Portrettbilde av Lena Amalie Hamnes

Lena Amalie Hamnes

Utsikt fra sentrum

Forholdet mellom Nord-Norge og Oslo trenger parterapi. «Sentrum», «periferi», «nord» og «sør» finnes på kartet, men i virkeligheten er terrenget mye mer komplekst.

Samtiden spør

LOKAL IDENTITET

Lokal identitet er ikke statisk, men for meg er den sterkt knyttet til naturen og havet: Golfstrømmen, sørvestkuling, fisket, velstand, veien ut i verden – alt begynner med havet.

Jeg vokste opp i huset der en av landets mest profilerte samfunnsvitere, Stein Rokkan, ble født. Rokkan (1921–1979) karakteriserte i sine teorier Nord-Norge som den «klassepolariserte utkant». Han sto bak den legendariske sosiopolitiske tesen om at «stemmer teller, ressurser avgjør». Ikke minst er han opphavsmannen til selve begrepsparet «sentrum–periferi», en av de mest virkningsfulle forklaringsmodellene for utviklingen i norsk samfunnsliv og politikk, med øredøvende resonans helt inn i siste stortingsvalg.

Rokkan og jeg startet altså livene våre i det vakre skolebygget i lofotbygda Pundslett, lengst øst i Vågan Kommune. Pundslett er periferien og besto i min oppvekst av sytten hus og gårder, skolen, landhandel, kai, fiskebåter og etter hvert en fiskebedrift som senere ble lakseslakteri. Rokkan og jeg har også til felles at vi begge forlot periferien på Pundslett – og følger vi Rokkans definisjoner, slo vi oss begge ned i sentrum. Rokkan bosatte seg i Bergen, hvor han som professor bygget opp det legendariske Institutt for sammenliknende politikk ved byens universitet. Og jeg landet i Svolvær, etter et par omflakkende år i utlandet.

Hva som er sentrum, og hva som er periferi, avhenger av utsiktspunkt. I Rokkans begrepsapparat er sentrum et privilegert område innenfor et territorium – samlingspunktet for samfunnets mest sentrale aktører med en sterk konsentrasjon av politiske, kulturelle og økonomiske institusjoner. Det er i sentrum avgjørelsene tas og makta rår.1 Mitt utsiktspunkt er Svolvær. Med sin konsentrasjon av kultur og økonomiske og politiske institusjoner er småbyen i Lofoten nettopp et sentrum ifølge Rokkans teorier, i alle fall for de mindre bygdene og omlandet rundt. Sett fra de sjarmerende, selvbevisste og småarrogante nordnorske byene Tromsø og Bodø er utsikten – eller innsikten – en annen: Svolvær og andre provinsielle småbyer tilhører periferien, mens Tromsø og Bodø begge oppfatter seg selv som Nord-Norges naturlige sentrum – en posisjon de kappes om med et usvikelig pågangsmot. Befinner utsiktspunktet seg i hovedstaden, fremstår gjerne folk fra hele Nord-Norge som et enhetlig fellesskap av nordlendinger der hele landsdelen synes å være selve inkarnasjonen på utkant og periferi. I Oslo finnes makt og muligheter, statsapparat og forvaltning, og hovedstaden kan virke som det ultimate sentrum. Med mindre man reiser til Brussel, Berlin eller Tokyo. Sett fra det europeiske og globale sentrum er Oslo og hele Norge periferi, reddet av at vi trakk gulloddet i det globale ressurslotteriet og vokter en kort, men strategisk viktig grense mot vår stormaktnabo i øst.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse