Portrettbilde av Kjetil Gyberg

Kjetil Gyberg

Kampen om byen. São Paulo i litteraturen.

São Paulo er ikke bare den største byen på den sørlige halvkule. Det er en by som truer med å falle fra hverandre, i vold og sosial ulikhet. Hvilken rolle inntar forfatterne her? Noen henger opp ned og tagger ned elitens skyskrapere, mens andre har forskanset seg i hver sin bydel og skriver en engasjert og marginalisert litteratur.

Samtiden spør

Favorittdyr

Mitt favorittdyr er for tiden den tasmanske djevel, dyreverdens absolutte outsider, i det minste i geografisk forstand.

Så verden er et annet sted, tenker jeg idet jeg ser utover São Paulo fra tjueåttende etasje. Høye, rektangulære byggeklosser er stablet ved siden av, oppå og etter hverandre på alle kanter, som om en hær forvokste unger har gått berserk med hvit og brun lego, og ingen har funnet det for godt å stoppe dem. De neste dagene skal jeg ta meg i å sitte og bare stirre utover dette golde landskapet gjennom de originale 50-tallsvinduene som så vidt skiller rommet der jeg bor fra byen utenfor. Det hele er et overveldende skue, et både fascinerende og skremmende glimt av det som kan være menneskehetens urbane fremtid. Eller i det minste fremtiden til et gitt sosialt sjikt.

En av de første dagene i São Paulo satt jeg godt beskyttet bak høye elektriske gjerder, i toppleiligheten til forfatteren Luiz Ruffato i middelklassebydelen Perdizes rett vest for det historiske sentrum.Vi snakket om romanen De var mange hester (2001), hans ambisiøse og eksperimentelle forsøk på å gi São Paulo en litterær form. Romanen beskriver tankene, handlingene, språket og følelsene til et sekstitalls personer i millionbyen en dag i år 2000. Her fanges byen inn fra skuret til narkomane i det sørøstlige utkantstrøket Jardim Irene, via uteliggere og vekkelsespredikanter på den sentrale Sé-plassen, overdådig overklasseliv i bydeler som Higienopolis, og den gale moren som har mistet sin datter i Paraisopolis-favelaen vest i byen. Fra innsiden av menneskets erfaring er det byens sosiale geografi Ruffato skriver frem, og avdekker samtidig hvordan fremveksten av det postindustrielle og nyliberale São Paulo siden 1980-tallet har organisert byen rundt prinsippene separasjon og sosial ulikhet. «São Paulo er en by som må beskrives lagvis», forklarte han meg. «Disse lagene eksisterer på samme tid, men møter hverandre aldri».

Hvor grov sidestillingen er i en av verdens største byer, fremgår av FNs indeks over menneskelig utvikling, som konkluderer med at flere av de bedrestilte og primært sentrumsnære bydelene i São Paulo er på linje med Canada og Sverige når det gjelder livskvalitet, mens flere av de dårligerestilte, i periferien, befinner seg på nivå med Aserbajdsjan og Guyana.1 Resultatet er volden som gjennomsyrer Ruffatos roman, fra det konstante trusselbildet

i gatene til væpnede angrep i hjemmene og drap på arbeidsplassen. «Vi kjenner ikke hverandre», konstaterte Ruffato. «Hvis du ikke anerkjenner den andre som medmenneske, vil heller ikke den andre anerkjenne deg.Vi blir usynlig for hverandre, og man kan drepe hverandre som man vil.»

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse