Portrettbilde av Aasne Linnestå

Aasne Linnestå

Aasne Linnestå

«En slags indre melkevei.»

1 Hvis du kaster et blikk ut over norsk samtidslitteratur, hva ser du da? Er det noe det er for mye eller for lite av?

Det finnes både bredde og dybde i det norske litterære landskapet hvis man beveger seg utenom den litterære konsensus. Den norske forfatteren skriver alt fra dypt personlig til tankevekkende politisk. Jeg ser en kjærkommen tilvekst av bøker med grønn skrift, og jeg ser en vending bort fra den selvhenvendende litteraturen, som Ingvild Schades andre roman, Bergverket, der hun smeller til med en humoristisk, men allikevel mørkladet og vill surrealisme. Og jeg registrerer med forundring at en debutant som Annlaug Selstø, med Vera ein annan stad, får bemerkelsesverdig lite oppmerksomhet for en roman som løfter blikket og tar leseren med til det afrikanske kontinentet.

2 Hva eller hvem påvirker det du skriver? (Lov å nevne eksempler.)

Den danske poeten Inger Christensen beruses jeg alltid av. Og da jeg nylig leste amerikanske Vivian Gornicks Heftige bånd, ble jeg overveldet av hvor skarpt og levende en forfatter er i stand til å skildre ikke bare et liv, men manges liv, gjennom et mylder av detaljerte hendelser innenfor en gitt tidskoloritt. Jeg ble også enormt inspirert av den lavmælte intensiteten i Rune Christiansens roman Ensomheten i Lydia Ernemans liv, og Nils Chr. Moe-Repstads siste diktsamling Det vakre hvite, draperiene; her er det som om poesien nærmest tar sats på hver side, og skaper en sjeldent sterk opplevelse av bevegelighet, som liksom slynger en ut i tiden og rommet, gjennom vakre og frie dikt.

3 Hvem er Norges viktigste forfatter akkurat nå, og hvorfor? (Lov å svare seg selv!)

Det er mange norske forfattere jeg setter høyt, men som ikke nødvendigvis gir meg det store «lesekicket» hver eneste gang. Jeg har allikevel grublet meg fram til at Cecilie Løveid finnes høyt oppe på min liste over en type skrivekunstnere som leverer kvalitet, igjen og igjen, enten du leser dramatikken, prosaen eller poesien hennes. Hun tilfører skjønnlitteraturen noe inntrengende og «skjønt», en brodd og en temperatur som ikke alle evner å frambringe. Inger Elisabeth Hansen er også nærliggende å trekke fram her, og Thure Erik Lund, hvis jeg ser på både de siste utgivelsene og det samlede forfatterskapet over tid.

4 Hva er skjønnlitteraturens unike bidrag til den offentlige samtalen?

Fordypende oppmerksomhet. Først og fremst det. En tilførsel av et annet og friskere språk, som med sitt billedskapende potensial kan herje med alt fra våre stivnete vrangforestillinger til dette å gjenopplive, åpne og verne våre innfløkte, men empatiske, lengtende og tenksomme rom.

5 Hvordan skriver en norsk forfatter risikofylt, kontrært eller politisk ukorrekt i dag?

Det kjennes som om det fremdeles er risikofylt å aktivere sitt politiske eller samfunnsengasjerte temperament i det skjønnlitterære rommet, og at begreper som «villet» og «moraliserende» sitter løst, om man gjør det. Jeg tenker også at det å skrive digre, innfløkte og konsentrasjonskrevende verk, med et finstilt og langsomt, eller like gjerne oppjaget og «flunka nytt» språk, er i ferd med å bli både kontrært og politisk ukorrekt, i en tid hvor de sosiale mediene har gjort oss til rastløse vesener som sliter med å knytte oss til en bok når kvelden eller feriedagene siger inn.

6 Hvordan forholder du deg til begrepet «virkelighetslitteratur», og skriver du annerledes på grunn av den såkalte virkelighetsdebatten?

«Virkelighetslitteratur» har blitt et stort og dominerende begrep som jeg forholder meg til i liten grad, i alle fall ikke mens jeg skriver! Jeg tilhører den rasen av skrivende som dikter i vei, og som har innlevelse, forestillingskraft og omskriving som hovedsøyler i skriveprosessene. Det jeg har tenkt en god del over i det siste, men som ikke har fått rokke ved arbeidet med den siste romanen min, er at vi nå lever i en tid der det i litt for stor grad både antas, og forventes, at scener som slår inn, og som virker «sanne», må være selvopplevd og dermed underlagt et selvbiografisk «trykk», men så enkelt er det (selvsagt) ikke.

7 Hva er det viktigste spørsmålet i vår tid, og hvordan preger det litteraturen din? Eventuelt: Hvorfor preger det ikke litteraturen din?

Klima og kjønn er for meg de to viktigste spørsmålene eller utfordringene i vår tid. Flere av bøkene jeg har skrevet, forholder seg på ulike nivåer til dette. I arbeidet med den siste romanen min, Johannas åpenbaringer, er det allikevel ikke sånn at jeg nærmer meg slike problemstillinger på en veldig kontant eller eksplisitt måte, men heller lar naturnærværet, og den urovekkende måten vi behandler skaperverket på, få ligge som en mørkegrønn og murrende grunntone i noen av de understrømmene romanstoffet driver rundt i.

8 Hvordan kan litteraturen gå nye veier det neste tiåret, og hvor går de veiene?

Jeg kjenner ikke nødvendigvis et voldsomt behov for å la litteraturen gå så veldig mange nye veier i årene som kommer. Det viktigste er vel heller at den litterære arenaen kan være en frisone for flest mulig mennesker. Jeg tenker også at vi som er så privilegerte at vi både kan skrive og lese, skal og må fortsette å gjøre dette – skrive og lese, men også kjempe for at langt flere skal få mulighet til det samme. For meg er det her kampen for litteraturen står; fighte for en større tilgjengelighet for at enda flere mennesker på kloden får nyte av den dype gleden skriveog lesekunsten gir oss.

9 Hvorfor skriver du akkurat det du skriver; hvorfor blir bøkene dine akkurat slik de blir?

Språket er en levende organisme. I meg. Sånn kjennes det. En instans i stadig bevegelse. Det er som om jeg skriver med hele meg, som om det jeg skriver strømmer ut fra et utall steder jeg fremdeles forsøker å komme til bunns i, som en slags indre melkevei, kanskje, et begjær etter å danne meg et slags overblikk over noe jeg aldri vil greie å overskue, men som allikevel har noe fortrøstningsfullt og begivenhetsrikt ved seg, noe som skinner og blinker i mørket mitt når jeg sitter der, i einsemda og søker lyset, søker ut, utover, like mye som innover, inn.

10 Hvorfor skriver du?

Det er ingen vei tilbake. Jeg er avhengig av å skrive. Jeg kan ikke lenger forestille meg livet uten skrift, å ikke søke meg til dem, ordene. Skrivearbeidet fremkaller det tålmodige, det som går ganske bra med alle de andre sidene jeg også kan slite med å leve med – den nærtakne delen, den hypersensitive delen, den fantasifulle delen, den realistiske delen, den kaotiske, besatte, formelskende delen, alle disse delene eller områdene i meg som har blitt avhengige av å kjenne hvordan ordene samler seg, gir retning og pust, og som i noen sekunder, minutter eller timer hensetter meg i en tilstand av opplyst fred, dirrende ro.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse