosent.1 Nasjonalt har Senterpartiet vært et sammensatt parti med indre sprik og spenninger. Næringsgrunnlag, bruksstørrelse og geografi har skapt en venstrefløy som grenser mot AP og SV og en høyrefløy med mer til felles med Høyre. I de egalitære jordbruksdistriktene i sør, vest og nord i Norge har partiet hatt en nærmest sosialdemokratisk småbrukerprofil. Sogn og Fjordane er partiets største fylke; nesten 30 prosent ble resultatet ved siste valg. Denne sterke posisjonen har Senterpartiet lenge hatt i fylket – ofte bortimot tjue prosent og alltid langt over landsgjennomsnittet.

I tillegg til spenninger mellom geografiske områder og regioner har det i de siste tiårene variert om det har vært høyreeller venstrefløyen i partiet som har vunnet fram. Sånn har partiet kunnet svinge mellom blokkene i det politiske landskapet og har derfor kunnet skifte alliansepartnere. Plasseringen som sentrumsparti har gjort det mulig å samarbeide både til høyre og venstre.

Ved siden av Sogn og Fjordane representerer det nylig nedlagte Nord-Trøndelag fylke et annet av partiets bastioner, med en oppslutning på nesten 25 prosent ved valget i fjor. La meg bruke dette fylket, hjemstedet mitt, som utgangspunkt for mitt forsøk på dekoding. I de rike landbruksbygdene i Trøndelag har de sosiale og økonomiske forskjellene i bondesamfunnet vært større enn på Vestlandet og i Nord-Norge. Her har partiet vært mer blått og borgerlig, knyttet til storbønder og velstående gårdbrukere. Det trønderske Senterpartiet har dessuten vært et næringsvennlig parti, med partifolk i ledende stillinger i næringsmiddelindustrien, i landbruksrelaterte virksomheter som Norske Skog og i bondesamvirkets bedrifter og organisasjoner. Senterpartiet har dessuten vært en politisk maktfaktor i mange kommuner, med flere av fylkets ordførere og framtredende representanter i fylkestinget. Disse har ofte vært markante individualister og dyktige strateger. I motsetning til for eksempel Arbeiderpartiet, som er opptatt av representativ fordeling av mandatene når det gjelder kjønn, alder, geografi og yrkeserfaring, har Senterpartiet i mye større grad rekruttert sine politiske ledere uavhengig av partipolitisk helhetstenkning. Det har gitt mange sterke og tydelige enkeltpersoner i toppen av partiorganisasjonen.

Så, hva er det som har gitt partiet den sterke oppslutningen i den nordre delen av Trøndelag? La meg se på de to påstandene om populisme og antielitisme.

HVA ER POPULISME?

Begrepet «populisme» brukes ofte vidt og upresist, og har ulike betydninger i forskjellige sammenhenger. Empirisk spriker populismen i et utall retninger, og de ulike typene har ofte lite til felles. Internasjonalt er den forbundet med flere politiske retninger og fløyer. I de siste årene er begrepet oftest brukt som et skjellsord. Sånn har det ikke alltid vært. På 1970-tallet ble «populisme» i større grad forbundet med noe positivt, knyttet til en rødgrønn, folkelig bevegelse.

Selve ordet har latinske røtter og betyr ganske enkelt «folk». Å være populist kan dermed bety å være opptatt av «vanlige» folks meninger og interesser. «Folket» eller «folk flest» kan ha både generelle og mer spesielle og avgrensete betydninger. Det kan være nasjonen, eller det kan brukes om mer spesifikke grupperinger som for eksempel arbeiderklassen eller bondestanden. Det mest vanlige er imidlertid at begrepet brukes for å markere skillelinjer mellom «folk» og «elite». «Folket» er da de brede lag av befolkningen, mot de privilegerte, samfunnstoppene og de styrende.

I artikkelen «Populisme – hva er nå det?» hevder historikeren Egil Strand at det som kjennetegner populismen, er et helt entydig antielitært engasjement.2 Populistiske talspersoner blir representanter for folket og deres interesser, i kampen mot økonomiske, politiske, sosiale og/eller kulturelle eliter. Med en slik begrepsbruk framstår «folket» lett som en homogen enhet: presentert i bestemt form entall, uavhengig av klasse, religion, språkgrenser og etnisk tilhørighet. Dermed kan ulike forskjeller bli skjult bak og av begrepet. Historikeren Jens Arup Seip sa det elegant: «Folket» er «et av politikkens enhetsord som skjuler kløftene i det sosiale landskapet».3

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse