Portrettbilde av Ungarske forfattere

Ungarske forfattere

DIKT FRA UNGARN

I et Ungarn som blir stadig mer repressivt, hva skriver dikterne om?



I samarbeid med Den norske Forfatterforening (DnF), og med støtte fra Fritt Ord, presenterer Samtiden her et knippe dikt forfattet av ledende ungarske samtidslyrikere.

I tillegg publiserer vi et essay som introduserer lyrikerne.

Gjendikter: Tone Hødnebø. Oversetter: Eva Dobos.



RÓBERT LABODA (1985-)


Hos oss

Ikke engang én

av tjue

hilser

og hilser bare

en sjelden gang tilbake

som om hver dråpe brennevin

ikke skylte tarmene deres

men hjernen

kjære Palócland,

du glemmer meg

og jeg savner deg like mye

som de oppgravde

brosteinene som

leder til fengselet

under slottsgrunnen

fargen din

ligner mer og mer

på den gamle

betongskolegården

der jeg for første gang

la planer for livet mitt

og de kappet piletrærne

slik at greinene ikke skulle

smelte sammen med tjæra

ikke som de gamle

kompisene mine som en etter en

er blitt voksne og slitne

samlebåndsarbeidere

som tause og fattige rusler

bortover mens de holder

en gjennomsiktig plastikk-

handpose i hånden

et grått bilde av framtida



*Palócland er et område mellom Slovakia og Ungarn der forfatteren vokste opp.

Foto av Róbert Laboda.

Foto: Gábor Angyal.

Róbert Laboda.



RÉKA BORDA (1992-)


Jeg så våre ledere

De som åt flammer i skitne hoteller.

– A. Ginsberg


Jeg så våre ledere

kysse og tafse på hverandre

nedenfor slipsene; den varme suppen

ble kald da de forseglet munnen på flokken sin,

mens de veltet seg i palassene; noen av dem,

ullete, gikk ut på terrassen

til konferansesalen, som om jeg kunne vite

hvem det var som røykte sigarer naken bak skoddene;

der de filte søylene, etter eget forgodtbefinnende

på ettermiddagene, og fikk arbeiderne

til å reise storslåtte betongpyramider;

med tiden sprayet ungdommene veggene

med hieroglyfer; ifølge legenden

hvilte en forbannelse over bygningene

som gravrøverne av og til brøt seg inn i;

for å holde gravøl over bestefars lunger,

som de strødde sand i, og jeg så

ørkenen spre seg over sykehuset

med kaktuser som slo rot

i hals og nyrer; fra tid til annen

vokser stormskyer mellom lyspærene,

og vanner dem som uansett vil dø;

å leke med vindsnurrer mens de holdt

moren sin i hånden; og synge om tulipaner

innunder plisséskjørtene, for å drukne folkesangen

til dem som befinner seg på den andre siden av gjerdet;

det er netter da våre ledere spyr

skulder ved skulder; likevel

er det naboene under som kjenner lukta.

Foto av Réka Borda

Foto: Norbert Zsólyomi

Réka Borda.


DÉNES KRUSOVSZKY (1982-)


Si det for meg

En fremmed speidet etter meg,

ut ifra hans rådville bevegelser kan jeg utlede

hva jeg ville ha funnet i den sammenraste hallen

på den gamle taufabrikken. I stemmen til

de forlatte verktøyene, som på måfå

ble løftet og straks lagt ned igjen,

ytrer noe seg som jeg ikke

er i stand til å forestille meg.

Noen ganger kan jeg ikke se for meg fedrelandet mitt

bortsett fra som et fuktig dusjforheng som kleber fast

til huden min. Eller som om jeg holdt en hånd

i et tomt rede, mens jeg med den andre

allerede har knust eggene. Det er tider

da du ikke engang dukker opp i tankene mine.

Foto av Dénes Krusovszky.

Foto: Nóra Halász.

Dénes Krusovszky.


ÁDAM VAJNA (1994-)


Fiume i fødselsveer

Under kaféens markiser

samler folk seg i vakre Fiume

engang for lenge siden skyndet de seg

for å søke ly for regnet.

Sprekkene mellom brosteinene

begynte å fylles med vann,

mens folk mønstret hverandre

for å se hvem som hadde utmerkelser på brystet.

Sjøen var fem minutters gange unna,

men likevel ville ingen dra dit,

ikke egentlig på grunn av regnet, men fordi

de visste hvor lett det var å drukne.

En karjol bråstoppet i gata

det var ikke lett å se hvem som satt inne i den,

den grovmunnede kusken klatret ned

for å slå de kastanjebrune hestene.

Det hele hadde en slags

frydefull forpult sjarm,

så det virket som at et få titalls mennesker

tross alt ikke ventet på bedre vær.

Under de stripete markisene krøp

den behattede medaljerte horden,

og en jente midt iblant dem var allerede

svanger med kamerat Kádár.

*Fiume – en by ved Adriaterhavet som var en del av Østerrike-Ungarn før området formelt kom inn under Jugoslavia etter 2. verdenskrig. Fiume var fødebyen til Janós Kádár (1912–1989), leder for det ungarske kommunistpartiet (1956–1988), og statsminister i Ungarn (1956–1958, 1961–65). I dag heter byen Rijeka, og tilhører Kroatia.

Foto av Adam Vajna.

Foto: Czinki Ferenc.

Ádám Vajna.



MÓNIKA FERENCZ (1991-)


Sementfabrikken om høsten

Fra et vindu i bestemors hus så jeg

sementfabrikken i Vác

stå urørlig om natten.

Jeg kunne ennå ikke vite at i andre byer

blir broene og kirkene lyst opp

slik det her, i nord, er det truende

tårnet av betong og rim.

Det var da bestefaren min kom inn.

I hendene hans en gjennomsiktig rosenkrans, et tegn

på den evige lengselen

etter å dra og komme tilbake.

Jeg trodde han snakket om faren min,

men det viste seg at det handlet om Gud og de

misdanna dyrene med utpressede øyne

på dypet av havet.

Han snakket, mens jeg observerte

lyset bak ryggen hans.

Imens tok jeg over pusterytmen

til en mann i naborommet som veide 22 kilo.

Til slutt gikk bestefar ut og låste

døren til rommet fylt med palmegreiner.

Det ble stille. Du kunne høre i tarmene hans

at døden trampet med sine åtte føtter.

Til rytmen av lydene som trengte inn gjennom veggen

begynte jeg å slå mot betongveggen

og jeg skjønte at også den bare var av sement

og vann; det som er laget av støv

vil igjen bli til støv.

Jeg banket i betongveggen og jeg forsto

at knyttneven min er av porselen.

Foto av Monika Ferencz.

Foto: Gergely Máté Oláh.

Mónika Ferencz.



ZSÓFI KEMÉNY (1994-)


Sukkererter i en belg

Vi er på det stadiet der vi forlot oss selv.

Vi kommer tilbake senere. Inntil da starter det opp igjen andre steder;

en uskyldig liten lek med tiden.

Vi vet hvordan vi skal bruke ansiktet.

Dekk deg, lille bord, eller min lille mann!

Å vise oss er vår mentalitet,

og noe vi med vilje stormet inn i.

Nå vil de kunne triumfere og trøste.

Vi må gråte hvis de trøster oss.

Vi går på konsert slik at vi kan slippe unna;

stor folkemengde og høy musikk.

Vi gnir det inn

i hverandres grå hverdager:

”se, det ble ikke noe bedre

selv om du studerte medisin.”

Vi har vel bedre argumenter enn dette.

Selv formes vi bare.

Vi ser oss selv i speilet,

mens stoltheten venter utenfor.

Vi bukker og skraper for hvem som helst

som er mer av en ekshibisjonist enn oss selv,

ja, mer av en ekshibisjonist!

Veien vi går er vår egen, noe vi klamrer oss til.

Vi er gode til å klamre oss fast, og til å bli krenket enda mer.

Det er sånn vi spiller unge. Og når vi har spilt ferdig, fortsetter vi,

for slutter vi vil de oppdage hvor gamle vi er.

Vi må fortsatt regne med noen småting.

Vi skulle gjerne ha opplevd stor kjærlighet,

men i mange år har vi levd i tamme ekteskap:

Et godt ekteskap lar fluktstolene stå ute i regnet,

et dårlig ekteskap tar dem med inn.

Vi har alltid gått dit vi en gang skulle komme

Vi har reist, vi har frosset, og vi delte

store tanker: hva blir det neste, og hvorledes?

Det er ikke kaldt lenger, men vi fryser ennå.

Løsningen? Glem det. Vi gjør hverandre flaue,

men uten hverandre mangler vi en fortid.

Vi oppdro hverandre

og la skylden på hverandre,

men hvordan kan vi nå stå på motsatte sider?

Vi ligger som små erter i den åpnede belgen.

Vi kunne ha trillet bort, men klarer det ikke.

Kjærlighet er ikke noe magisk våpen,

det er heller ingen gift.

Vi vil også elske høyt – om noen elsket oss.

Foto av Zsófi Kemény.

Foto: Wikipedia.

Zsófi Kemény.


RENÁTÓ FEHÉR (1982-)


Grenselinje


(1)

Kjærligheten til jernbanemenn og pedagoger

i generasjon etter generasjon

på en kort strekning av grenselinja mot vest.

Et strevsom arbeide er kroneksemplet

men det vi arvet er et nederlag som leder oss til høyre

der det å ha en ryggrad gjør deg paralysert.

De er alle gode katolikker:

ikke en selvmordskandidat, fallen kvinne, eller alkoholiker iblant dem.

Men det er den lille mannens trass

som det ikke finnes en årsak til eller unnskyldning for.

Siden familien levde som om Gud fantes,

og jeg selv måtte lære å tro på ham

for å bli den første til å stille spørsmål

til historiene som virket ubrytelige,

den første til å være nysgjerrig på små detaljer,

pustingen, snorkingen, hostingen.

For det er umulig å leve og si: det er OK som det er,

at å gråte sammen vil løse alt.

Og jeg vokste opp med å snakke i setninger

som man sier ved frierier.

Som om vi alle skulle dø dagen etter,

og til slutt trenger man ikke å elske mer.

For den slags har de ingen måtehold.

Noe de presset inn i meg. Det slaget tapte de.

Og i helgene hulker de forgjeves under søndagsmiddagen:

Familien kommer alltid først. Som et svar

sverger jeg ved Gud at de aldri får se meg igjen.

(2)

Ved enden av kastanjetrealleen

står hovedbygningen: et fortøyd tankskip.

Når du langsomt ser på skrå,

fester blikket seg på romertallet på fasaden,

og du kikker inn i et hult rom i første etasje.

Hva får du øye på med albuen liggende på vinduskarmen?

Senker du blikket ser du havet og ellers foten av et fjell.

Her trente de opp gutter til å utstede ordre,

selv gjennom de tykke jakkene var det ikke mulig å høre

hvordan tapperheten sprakk

på innsiden av ribbeina, som fontenesprut i frost.

Den militære kolonnen ble siden omgjort til vaklende skritt

som ble byens hjerteslag.

Fontenen står i midten, men av paradeplassen

er det ingen spor tilbake,

kun jamringen fra dem som står oppstilt i tåken

har dødd ut i den stumme parken gjennom årtier.

Den harde treninga ble byttet ut med kurstedets rutiner:

Forkrøplete lemmer bryter vannoverflaten i svømmebassenget,

pusten kommer hvesende og uhelbredelig,

slik en susende lyd siver ut fra munnhulen, som vind gjennom alléen.

Og her sitter innhøsteren på huk i krattet

taus, som et turistskilt.

Og selv om han ikke fikk plass til alle kastanjene i lomma,

så husker han hver eneste kastanje han plukket opp,

han gjenkjenner det på formen, fargen, glansen, skadene

til den som passer på ham,

det er fra ham han får et ansikt når han kommer tett på,

han holder ham i hånden når klassen er på tur,

opp og ned langs denne grenselinja.

Foto av Renato Feher.

Foto: Petra Szőcs.

Renátó Fehér.


BALÁSZ SZÁLINGER (1978-)


Ungarere

Morgener snublet over spørsmål om kolonialisering,

te med dårlig smak, duften av frost, dype sukk,

jævla vanilje i kjøkkenskapet,

hundre år gammelt sommerstøv dekker uåpna bokser

som er vår potensielle redning.

Som om et mørkt furutre satt på senga,

og ikke ville at vi skulle finne en ny retning,

drysser hjemmet vårt med furunåler – skitner til stedet,

men hvor langt rekker kjøkkengulvet, og hvor begynner steppen.

I noen glimt av et øyeblikk midt iblant ville støvskyer

der befolkningen vandrer herfra og dit

som om begrepet landskap var begripelig sett fra kosmos,

og hvorfor alt dette skjedde: kanskje vi kan komme over det –

Men det sitter et evig furutre på senga,

og giftige morgener som lukter vanilje venter langt borte

istedenfor de våte flommarkene,

de upløyde langstrakte åkrene,

Kanaan flyter over av melk og honning

Foto av Balázs Szálinger

Foto: Ferenc Czinki.

Balázs Szálinger.



MÁRTON SIMON (1984-)


F

Den følelsen av hvor mye bedre det ville vært

et annet sted, var det du kunne gi meg,

og gjorde. En mulighet til å lengte seg bort.

Den slags et barn av et tidligere imperium ikke opplever.

Den slags bare vi kan. For språket skyld var det verdt det.

Eller kanskje, den andre muligheten, at det er best her.

Av en eller annen grunn er det bare ytterlighetene. Steder

det er lett å like, og som ikke vil drepe deg: er borte.

Dette er tildelt oss. Å se for seg en skjebne uansett hvilket dump man befinner seg i.

Å diskutere, hylende, mens vi drukner, om det er i en demning eller et hav. Skyer hjemover.

Hvem kan gi meg mer enn dette? Ukomfortable stoler,

en spritzer på et utstøtt bord på grusen.

Fiaskoer av å sette sammen tragiske perspektiver. Brente ansikter.

Et selvbilde for grotesk til å bli en karikatur. Verdenspatent på taushet.

Likevel: raspåkre gjennom århundrene.

I byen der jeg ble født, står det ved siden av bussholdeplassen

en statue på den svidde plenen. Et deformert rekkverk,

seks etasjer høyt, med noen få runde speil. Du holdt meg i hånden,

jeg så på statuen, uten å fatte det, jeg syntes den var strålende,

jeg visste bare ennå ikke om det var deg eller meg.

Vi kan lage et trist bilde av alt.

Et landskap tegnet i dampen fra et togvindu ankommer tusen år for sent.

I det minste fortjener du at jeg tiltaler deg korrekt.

Du, der regelen bare fastslår at det skulle stå skrevet

ÅPENT HER, ikke at det virkelig skulle åpnes der, mitt fedreland.


* Tittelen er forbokstaven i «fedreland», som på ungarsk heter hazám.

Foto av Marton Simon.

Foto: Zsuzsa Slezák.

Márton Simon.




Hva kjennetegner ungarsk samtidslyrikk?

Ungarsk lyrikk har sterke tradisjoner. Lyrikkens røtter strekker seg lenger tilbake enn prosaens, som først på slutten av 1700-tallet begynte å leve sitt eget, selvstendige liv. En lyrisk nasjon, kunne man si, om ikke romanen og novellekunsten i det 20. århundre hadde utgjort en verdig motvekt. Men lyrikken holder fortsatt stand, og preges av mangfoldige eksperimenter, individuelle stemmer og sterke diktsamlinger.

Både 1800-tallets lyrikk, som spilte en viktig rolle i byggingen av nasjonal identitet og den tidlige 1900-tallets poesi med sine fremragende diktverk, påvirket og fornyet av moderne strømninger, har skapt sterke tradisjoner i poesien, hvis stemninger, sjangere, tankeverdener, tematikk, og særlig poetikken, har vært gjenkjennelig til stede selv i diktene fra de siste årtiene. Vendingen i poesien på 70-tallet ser ut til å ha vært det siste poetiske "opprøret", sett med dagens øyne, med en spektakulær og subversive omforming av poesispråket ved fremragende diktere som Dezső Tandori, György Petri, og Imre Oravecz. Men alt i alt er ungarsk poesi mer preget av et heller stille, men standhaftig ønske om fornyelse preget av respekt for fortidens store diktere, enn av radikale oppgjør. Det nye har blitt bygget videre på det gamle, og de banebrytende stemmene har sjelden brent broene etter seg. Regelrette fadermord er sjeldne, ofte er det tilstrekkelig at forgjengerne klores til blods, fornærmes eller ertes, for at nye poetiske stemmer og uttrykksformer etableres. På den måten kan konfrontasjoner med tidligere perioder eller dikterstemmer, føre til fruktbare konfrontasjoner og dialoger. Men i dagens mangfoldige, flerstemte poesi fins selvsagt også eksempler på det motsatte.

Vendingen i lyrikken på 70-tallet la grunnlaget også for ungarsk postmoderne diktning. Etter årtier med postmoderne poesitekster (intertekstualitet, veksling mellom synsvinkler og stiler, lek med teksten, språklige fragmenter, oppsplitting av betydninger) ble 2000-tallets nye diktergenerasjoner preget av tilbakevending til (mer) sammenhengende tekster og poesiformer, og av et slags ny-alvor. På den ene siden beskjeftiger poetene seg ofte med klassiske og evige temaer som omhandler filosofi og moral, samt eksistensielle spørsmål som berører individet – meningen med livet, tidens gang, livets forgjengelighet, ensomhet, tomhet, det å ha et mål i livet. På den annen side viser diktene den sosiale følsomheten til forfatterne; reaksjoner på ungarsk virkelighet og den politiske situasjonen søker stadig oftere former og sammenhenger der de kan komme til uttrykk. Nye fremstillingsformer, såkalte bydikt, dukker opp hos flere av poetene som er presentert i utvalget, der utstøtte samfunnslag og minoritetsgrupper, nærmiljøet eller tilstanden i landet skildres, så vel som dualismen i det sammenvevde forholdet mellom natur og menneskeskapte miljøer. Diktning om samfunnet og det offentlige rom, og menneskenes opplevelse av hverdagen gis igjen større plass, likeså refleksjoner om fedrelandet i videre og smalere forstand, og ungarskheten – som det fremkommer av det herværende diktutvalget. Det reises ofte spørsmål om en troverdig og gyldig framstilling av dette temaet.

Samtidig som denne lyrikken tematiserer og fremstiller en offentlighet, har den en sterkt personlig karakter. Bearbeidelse av individuelle og familiære sår, kollektive traumer og traumer på tvers av generasjonene står også sterkt. Barndommen, familiehistorien, forholdet til besteforeldrene og foreldrene er temaer som går igjen hos debutantene. Barndom, oppvekst, ungdomsårene, spørsmål om samliv (og ensomhet), erfaringer fra kriser ved starten av voksenlivet er ofte beskrevet med sterke billeddannelser og refleksivitet.

Posthumanismens idéer kan også oppfattes som en viktig trend, som søker perspektiver og mulige uttrykksformer for en eksistens som er sidestilt og etterstilt den menneskelige. Den antroposentriske synsvinkelen og tenkemåten erstattes ofte av innsikter fra animal studies og språklige eksperimenter som fremhever jordens historie, geologiske perspektiver, og universets helhet, som i geopoetikken, antropocen lyrikk, og ikke-humane tilnærminger(cyber, virtuelle rom, simulasjon).

De innholdsmessige og idémessige trendene er også knyttet til endringer i uttrykksmåter og poetiske markører. Dette gjelder spørsmål knyttet til dikterstemmen, som for eksempel skillet mellom det personlige jeg-et og det lyriske jeg-et, i tillegg til at eventuelle referanser i diktene tones ned. Det å framstille jeg-et i diktet som ustabilt, for på ulike vis å fremheve eller nedtone det, er ikke et nytt fenomen i ungarsk lyrikk. Men også for den nye generasjonen er dette problemstillinger de forsøker å svare på med ulike poetiske tilnærminger.

Utbredelsen av frie vers og den ubundne formen har utvidet muligheten for personlig dikterspråk. Man kan merke en nedtoning av det poetiske språket, en nedstilisering og bruk av hverdagsspråk, slang, sosiolekt, men også av oppsplittede fragmentariske språklige former, eller en blanding av disse med „høytidelige” språklige elementer. En ser ikke sjelden at ulike stiler og språklige registre blandes, at og at faguttrykk og sjargong fra informatikk, media, psykologi, etc., innarbeides i diktene. Diktene har ofte et episk utgangspunkt, i en konkret situasjon, et minne, en relasjon eller bruddstykker av samtaler, som avstedkommer tanker og følelser. Plasser og geografiske steder spiller også en viktig rolle. Leilighetene, pubene, veiene, reisene, byene og sivilisasjonens arnesteder får både konkrete og overførte betydninger. På samme måte kan hverdagslige situasjoner og aktiviteter, som for eksempel svømming, rydding, en spasertur, en togreise, få en ny og mer abstrakt betydning. Også virtuelle rom, sosiale media kommunikasjonsformene som oppstår her kan være råmateriale for dikt.

Søken etter hjem og tilhørighet – fra det å finne seg selv, og gjennom å innta et nærmiljø, til den stadig mer globaliserte verden – ser ikke ut til å være noen enkel oppgave. Virkelighetens kår er ofte trange og håpløse, mens poesien tilsynelatende åpner for romslige og uendelige muligheter. De unge diktergenerasjonene utnytter tilsynelatende disse mulighetene.

Dette utvalget av ungarsk samtidspoesi består av dikt skrevet av både av unge poeter og av dem som tilhører mellomgenerasjonen. Imidlertid må det understrekes at i tillegg til disse ni viktige stemmene, kunne man ha tatt inn ni ganger så mange poeter og ni ganger så mange dikt for å illustrere mangfoldet og rikdommen i den ungarske samtidspoesien.

Balázs Szálinger er en av de viktigste stemmene i 40-åringenes generasjon, og han har markert seg med en egen og svært formsikker stil. I diktsamlingene hans er det en sterk vilje til å formidle et seriøst budskap, og poesien kan bevege seg i retning av epikk og dramatikk i diktform. Diktene er ofte samfunnsorienterte, men det er kanskje mer presist å omtale dem som en form for sosial diktning, spesielt siden han forsøker å forstå den aktuelle samfunnsmessige og antropologiske tilstanden i lys av historiske prosesser, ungarernes fortid og sentrale historiske skikkelser. I Szálingers siste diktsamlinger får fortiden, historien om mennesket og folkeslag som levde i ulike deler av Karpat-bekkenet, en ny, geopoetisk, geopolitisk tilnærming gjennom formasjoner i naturen og jordoverflaten . Poesien kan karakteriseres som antropocen lyrikk, den åpner perspektiver i tid og rom. Forholdet mellom menneskeheten og planeten blir betraktet fra verdensrommet, med jordens historie som målestokk. Menneskeskapte spor og avtrykk og folkegruppene langs Donau står sentralt i diktene; det samme gjelder ungarernes mentalitet og nåværende skjebne, som kan knyttes til fortidens genealogi. Denne endringen i perspektiv og målestokk verden fører også med seg en eksplisitt problematikk knyttet til språk og navn. Navngivningens særegne mekanisme, strømmen av virkelige og oppdiktede navn skaper nye betydninger og kontekster i diktene.

Dénes Krusovszky etablerte poesiverkstedet Telep-gruppen, som var aktive mellom 2005 og 2009. Det karakteristiske ved gruppen – som bærer bud om en ny generasjon – var at den etablerte en felles plattform (i form av en blogg) som utgangspunkt for medlemmenes suverene dikterkarrierer, uten noen form for felles mål og uten å påberope seg radikale endringer. Krusovszkys diktsamlinger bygger konsekvent videre på hans tidligere utgitte poesi, og ved siden av diktene har han utført et betydelig arbeid innen prosa og essayistikk. I sentrum for hans diktning står individets «sjelekvaler», hvor spørsmål om minner, glemsel, ensomhet og fremmedgjøring, formes til dikt med må bevegelser, observasjoner og grublerier. Han synes å være interessert i absurde og surrealistiske fenomener som man støter på i hverdagslige situasjoner, der en grunnleggende erfaring er det umulige i å knytte seg (fullt og helt) til Den Andre, frykten for bortgang og tap av selvet og den vanskelige oppgaven å holde ut tilværelsen. Til denne erfaringen hører også samfunnsmessige og politiske hendelser, hvis uforståelighet uttrykkes gjennom motiver som stadig tilstedeværende støy og susing fra en fragmentert verden, som besvares med mumling. De tette dikt-setningene og det kompakte, minimalistiske språket viser presist frem poetens tankeverden.

Blant dikterne som er presentert her har Márton Simon, Róbert Laboda og Zsófi Kemény startet med eller først ble kjent gjennom slampoesi. Fra den frie, performative sjangeren, har alle tre satt kurs mot skjønnlitteraturen. Om Márton Simon er det mer presist å si at han har vendt tilbake til den. Men slampoesien har satt spor i diktningen deres: i åpne, ærlige gester, i ordspill, i reaksjoner på allmenntilstanden i offentligheten, og i friskt, frapperende poesispråk.

Márton Simon er i tillegg en av de mest populære poetene i sin generasjon, og utdyper stadig sitt poetiske univers. Han fornyer og eksperimenterer, hans diktsamlinger setter ulike tankesett, poesispråk og former i bevegelse; den indre trangen til å vende på ting og komme videre henger naturlig sammen med selvobservasjon og refleksjon. I den siste diktsamlingen, Rókak esküvője (Revenes bryllup), kolliderer den utilslørte muligheten for melankoli og selvironi, idyll og lykke, med lyden av smerte og sorg. Man kan merke seg relasjoner og relativitet, sammenkoblingen av verdens sprikende fenomener og surrealistiske elementer, og hvordan ulike ting og momenter danner sammenhengende konstellasjoner, hvordan ulike verbale uttrykk, språklige registre og tematiske universer føyer seg til hverandre, danner par og felles arenaer. Skildringen av celler, kroppens biologiske og fysiologiske symptomer, blodet, kjøttet, smerten og og fremstillingen av dyrelivet fra en posthuman synsvinkel tjener ofte som bilde på privatlivet – partneren, kjærligheten – forholdet mellom mann og kvinne eller hendelser i verden utenfor.

Róbert Labodas poesi har forblitt tettere knyttet til slam enn Márton Simons. Diktenes rytme, tekstenes medrivende kraft, åpenhjertighet og vågale gester, sterke ironi, vittigheter og de mange ordspillene – alt dette minner om slampoesiens mer løsslupne verden. Diktene i Túlzások (Overdrivelser) beveger seg fra intense følelser som oppstår i hverdagslige situasjoner til fedrelandskjærlighet. Bak de humoristiske, selvreflekterende tekstene dukker det plutselig opp en fornemmelse av kvelende tristhet: en undertrykket ensomhet. Dikterens stemme flyter over av oppriktige følelser der han skriver om landløshet, hjemløshet, om hjemstedet og om selve fedrelandet.

En av de mest kjente unge dikterne er Zsófi Kemény. Men om populariteten hennes skyldes slampoesien, romanene, eller karrieren innen pop og rap under navnet Sophie Hard, er vanskelig å avgjøre. Hun er i alle fall stadig tilstede i samtidslitteraturen og i (pop)kulturlivet. Hun er i besittelse av stor sosial følsomhet og rettferdighetssans, og hever stemmen mot kjønns-, etnisk- eller sosial diskriminering og mot fordummende stereotypier. Mot alt. Alt hun gjør er ærlig og åpenhjertig, og svært dynamisk. Hun gir full gass.

Diktene til Renátó Fehér har fra begynnelsen av vært preget av alvor og nøkternhet. Affektene er skrudd ned til minimum, og resultatet er et dikterisk univers preget av stramme, ordknappe beskrivelser av steder og situasjoner. Å se tilbake på de siste årtiene i Ungarns historie innebærer skuffelse og desillusjon, og alt dette beskrives med en bitter nostalgi som også gjelder individet. Da er det også vanskelig å skimte håpet i samtiden. Spisset, kompakt dikterspråk, en distansert smerte , et lidenskapsløst begjær, og finstilt ironi karakteriserte allerede hans første diktsamling med tittelen Garászmenet (Marsj mot garasjen.) Disse trekkene videreføres i diktene i Holtidény (Dødtid), der det å vente står i sentrum: forfatteren vandrer omkring på steder, rent midlertidig, med den ubehagelige vissheten om at den gjenværende tiden krymper. Stedene er samtidig åsteder for smertefull, metafysisk tvil og grublerier. Det å være på vei er ingen frigjørende, befriende tilstand, men en „midlertidig sone”, en hjemløs tilværelse, der bare den skrivendes observerende og fortolkende blikk har et oppdrag. Jeg-personen, subjektet er kun et sanseorgan som avleser verden. Å gå med på å leve, vente og å begi seg av sted, de daglige rutinenes konkrete og overførte betydninger resulterer i kompliserte livsanskuelser og innfallsvinkler, og et rikt og sammensatt poesispråk og dikterisk univers. Det er verdt innsatsen å leve seg inn i forfatterens synsvinkel og i de situasjoner han har skapt, og bevege seg i takt med dette følsomme poetiske instrumentet.

De første diktsamlingene til Mónika Ferencz og Réka Borda ble utgitt samme år, i 2017, begge hos forlaget Scolar. Bøkene vitner om to talentfulle, bevisste lyrikere. Begge har funnet sin individuelle stemme og sitt eget poetiske univers. ­Jakten på nye perspektiver, målestokker og synsvinkler synes å være et felles trekk. Presise beskrivelser og billeddannelser, og dikt som fremstiller barndommen som punktet nåtiden utfolder seg fra, viser også sammenfallende retninger. Spørsmålet om å bli voksen opptar begge forfatterne sterkt.

Diktene i boken Hátam mögött dél (Bak ryggen min er sør) av Mónika Ferencz er preget av en levende, skarp billeddannelse, enkelte steder forlater hun med drepende og kjølig blikk alt som knytter henne til fortiden, til minnene og smertene. Bevegelsen mot nord tilsvarer å bli voksen, og evne å uttrykke nye innsikter; det dikteriske kompasset gjenkjenner Jordens magnetiske felt og viser presist retningen mot nord. Gjennom språkets kraft og magi blir selv temperaturen synlig og håndgripelig. På terskelen til voksenlivet ordnes barndommens ureflekterte kunnskap og erfaringer i forhold til himmelretningene, diktene måler temperaturen på et jeg, et du og de andre. Diktene holder seg så tett på jeg-et og det personlige at kompassets viser i mellomtiden peker rett mot „det sprakende rommet”. Slik utvides personene i diktene sammen med universet, alt beveger seg mot det kalde, kosmiske og uendelige i denne isnende, følsomme poesien.

Réka Bordas dikt er utgitt i samlingen Hoax. Valget av tittel er genialt, bedraget, bløffen, signaliserer skepsis til språket og språkhandlinger, samtidig som muligheten for å bedras er til stede på nesten alle livets områder. Ettersom mistanken alltid er der, skifter alle tekster automatisk karakter. I enkeltdiktenes situasjoner, påstander og bilder, finnes tvilen hele tiden; er observasjonene pålitelige, er det mulig, er det sant? Alt kan være en hoax, tar man det helt ut, er jo alt en misforståelse, et bedrag, et menneskelig spill, et selvbedrag. Menneskenes eksistens som fake news er en tanke som antyder en kosmisk synsvinkel, og det kosmiske perspektivet er også tilstede i diktenes bilder. I diktene til Réka Borda går jeg-dikt og objektiverende skildringer, fjern og nær fortid, nåtidens personlige smerte og bilder, så vel som den ytre verden, det nedslitte miljøet, bildene av rommet med meteorregn, i tillegg til den abstrakte, kjølige vitenskapens registre, pent opp. Poeten vil tilsynelatende måle seg opp mot helheten, mot kosmos, og slik blir geologi, matematikk og astronautikk til levende poetiske bilder, et system av symboler som har til hensikt å holde leserens oppmerksomhet våken.

Ved siden av Zsófi Kemény er Ádam Vajna den yngste poetensom presenteres her. Han debuterte i 2014, og kjennetegnes av lekenhet, eksperimentvilje og ungdommelig dumdristighet. Det er ikke tilfeldig at hans første bok Oda (Dit) ble populær både i fagkretser og blant det lesende publikum. Men avslappetheten, bravuren, og de formmessige og språklige eksperimentene knytter Vajna sterkt til forgjengerne. Lånte tekster, sitater og gjestetekster henter han ikke bare for lekens skyld, uten at det har betydning, men hans „intelligente frekkheter”, humor og satiriske snert har alle sin gjennomtenkte rolle og plass. Det er spennende å følge utviklingen til denne bevisste poeten.

Denne korte oversikten er bare en liten smakebit avden ungarske samtidslyrikkens bugnende bord. Kanskje det vil vekke lysten på et mer solid poetisk etegilde hos noen av diktsmakerne.

Beatrix Visy

Essayet er oversatt fra ungarsk til norsk av Eva Dobos.

Foto av Beatrix Visy.

Foto: BTK Videotorium.

Beatrix Visy er litteraturhistoriker og kritiker.

NB Tidligere har Samtiden publisert dette personlige essayet av Gábor Schein, om hvordan det er å være en ungarsk forfatter under dagens regime: https://samtiden.no/na-ma-vi-s...

Om forfatteren

Róbert Laboda, Réka Borda, Dénes Krusovszky, Ádám Vajna, Mónika Ferencz, Zsófi Kemény, Renátó Fehér, Balázs Szálinger og Márton Simon er blant Ungarns ledende samtidslyrikere.

Tone Hødnebø har gitt ut seks diktsamlinger. Dessuten har hun oversatt diktene til blant andre Emily Dickinson og Anne Carson. Hødnebø har mottatt Sultprisen, Doblougprisen, Gyldendalprisen og en rekke andre litteraturpriser.

Beatrix Visy er en ungarsk litteraturhistoriker og kritiker.

Eva Dobos er en norsk oversetter av ungarsk litteratur. Siste bokoversettelse: Reise i måneskinn av Antal Szerb.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du ha tilgang på mer gratis innhold?

Da må du registrere deg med en e-postadresse