Portrettbilde av Birger Emanuelsen

Birger Emanuelsen

Birger Emanuelsen

«Det risikable er å stole på seg selv.»

1 Hvis du kaster et blikk ut over norsk samtidslitteratur, hva ser du da? Er det noe det er for mye eller for lite av?

Det har kommet flere bøker som snakker på vegne av en konkret gruppe, med utgangspunkt i en sterk historie. Enten det er Olaug Nilssen og hennes Tung tids tale, Maria Kjos Fonn og Kinderwhore, Jan Grues sjangerhybrid Jeg lever et liv som ligner deres eller Ragnhild Eskelands roman Føling, som er en roman om diabetes. Jan Kristoffer Dales Arbeidsnever eller Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei, to ferske Vesaasvinnere, er også eksempler. Felles for bøkene er at de engasjerer bredt, og at de får et publikum gjennom en kombinasjon av litterær kvalitet, relevans og representasjon. Flere av utgivelsene revitaliserer den skjønnlitterære boken som et sted å snakke om samfunnsspørsmål og folks faktiske liv. De trenger vi flere av. Så kan du sikkert også snu på det og si at andre utgivelser ligner en form for interessegruppelitteratur. De trenger vi nok ikke flere av.

2 Hva eller hvem påvirker det du skriver?

Jeg påvirkes av alt jeg leser eller hører eller ser. Jeg er selvfølgelig også påvirket av noen grunnerfaringer. En gang tidlig i 20-årene skriver Stéphane Mallarmé en betroelse til en venn: «[...] jeg er upersonlig nå, og ikke lenger Stéphane som du kjente – men en evne som Den Åndelige Verden har til å se med og utfolde seg med gjennom det som var meg.» Jeg ønsker ikke å gjenopplive myten om den geniale kunstneren, men Mallarmés betroelse vitner om en opplevelse av å trenge ned til noe dypere. Opplevelsen av å være i live som noe betydningsfullt. En verden som åpner seg, som ikke faller og blir liten, men får deg til å tviholde på en forbindelse til andre mennesker, til det høye i andre mennesker, en motstand mot å forstå verdien vår kun økonomisk eller biologisk. I Ingen lurer Gud (1949) skriver Sven Lidman at du «kan begynne som en åndelig predikant og slutte som en plattformape.» Den frykten kjenner jeg på. At jeg ikke oppsøker det innerste i skrivingen, men leter etter et språk som passer samfunnet, eller et idestoff lesere allerede etterspør.

3 Hvem er Norges viktigste forfatter akkurat nå, og hvorfor? (Lov å svare seg selv!)

Jeg hater å rangere, men jeg har akkurat skrevet et essay om Sunniva Lye Axelsens radikale empati. Jeg synes hun er en viktig forfatter som flere burde lese.

4 Hva er skjønnlitteraturens unike bidrag til den offentlige samtalen?

Skjønnlitteraturen er viktig når forfatteren våger å la den være fri. Bøker skrevet uten hensyn eller lojalitet eller oppdragsgiver eller strategi, men med talent til å skille viktig fra uviktig, sant fra falskt, kan bidra på en helt spesiell måte i utviklingen av ideer og tankemåter. Fordi en bok strengt tatt ikke krever mer enn ett enkelt menneske som skriver, har en forfatter ulikt nesten alle andre også en praktisk og økonomisk mulighet til å være fri og ubunden.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse