Portrettbilde av Linn Widad Firdaous Nikkerud

Linn Widad Firdaous Nikkerud

Muslim på bygda

«Min historie er bare én blant flere, men det visste jeg ikke da. I ettertid har jeg møtt mange med liknende erfaringer som meg, som har delt med meg hvor vanskelig de har hatt det.»

Samtiden spør

LOKAL IDENTITET

Dugnadsånden på bygda er viktig for min identitet. Den har lært meg at man sammen kan få til mye som man ikke klarer hver for seg. En særegen, intern form for humor, preget av erfaringene i lokalsamfunnet, er også en viktig del av bygdeidentiteten.

Jeg er en muslimsk bygdejente som bor på en gård med rød låve og grønn traktor av typen John Deere. Sauene, kuene, grisene, hestene, hanene og hønene, jordene, skogen og fjellet er vel så mye mine naboer som bøndene og de andre folkene her. Nesten ingen av naboene mine har utenlandske navn, og jeg er ganske sikker på at de ikke er muslimer. I nærheten ligger en by som hadde en oppblomstring av nynazistiske miljøer på nittitallet. Og som har vært sentrum for spredning av nynazistisk propaganda til Europa. Det er enkelte som ikke er glad for at mennesker som meg eksisterer og tar sin naturlige plass i samfunnet.

Hjemme ber vi fem ganger om dagen, det fastes og resiteres fra Koranen. Jeg har gått flere runder med meg selv om hvorvidt jeg ønsker å gå fullt og helt inn for å praktisere den islamske troslæren. Man kan trygt fastslå at familien min ikke reflekterer majoriteten av familiene på bygda. Som muslimsk bygdejente tilhører jeg en minoritet. Det blir jeg påminnet om når jeg en sjelden gang ser jenter i hijab i nærheten av huset mitt. Eller når jeg må innom Kiwi her på Røren og får øye på en mann med afrikansk opphav i samme kø som meg.

Jeg er glad for å kunne konstatere at bygda mi, Røren, og Hokksund som sådan, har vokst seg mangfoldig. Gleden er stor fordi jeg i oppveksten kjente meg ensom nettopp på grunn av mangelen på mangfold. Jeg var den eneste muslimen i klassen på Røren barneskole.

Når jeg tenker på oppveksten min på Røren, kjenner jeg på bittersøte følelser. Jeg opplevde en fantastisk dugnadsånd og et bygdefellesskap drevet av hardtarbeidende mennesker som ønsket det beste for andre. På bygda støtter folk hverandre dersom man møter på utfordringer, og det er alltid et «hei» å få av de man går forbi på gata. Naturen er uvurderlig vakker, og det er alltid aktiviteter man kan delta i, både om vinteren og sommeren. Den bitre følelsen, derimot, stammer blant annet fra de gangene jeg ble fortalt at jeg var en «neger» fordi jeg var muslim med afrikansk – det vil si: marokkansk – bakgrunn. Eller når andre syntes maten min stinket, fordi den var krydret på en annen måte.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse