Portrettbilde av Peter Egge Langsæther

Peter Egge Langsæther

Det syke sosialdemokratiet

Så lenge de representerte folkets interesser overfor staten, dominerte sosialdemokratiske partier vesteuropeisk politikk. De senere årene har de representert statens interesser overfor folket. Nå må de gjenoppfinne seg selv.

Samtiden spør

HVA ER DET VIKTIGSTE POLITISKE SPØRSMÅLET I DAG – OG HVA ER SVARET?

På verdensbasis er det viktigste politiske spørsmålet i dag hvordan vi skal håndtere den akutte klima- og miljøkrisa. Svaret er enkelt: Vi må kutte utslipp og redusere overforbruket vårt. Vi har kapasitet til det, problemet er å finne den politiske viljen til gjennomføring – også når det koster.

Sosialdemokratiet, en av de dominerende politiske bevegelsene i hele etterkrigstiden, sliter. Det er minst to ulike sosialdemokratiske sykdommer. Noen partier har høyt blodtrykk, et kronisk medisinsk problem: De som lider av dette, har hatt en gradvis velgerflukt siden 1960og 70-årene. Dette gjelder blant annet i de skandinaviske landene samt Østerrike, Luxembourg og Sveits. Den andre pasientgruppen har hatt hjerteinfarkt – akutte og dramatiske fall i oppslutning det siste tiåret. Det mest ekstreme tilfellet er det greske PASOK, men det har også vært tilfeller av hjerteinfarkt i Nederland, Frankrike og her i Norge. Hva er det som foregår?

SAMFUNNSENDRINGER GIR HØYT BLODTRYKK

Den langsiktige nedgangen i sosialdemokratenes velgeroppslutning – det høye blodtrykket – skyldes samfunnsmessige og politiske endringer som har pågått over lang tid. I boka Paper Stones satte de to statsviterne Adam Przeworski og John Sprague allerede på 1980-tallet ord på sosialdemokratenes valgdilemma i etterkrigstiden: Partiene kunne ikke vinne valg basert på arbeiderklassen alene, fordi denne aldri utgjorde mer enn halvparten av befolkningen. Derfor måtte de også appellere til middelklassen, men jo mer de nærmet seg denne, jo mer fremmedgjorde de arbeidervelgerne, og vice versa. Dette dilemmaet har bare blitt forverret av at den tradisjonelle arbeiderklassen har fortsatt å minske i størrelse. Antakelsen var at arbeiderklassen er lenger til venstre i økonomiske spørsmål enn middelklassen.

Mens dette var – og fortsatt er – sant om man maler med bred pensel, er det likevel slik at det finnes betydelige grupper innad i middelklassen som også er nokså venstreorienterte i økonomiske spørsmål: «Arbeiderne» i tjenestesektoren, og såkalte sosiokulturelle spesialister, som lærere, professorer, sosionomer, med flere. Sosialdemokratene var altså ikke dømt til å bli skvist av kommunistene om de gikk til høyre, eller av høyresidens partier om de beveget seg mot venstre, slik Przeworski og Sprague spådde.

Derimot skjedde en annen vesentlig politisk endring i de fleste vesteuropeiske land. I de første tiårene etter krigen var politikken dominert av en økonomisk venstrehøyre-akse, der konfliktene i stor grad handlet om omfordeling og statens rolle i økonomien. Fra 1960til 1980-tallet dukket det gradvis opp nye saker på dagsordenen, særlig knyttet til innvandring, lov og orden og miljø. Statsvitere omtaler gjerne dette som en ny politisk dimensjon, og denne har blitt viktigere for både velgere og partier fram til i dag. Ikke minst er den helt sentral for flere av de nyere partifamiliene i Vest-Europa, som grønne og høyrepopulistiske partier.

Dette skapte en ny versjon av valgdilemmaet som var langt vanskeligere for sosialdemokratiske partier, og som mange av dem – inkludert vårt eget Arbeiderparti – sliter med den dag i dag. For på nettopp disse nye områdene er uenigheten mellom arbeiderog middelklassen større. Arbeidere og folk med lav utdanning er i gjennomsnitt mindre positive til innvandring og mer opptatt av lov og orden enn middelklassen og folk med høy utdanning – og spesielt sammenliknet med den delen av middelklassen som ligger lengst til venstre i økonomiske spørsmål. Dette har vært kjent blant samfunnsforskere siden 1950-tallet, og er således ikke noe nytt. Det nye er at disse holdningene nå kan uttrykkes ved valg, både fordi sakene har blitt politisk relevante i takt med at innvandringen har økt kraftig og klimakrisen har blitt mer akutt, og fordi det nå finnes partier som fokuserer på innvandring, lov-og-orden og klima/miljø. Når saker som ikke primært angår omfordeling, dominerer dagsordenen, vil arbeidere med større sannsynlighet vandre til høyrepopulistiske partier enn når økonomi og omfordeling er viktigst.

Det nye valgdilemmaet er langt mer alvorlig for sosialdemokratiske partier enn det gamle. Dersom de nå går for langt mot sentrum eller høyresiden i økonomiske spørsmål, risikerer de ikke bare at velgerne forlater dem til fordel for partier som er lenger til venstre. De risikerer i tillegg at velgerne forlater dem til fordel for partier som fokuserer på andre politikkområder, som miljø eller innvandring. For å si det enkelt: En arbeider som er for omfordeling og mot innvandring, kan stemme sosialdemokratisk for å få mer omfordeling, til tross for sin innvandringsmotstand. Men om sosialdemokratene tilbyr en økonomisk politikk som er vanskelig å skille fra høyresidens, har ikke lenger arbeideren noen grunn til å stemme sosialdemokratisk. Høyrepopulistene kan i det minste tilby noe arbeideren ønsker seg.

En helt fersk studie i tidsskriftet European Journal of Political Research kaster lys over denne prosessen. Der argumenterer valgog partiforskerne Jae-Jae Spoon og Heike Klüver for at partier kan betraktes som en merkevare, og at velgerne tilbys en snarvei som tillater dem å skille mellom partier og vite hva de står for. En viktig del av sosialdemokratiets merkevare har vært å tale de svakestes sak. Når denne merkevaren viskes ut, går velgerne heller til partier som de vet hva står for. Studien følger de samme velgerne over flere valg, og viser at når hovedstrømspartiene (konservative, liberale, sosialdemokratiske, kristendemokratiske) blir for like i økonomiske spørsmål, forsvinner velgerne deres til partier som ikke er hovedstrøms i neste valg: grønne, venstresosialister og høyrepopulister. De viser også at dette rammer sosialdemokratiske partier særlig hardt.

HØYREDREINING GIR HJERTEINFARKT

I tillegg til den langvarige nedgangen har en rekke sosialdemokratiske partier hatt nær døden-opplevelser det siste tiåret. Disse partiene har rett og slett fått hjerteinfarkt. Hva skjedde? For å finne ut av det kan vi ta utgangspunkt i en artikkel fra 2009, der den nå avdøde partiforskeren Peter Mair hevdet at styringspartiene har blitt stadig mer opptatt av å være ansvarlige og stadig mindre opptatt av å være lydhøre overfor befolkningens krav og ønsker.

Det er flere årsaker til denne utviklingen. For det første er det vanskeligere for partiene å forstå hva folket ønsker seg. Dette er både fordi velgernes preferanser har blitt mer skiftende og fragmenterte enn tidligere, og fordi partiene har trukket seg tilbake fra sivilsamfunnet, med svakere bånd til sivile organisasjoner, og færre og mindre representative medlemmer. For det andre er nasjonal politikk stadig mer begrenset av stadig flere institusjoner: sentralbanker, finansmarkeder og internasjonale institusjoner og domstoler. Dette var et sentralt poeng i den norske Maktog demokratiutredningen fra 2003. Å være ansvarlig innebærer dermed å oppføre seg i tråd med disse institusjonelle begrensningene. For det tredje innebærer det å være ansvarlig å forholde seg til programmene og avtalene tidligere regjeringer har inngått. Det ville for eksempel blitt ansett som uansvarlig å bryte med Kyoto-avtalen etter at en tidligere regjering har signert den på vegne av landet.

Konsekvensen av alt dette er at partiene som en gang representerte folkets interesser overfor staten, i stadig større grad blir omdannet til organer som representerer statens interesser og forpliktelser overfor folket. Politikk er det muliges kunst, men rommet for hva sosialdemokratene tror det er mulig å gjennomføre, har blitt sterkt innsnevret. Før var det høyresiden som snakket om grenser for politikk, mens sosialdemokratene hadde stor tro på politikkens handlingsrom og fremstilte seg som (det arbeidende) folkets representanter. Det siste tiåret har denne forskjellen blitt visket ut i mange land.

ANSVARLIGHET OG ALLIANSER

Utviklingen i retning ansvarlighet over lydhørhet tilspisset seg i kjølvannet av finanskrisen. For noen sosialdemokratiske partier var det «ansvarlige», som respons på krisen, å innføre tiltak for å redusere budsjettunderskudd, som regel i form av kutt i pensjoner, lønninger, med mere. Ofte gjennomførte partiene disse tiltakene etter først å ha lovet å gjøre det motsatte. Det greske PASOK vant valget i 2009, blant annet ved å love å bruke tre milliarder euro for å stimulere økonomien og få hjulene i gang igjen. I årene etterpå kuttet de i lønn og velferd, og i det neste valget falt de fra nesten 45 til under 15 prosents oppslutning. Det samme skjedde med det spanske PSOE.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse