Portrettbilde av Hans Olav Brenner

Hans Olav Brenner

La stå!

«Men hvis ingen interesser seg for disse historiene, hva da? Hvis alt som er i ferd med å forsvinne, ikke betyr noe, hva da?»

Samtiden spør

LOKAL IDENTITET

Det høres litt stusslig og innskrenket ut med lokal identitet i en globalisert verden. Men livene våre utspiller seg jo stort sett innenfor noen avgrensete kvadratkilometer, i hvert fall i hver- dagen, og jeg får ikke ro i sjelen før jeg skjønner hvorfor et sted har blitt som det har blitt. Jeg vil vite hvorfor folk bor akkurat her eller der, hvor gamle husene er, hvorfor veien går hit eller dit, og hvor den gikk før. Jeg går gjerne på leting etter gamle veistubber som har mistet status, for å skjønne greia. Dette behovet har jeg der jeg bor, men også på hytta, der første post på programmet om sommeren er å kjøpe siste utgave av det lokalhistoriske tidsskriftet Sandøytårnet, for å lese breaking news om dyrehold på øya før krigen.

Hva i all verden skal vi gjøre med historien? For eksempel når den blir lagt ut for salg på finn.no, en formiddag i oktober, med uforståelig lav kvadratmeterpris, urovekkende lang reisevei og overveldende vedlikeholdsbehov på sikt. På tampen av 2017 ble jeg nødt til å forholde meg til at nok et symboltungt hus fra barndommens landevei ble lagt ut for salg som generisk boligdrøm strippet for sin kulturhistoriske dimensjon. Jeg ble sint, trist og kampklar. Og overbudt.

Snertingdal er en av mine to barndoms bygder. Her har slekten på de fleste kanter holdt til så langt tilbake i tid at det til slutt blir grått og navnløst når man blar seg bakover i det som finnes av dokumentasjon. Hadde jeg tatt en spyttest for å sjekke DNA-et, mistenker jeg at det ville slått ut med full og ensidig styrke akkurat her, i det norske innlandet, i denne lille bygda som i gamle dager var nesten avsondret fra omverdenen, men som i vår tid bare ligger en kort kjøretur fra Mjøsbrua. Og like fullt påkaller den skuldertrekk når jeg nevner navnet på den, eller ikke så rent sjelden – latter. Snertingdal. Det kan kanskje høres ut som noe Kjell Aukrust har funnet på. En kompis har fortalt meg at for medisinstudentene symboliserer navnet en utkant de ikke ønsker seg til når turnusplassene skal trekkes. Snertingdal og Hattfjelldal. Men jeg bryr meg ikke. Jo da, det gjør jeg. Og hva er det som skjer når min urbane hovedstadskappe så fort kastes i møte med likegyldighet og latterliggjøring av barndommens trakter? Da må min smidige selvironiske form vike for et ildfullt forsvar for Bygde-Norge. Mitt Bygde-Norge. En veistubb i ei bygd med et navn som får noen til å le. Snertingdal en gang på åttitallet. Grønnkledde lier, brune og hvite kuer på mange flere bruk enn i dag. Røde låver og hvite hus. I annonser på Finn har jeg sett det bli gjort eksplisitt: Kjøp et lite stykke Melkesjokolade­ Norge. Her var det en Fina-stasjon, et eldre herredshus, gamlehjem, pensjonat, kolonialforretning, sagbruk og orgelfabrikk. Ja, tenk det. Slik høres det ut når den passiv-aggressive patrioten i meg får taletid: Ja, visste du det? Hver tredje norske kirke har hatt kirkeorgel fra Snertingdal!

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse