Portrettbilde av Ragna Kronstad

Ragna Kronstad

Klarer bygda å ta vare på Norge?

Jeg elsker Norge, og dermed elsker jeg bygda. Men tar bygda og grunneierne vare på Norge? Fra drabantbyen i Oslo ser jeg at økonomiske interesser, mer enn kunnskap, styrer forvaltningen av Bygde-Norge.

Samtiden spør

LOKAL IDENTITET

Lokal identitet er noe jeg lengter etter og som jeg må skaffe meg der jeg bor. Jeg prøver alltid å bli del av lokalmiljøet. Hvor viktig et større ‘vi’ er, avhenger av hvor raust miljøet er. Heldigvis er det det på Holmlia.

«Å elske» - det er et stort ord. Men jeg kjenner en sterk følelsesmessig forbindelse til landet mitt, til landskapet og naturen. Store deler av mitt yrkesaktive liv har jeg brukt på å løfte fram og kjempe for norske naturressurser. Jeg har også reist og feriert nok i Norge til at de beste ferieminnene ikke handler om palmer i Thailand, men det særegne norske kulturlandskapet, fjorder, fjellheimer og skoger. Når ferietiden nærmer seg, lengter jeg nordover, ikke sørover.

Men jeg er oslojente. Jeg har vokst opp i Groruddalen, og nå bor jeg på Holmlia. Begge områdene kjennetegnes av såkalte svenske tilstander, ifølge NRKs Anders Magnus. I sin famøse reportasje på Dagsrevyen i mars 2017 var han med på å stigmatisere Oslos periferi ytterligere – med stikkord som dop, gjengkriminalitet og barnefattigdom. Jeg er altså ikke en av dem som reiser hjem til vakre Distrikts-Norge til jul. Det «egentlige» Norge, der alle tradisjonene kommer fra og verdiene skapes.

Jeg har bare bruksrett på OBOS-rekkehuset mitt. Jeg kan ikke engang leie ut rekkehuset på Holmlia til hvem jeg vil, så lenge jeg vil. Altså noe helt annet enn å ha stølsrett i utmarka. Eller for den slags skyld jaktog fiskerett. Nei, jeg får til og med ikke bestemme farge på huset eller hvor vi kan sette opp levegg på balkongen.

LOKALDEMOKRATI

Da Senterpartiet stormet fram på menings målingene før valget i 2017, begynte folk i mitt oslomiljø å snakke om at dette var en brun bølge. Trygve Slagsvold Vedum var Norges svar på Trump. Jeg ristet på hodet. Et parti som fronter lokaldemokrati, selvbestemmelse og eierskap over lokal verdiskapning, er kanskje det vi trenger aller mest nå.Vi må gjenreise den enkelte borgers reelle muligheter til å påvirke sine egne omgivelser. Sentralisering og salg av naturressurser er en dårlig kombo. Makta flyttes fra bygda til «Oslos maktelite», og enda verre: til utlandet. Jeg tror vi sakte, men sikkert blir fremmedgjorte og utrygge.Vannet i fossene skal på børs, matjord gror igjen, og marka står ubrukt. Vi mister nærheten til vårt livsgrunnlag. Det var dette jeg tenkte, og kanskje sa høyt ved noen anledninger, når frykten for Sp ble større enn frykten for gjengkriminalitet.Vi på Holmlia bør jo være for lokaldemokrati og gode lokalsamfunn.

FASCINASJON FOR PERIFERIEN

Etter å ha jobbet for landbruket i ulike organisasjoner, er jeg blitt interessert i politisk historie sett fra periferien. Og som groruddalsjente identifiserer jeg meg med å bli oversett i periferien. Periferien, som maser om at den aldri når opp i nyhetsbildet på Dagsrevyen. Periferien, der folk sliter med overvekt, lavere utdanning, mindre likestilling og det som verre er. Det kommer stadig nyheter fra statistikkens verden som tyder på at alt er verre på bygda.

Jeg, som har vokst opp på østkanten og nå bor på beryktede Holmlia, kan jo vise til at vi på Søndre Nordstrand, 15 minutter unna Stortinget med toget (T-bane har vi ikke), heller ikke blir sett. Statistikken viser at 25 prosent av barna som bor her, tilhører lavinntektsfamilier.1 Også her skårer vi lavere enn landsgjennomsnittet når det gjelder utdanning, mottak av sosialhjelp, og så videre.

Men ved nærmere ettertanke stopper på mange måter likhetene mellom min periferi og landets periferi der. I Oslo-periferien, i bydelene på østkanten, står ikke folk samlet på samme måte som på bygda. Bygde-Norge har en sterk stemme politisk og har klart å organisere seg i grunneierorganisasjoner som Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund. Begge over hundre år gamle, med tette bånd til makta. De har kjempet sine kamper og fått politisk innflytelse, som folk i den urbane periferien bare kan drømme om. Folk i ulvesonen mottar nå tusenvis av kroner til konfliktdempende tiltak. Bydelen min burde ønske seg ulv.Vi har bare kriminelle ungdomsgjenger. Det er noe som heter «bygdeutviklingsmidler» fra Innovasjon Norge. Vi i Oslo er de eneste som ikke kan søke. Selv om vi gjerne skulle ha utviklet litt lokal næringsvirksomhet, vi også, for å få bukt med fattigdom og ungdomsproblemer.

Forståelsen av hvem som bygde landet, er uten tvil mye sterkere til stede i senterpartiland enn i byene. På bygda kan far og mor fortelle om forfedre med referanser til kulturlandskapet rundt seg: «Det er oldefaren din som ryddet de 3000 lassene med stein for å få dyrka det jordet der, gutten min.» Rekkehusene på Holmlia ble bygd på 1980-tallet.

GRUNNEIERNES MAKT OG MANGEL PÅ KUNNSKAP

Det jeg har skjønt i min nysgjerrighet på å forstå periferien, er at det ikke finnes ett Bygde-Norge. Grovt sett kan man dele inn bygda i grunneiere og folk i byggefelt. Grunneiere er de som eier landbruksjord, utmarka, skogene, bekkene, elvene, og så videre. De andre er som oss i drabantbyen, bare med råd til større hus og to biler, og kanskje en ATV eller snøscooter. Det er jo langt billigere boog levekostnader på bygda. Men verken vi i drabantbyene eller folk i byggefeltene på bygda har så mye vi skulle ha sagt. Makta ligger ikke hos oss. Den ligger hos dem som eier.

På bygda gjelder fortsatt odelslover og med det retten til å overta land.Vi har en naturadel i Norge. Det følger en rekke privilegier med å eie land. Jeg har nevnt utmark og stølsrett. I tillegg kommer muligheten til å dyrke mat, forvalte skog, og til og med å søke om å bygge minikraftverk. Men er odelsloven sterk nok til å sikre at naturressursene blir forvaltet slik at de faktisk er i bedre stand til neste generasjon? Vi i byene snakker om at tidene endrer seg raskt. Teknologiutviklinga raser. I yrket mitt forandres algoritmene jeg må forholde meg til hele tiden. Hver dag kan jeg lese om ny forskning som er relevant for det jeg jobber med. Men er du grunneier og skal eie landet vårt, er slektstreet viktigere enn utdanning. Du trenger ikke utdanning for å herske over økosystemene våre. Du trenger ikke utdanning for å drive skogbruk. Du trenger ikke utdanning for å dyrke mat. Men du burde hatt det.

Kontrollsystemene er ofte det man tyr til når kompetansekravet står svakt. For eksempel inspiserer Mattilsynet kafeer og restauranter. I Norge kan det felles skog uten at skogeieren vet hvilke arter som bor der, og dét selv om artene er blant de sjeldneste vi har i landet. Grunneieren kan bygge kraftanlegg uten at han eller hun vet nok om konsekvensene av naturinngrepet. Myndighetene følger knapt med. Selvfølgelig er det ikke helt fritt fram å forvalte eiendommen sin. Det er en rekke lover og forskrifter å følge, som forurensningsloven, skogloven, naturmangfoldloven, viltloven og allemannsretten. Men alle disse lovene forvaltes med skjønn, og lovverket endres sakte, men sikkert i retning av å gi bedre rettigheter til grunneierne. Som kommunalminister lovet Jan Tore Sanner at det skulle bli lettere å utnytte næringsmulighetene i utmarka.2 Men nåde oss som ikke er grunneiere – men som altså likevel til nød har rett til å bevege oss i naturen, takket være en av Norges beste rettigheter, allemannsretten – om vi skulle mene noe om forvaltningen av landets naturressurser. Da reduseres vi, som ikke eier jorda, skogene og fossefallene, til kaffelattedrikkende tullinger uten noen som helst forståelse for og kunnskap om virkeligheten på bygda.

FALMET GLANSBILDE

Blant de norske politiske partiene har Senterpartiet fått et eierskap til bygda og distriktspolitikken. Men Sp har det partiprogrammet som, i tillegg til FrPs, forplikter seg minst når det gjelder konkret naturpolitikk og ivaretagelse av biologisk mangfold. Et av partiets mantraer er «Vern gjennom bruk», og under valgkampen i fjor uttalte partileder Trygve Slagsvold Vedum at «Miljødepartementet er en versting i å ønske reguleringer».3 Partiet presenterer et glansbilde der odelslov og generasjonenes pliktfølelse sørger for at naturen tas vare på, men jeg vil påstå at det glansbildet er falmet. Gårdsbruk går fortsatt videre til odelsgutter eller andre i familien, men jorda forpaktes bort, det vil si leies bort til bonden i bygda som fortsatt driver. Dette fører til større monokulturer, mindre variasjon og svakere tilhørighet. Skogsområder selges til kommersielle aktører langt vekk, og slik brytes forbindelsen til gården.

Landbrukspolitikken som har ført oss hit, er også Senterparti-støttet politikk. Hvor mye tid har bonden til å skjøtte jorda til det beste for generasjonene framover? Bygger han opp jordfruktbarhet på alt drivbart areal til neste generasjon, eller må han la de minst lønnsomme jordflekkene gro igjen? Dessverre er det siste som regel tilfellet. I skogen er det på samme vis. Før kunne en bonde og skogeier gå gjennom et skogsområde og plukke ut trær til ulike formål. Overskuddet av foryngelsen kunne selges som juletrær, ulike trær kunne brukes til å lage nyttige verktøy og til driftsbygninger. Skogen ble stående, selv om trær ble hogd. Nå meies hele felt rett ned, og det oppstår store sårflater der det tidligere var skog. Ofte er det entreprenører som leies inn for å ta skogen i rett alder. Entreprenørene trenger ikke å gå tur i skogen de skal hogge ned, og nå for tiden fjerner mange skogeiere hele partier med skog som er leveområdet for lavarter, ugler og flaggermus. Er dette i samsvar med å forvalte for neste generasjon? Hva skjedde med plukkhogsten, som kan gi trevirke av høyere kvalitet og mer økologisk sammenheng i skoglandskapet?

Og hva med grunneiere som skal bygge minikraftverk? De trenger ikke ha mye kunnskap før de gjør naturinngrepet de ønsker å tjene penger på. Om miljøkunnskapen og engasjementet i kommunen er lav, og grunneier kanskje til og med kjenner dem som styrer med de nødvendige tillatelsene i kommunene, så – vips! – er man i gang med å bygge, uten å kjenne godt nok til konsekvensene for neste generasjons økosystem.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse