Portrettbilde av Ida Lødemel Tvedt

Ida Lødemel Tvedt

Ida Lødemel Tvedt

«Klimakrisen preger ikke skrivingen min overhodet.»

1 Hvis du kaster et blikk ut over norsk samtidslitteratur, hva ser du da? Er det noe det er for mye eller for lite av?

Litteraturen fyller vel seg selv på langs og på tvers, fra øverst til nederst, akkurat som mauren. Jeg vet ikke om det er noen vits i å kreve at norsk litteratur skal vokse seg større enn seg selv, inneholde noe som ingen har skrevet enda, eller at den skal slanke av seg tekster om tømmer eller amming eller nevrotiske menns oppgjør med sine morske machofedre. Jeg tror i det hele tatt at behovsprøvingen av litteratur, dette forbrukerperspektivet som er så prominent i Norge, hviler på en misforståelse. Stor litteratur vil sprenge seg fram uansett, en sjelden gang, og det er grenser for hvor mye vi kan gjøre for å tilrettelegge for den.

2 Hva eller hvem påvirker det du skriver? (Lov å nevne eksempler.)

Storpolitiske stemninger og underlig retorikk. Forelskelser, filosofi og samfunnsteori. Vitser. Venner. En og annen roman. Ellers vet jeg egentlig ikke. Påvirkning er en dunkel mekanisme; jeg tror aldri man helt forstår hvilke krefter som virker sterkest i en selv, eller hvordan de manifesterer seg i skriften.

3 Hvem er Norges viktigste forfatter akkurat nå, og hvorfor? (Lov å svare seg selv!)

Vet ikke, men om det med «viktig» menes «innflytelsesrik akkurat nå», er hun sannsynligvis amerikansk.

4 Hva er skjønnlitteraturens unike bidrag til den offentlige samtalen?

Ledende spørsmål! Her er det vel meningen at man skal svare at litteraturen gjør oss bedre i stand til å leve oss inn i livssituasjoner som er ulike fra vår egen, og at litteraturen dermed funker som en slags empatimaskin som genererer tolerante møter i offentligheten. Men empatisk innlevelse gjør oss ikke nødvendigvis snillere. Se bare på manipulative psykopater – det er ikke empatien det står på. Jeg tror at skjønnlitteratur kan gi næring til nesten hva som helst, så å forsøke å definere dens «unike» samfunnsbidrag blir litt som å prøve å definere leverposteiens unike bidrag til den offentlige samtalen. Det kommer vel an på mennesket som spiser den, leverposteiens kvalitet, hvordan den fordøyes, og om den spisende tar med seg den omgjorte energien inn i Dagsnytt 18-studioet eller andre mektige rom.

5 Hvordan skriver en norsk forfatter risikofylt, kontrært eller politisk ukorrekt i dag?

Det skal sikkert ikke mye til, men det betyr ikke at vi gjenkjenner det når det skjer. Som en tommelfingerregel kan vi anta at det virkelig kontrære ikke kommer fra dem som hevder å si det ingen andre tør å si. For hva enn vår tids største tabuer er, så gjemmer de seg nok verken i innvandringsskepsis eller ammeproblematikk. Offentlige menneskers insistering på at de er kneblet, er i det hele tatt en underlig form for ekshibisjonistisk masochisme. Jeg mistenker at de største tabuene i norsk romankunst heller dreier seg om form, ikke om kropp eller samfunn.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse