Løser mordgåter på dødsfarlige puber

Mens kjæresten venter inne ved bardisken, blir unge Sylvia Kaye myrdet på parkeringsplassen utenfor puben The Fox and Castle Public House.

Når inspektør Morse ankommer drapsstedet, tar han et raskt blikk på den døde, tømmer puben for gjester og bestiller seg en «Whiskey, no ice».

Britiske tv-etterforskere, med eller uten karakteristisk bart, kjemper stadig mot klokka for å løse mer eller mindre kompliserte mordgåter. Likevel rekker de alltid en tur innom puben underveis. Krimforfatter Tom Egeland mener puben for britisk krim er dét Eiffeltårnet er for Paris. Hvorfor spiller egentlig nabolagspuben en så viktig rolle i britisk krim, og stemmer det overens med virkeligheten?

Samlingspunkt

Den britiske krimmen har vært en bauta på fredagskveldene siden den første gang ble vist på NRK i 1960. Sherlock Holmes og Dr. Watson åpnet ballet. En rekke britiske etterforskere har siden den gang fengslet fiktive mordere på skjermen, og millioner av krimsultne nordmenn til tv-skjermen.

Ifølge NRK-korrespondent i London og forfatter av boka «Norbritannia», Gry Blekastad Almås, er puben så sentral i britisk krim fordi den er en viktig del av britisk kultur. Hun mener det nesten er umulig å fortelle noe som helst om britenes hverdagsliv, uten også å portrettere disse stedene.

– Riktignok blir det stadig færre av dem, og mange endrer profil. Men den tradisjonelle puben er et samlingssted for folk utenfor hjemmene deres. Et hjem nummer to, om du vil. Da ville det vært unaturlig om ikke også politiinspektøren eller morderen tok seg en tur innom av og til, sier Blekastad Almås.

The British Beer and Pub Association (BBPA), som er en medlemsorganisasjon for britiske ølprodusenter og pubeiere, opplyser på sine nettsider at de har sterk tro på at pubene spiller en vesentlig rolle i det britiske samfunnet. Og de vet sannsynligvis hva de snakker om. Engelskmenn lever livene sine på pub, og de frekventeres vel så ofte i lunsjpausen, som i bryllup og begravelser, noe som gjenspeiles i krim på tv. Men selv om både stakkars Sylvia Kaye og andre har endt sine dager i, eller utenfor, en pub, er det heldigvis ikke dødsfarlig å oppholde seg der i det virkelige liv. Det handler om å skape en gjenkjennbar situasjon for seerne.

– Britisk krim uten nabolagspuben ville vel blitt litt som norsk krim uten referanser til noe typisk norsk, være seg snø og kulde, fjord og fjell eller vikinger og isbjørn. Det går an, men blir ikke det samme – i hvert fall ikke for et utenlandsk publikum, sier Blekastad Almås.

Ingen klisjé

Forfatter og journalist Tom Egeland har gitt ut 17 kriminalromaner og er enig i at man ikke kommer unna den lokale puben i møtet med britisk krim.

– Hvis man aldri har vært i England, er det lett å tro at de er en klisjé. Men nabolagspuben, både i storbyen eller ute på landsbygda, finnes jo. Puben, og «a pint», er en integrert del av mange briters liv. På samme måte som Eiffeltårnet hører hjemme i en film fra Paris, forventer du en pub i britiske tv-serier og filmer, sier han.

Briten Christopher Sullivan står bak bloggen «Morse, Lewis and Endeavour» og har gjort karriere på Morse-universet. Han har gitt ut bok om Lewis-serien og deler både pubrunder og annen spennende krimfakta rundt seriene på bloggen sin. På spørsmålet om hvorfor så mange britiske krimserier involverer en pub, er han på linje med Blekastad Almås og Egeland.

– Britene ser på dem som et fristed fra det som skjer i resten av livet. Det er selvfølgelig et sted å sosialisere seg, men det er også et sted der hvert emne under solen blir diskutert, og noen ganger innebærer det både å prøve å se verden tydeligere og å få tilbakemelding fra dem rundt deg.

Så mens vi i Norge kanskje forbinder puben med et sted for å ta lønningspilsen eller se fotballkamper med likesinnede, er de i Storbritannia noe langt mer enn bare et sted hvor man drikker seg fulle.

Sensitive opplysninger

De britiske tv-etterforskerne besøker gjerne puber for å diskutere saken over en halvliter. I episoden «The Wolvercote Tongue» sitter inspektør Morse og Lewis inne ved baren på Randalph Hotel og drikker øl og diskuterer etterforskningen. At bartenderen vaker i sivet like bak, virker ikke å forstyrre de to. I virkeligheten er det kanskje ikke like realistisk å dele sensitive opplysninger i offentligheten.

– Jeg tror at dette med taushetsplikt spiller en mye større rolle i virkeligheten enn det som passer inn i en krimserie på tv. Så det at man, etter hvert høylytt, snakker detaljer i sak tror jeg er en greie som hører til på tv, sier etterforsker i politiet, Hugo Andersen.

Andersen er utdannet krimtekniker og har jobbet som etterforsker i det norske politiet siden 1997. Han har jobbet med en lang rekke saker, men kan sverge en ed på at han aldri har løst noen av dem på pub.

– Det kan være at man tar seg en øl i lag etter endt dag eller etterforskning, men i Norge tror jeg man er forsiktig med å «snakke sak» på et utested, sier Andersen.

Så hvorfor inneholder den britiske tv-krimmen da en rekke av dem?

Christopher Sullivan mener at pubene er sentrale for tv-krimmen og at det muligens ikke er så langt mellom liv og lære når den britiske etterforskeren drikker øl og diskuterer hendelser. For dem kan det, trass i tilstedeværelsen av andre gjester, være et sted for å få tenke i fred.

– I britiske tv-serier prøver hovedpersonene å løse sakene de jobber med, og i den anledning kaster de ut teorier og idéer til hverandre i håp om at noen ledetråder vil bli tydelige. Det er også en måte for etterforskerne å komme seg vekk fra de overordnedes nysgjerrige ører, og de føler seg derfor i stand til å snakke fritt blant kolleger.

Hvorvidt dette er sant, vites ikke, men som etterforsker i den faktiske verden er det noen ganger vanskelig for Hugo Andersen å svelge handlinga i tv-krimmen, og han har ved visse anledninger sluttet å se fordi det ikke rimer med realiteten.

– Jeg har jo skjønt at jeg går glipp av mye bra historier på dette viset, så jeg har blitt bedre på å godta at det er laget for andre enn bare etterforskere.

Ekte puber

Gry Blekastad Almås tror at filmer og tv-serier har spilt en stor rolle i å vekke folks bevissthet, nysgjerrighet og generelle interesse for Storbritannia og det britiske. Pubene kan fungere som en realistisk ramme rundt handlingen i krimmen og vise fram det erkebritiske. Når Tom Egeland selv skriver krim, er det viktig for ham at miljøet er troverdig.

– Som forfatter prøver jeg alltid å treffe et steds lokale og særegne ånd, enten det er en bakgate i Oslo eller et gravkammer i Egypt.

Christopher Sullivan forteller at noe av sjarmen med de britiske pubene, og grunnen til at de ofte brukes som locations i serier, er at de er stedstypiske og nesten uforanderlige.

– Mange av dem er tidløse og har eksistert i hundrevis av år, spesielt i gamle byer som Edinburgh, Oxford, Cambridge og London og i mange landsbyer. Mange britiske tv-krimserier bruker faktiske puber som sted, slik at man får en autentisk følelse i scenene. I Endeavour-serien (unge Morse) finner en del av handlingen sted på The Royal Standard of England, som med sine 900 hundre år hevder å være den eldste puben i Storbritannia.

Sullivan får fra tid til annen henvendelser fra turister som benytter seg av guidene hans for å se Storbritannia, men selv synes han det er vanskelig å svare på spørsmålet om hva som er hans personlige favorittpub.

– Hvis noen satte en pistol mot hodet mitt, ville jeg nok svart at det er The Turf Tavern i Oxford. De har god mat, herlig atmosfære og fornuftige priser.

Gry Blekastad Almås sin favoritt fra krimmens verden er Blue Anchor, som ligger langs Themsen ved Hammersmith i London. Stedet er kjent fra blant annet serien «Silent Witness», «Tause vitner» på norsk.

– Blue Anchor er et kjempekoselig sted med historie helt tilbake til 1700-tallet. De har god mat og fantastisk beliggenhet med utsikt over Themsen.

Og hvis andre er interessert i å ta en halvliter med kriminell bismak, så kan etterforsker Hugo Andersen tipse om sin faste fotballpub i London. På Globe i Marylebone Road kan du drikke øl og kikke over veien mot statuen av mesterdetektiven Sherlock Holmes, Arthur Conan Doyles karakter og kanskje verdens mest kjente detektiv.

Detektimen

Etter at Sherlock Holmes og Dr. Watson, som de første detektivene norske tv-seere fikk se på NRK, sparket Conan Arthur Doyles verdenskjente helter i gang en tradisjon som fremdeles lever i beste velgående.

– Da jeg var ung på 70-tallet, og NRK var den eneste tv-kanalen i Norge, var «Detektimen» på fredagskvelden et høydepunkt, mimrer Egeland.

Og selv om flesteparten av 70-tallets fredagsmord ble løst av amerikanske detektiver, har den britiske krimmen dominert fredagskveldene siden «Detektimens» bloddryppende opprinnelse. Også Blekastad Almås har et langt og lidenskapelig forhold til «Detektimen».

– Detektimen var for meg noe jeg så på som ung, på fredagskvelden sammen med familien hjemme. Noe jeg fikk lov til å se litt før jeg var gammel nok. Nå velger jeg hva, når og hvor jeg vil se selv. Men jeg velger nesten alltid britiske serier – ikke alltid krim – men gjerne det også.

Dagbladet gikk i 1999 så langt som å kalle «Detektimen» et «nasjonsbyggende element i det nye mediefellesskapet som samlet Norge under den hellige norske rikskringkasting». Også politietterforsker Hugo Andersen har gode minner knyttet til fredagskveldene i oppveksten.

– Tidligere så jeg mye på Detektimen, og da spesielt når det ikke var så mange kanaler å velge i. Mitt forhold til Detektimen er bra. Er i grunnen mye god og «uskyldig» krim der, med lite detaljer som kan virke støtende på noen.