Portrettbilde av Eirik Vassenden

Eirik Vassenden

Kunsten å hate. Eller: Hvilken plass har kritikken i de nye offentlighetene?

En demokratisert kritikk kan være dårlig nytt for kritikken selv, for litteraturen – og for demokratiet.

En ny medieøkonomi, endrede oppmerksomhetsstrukturer og eliteforakt: Hva skjer med samtalen rundt skjønnlitteraturen når offentligheten den er en del av, er i stadig endring, eller – som enkelte hevder – i full oppløsning? Hvilken betydning og legitimitet har litteraturkritikken i nye offentligheter, der enhver har muligheten til å dele sine meninger om hva det skulle være med hvem som helst, men der leserne også er skeptiske til at smaksdommerne skal avgjøre hva som er godt og dårlig? Og hva betyr dette for dem som skriver, utgir og anmelder bøkene? Holder vi på som om ingenting har hendt, og stoler på at det går greit? Kan det være sånn at vi rett og slett ikke lenger helt vet hvordan litteraturens rom ser ut?

FRANCIS BULL I LENESTOLEN

La oss begynne med en scene fra 1963. Pensjonert professor i nordisk litteratur, Francis Bull, sitter i det som ser ut som en litt ubehagelig lenestol, kremter og lener seg fremover. Langsomt og nokså knirkende begynner 75-åringen, som også er styreformann i Gyldendal, sitt foredrag: «De to merkeligste synsinntrykk fra Rom som avspeiler seg i Henrik Ibsens diktning, de står i en typisk motsetning til de inntrykk Bjørnson hadde mottatt der.»1 Dette er norsk litteraturformidling i svart-hvitt, på NRK i beste sendetid, og med den viktigste enkeltskikkelsen i den litterære offentligheten gjennom nesten førti år i hovedrollen. Professoren opptrådte på tv, i radio, han holdt mengder av foredrag, han var hovedforfatter og redaktør av seksbindsverket Norges litteratur, og var en kjent, offentlig skikkelse som jevnlig kom på besøk i folks stuer. Det er sannsynlig at mange allerede da oppfattet ham som en gammelmodig og litt latterlig figur, men hans autoritet var intakt. Han fortalte oss hva som var hva, hva som var viktig, og hans tale var alltid konstaterende. «For ham», fortsetter Bull om Bjørnson, «hadde det første betagende syn i Rom vært Petersplassen, hvor alle enkeltheter var innordnet i en harmonisk helhet. Ibsen tok ikke slike inntrykk fra den åpne Petersplassen, men da han kom inn under det mektige kuppelhvelvet i Peterskirken, [...] da ble han overveldet, betatt, og der inne unnfanget han ideen til sitt første storverk, det dramatiske diktet Brand.» Bull sa det som det var, uten utidige metodekritiske forbehold, men med treffende allegorier: Ibsen var de indre roms dikter, mens Bjørnson var mannen for det offentlige rom. Francis Bull selv var norsk litteraturformidling inkarnert.

Dagens bilde ser noe annerledes ut. NRK har ikke mediemonopol, litteratur er sjeldnere på tv og radio,2 og skikkelser av Bulls type finnes knapt. Ja, når det gjelder kritikken, kan man nesten slå fast at situasjonen er snudd på hodet: Kritikerne er ikke nasjonale kjendiser, og de har liten plass å breie seg på i mediene, blant annet fordi alle leserundersøkelser tyder på at kritikk og anmeldelser rett og slett ikke er salgbart stoff i en ny medieøkonomi. Men, sier kanskje den oppmerksomme leser: Hva med de nye mediene? Og hva med forbrukermakten? Vi husker hva som skjedde da Dagens Næringsliv annonserte at de ville redusere kostnader ved å kutte alle anmeldelser på kulturfeltet, og heller overlate ansvaret til de spesialiserte avisene. Featureredaktør Gry Egenes uttalte i den forbindelse: «Vi er hovedeiere i Morgenbladet og lar dem gjøre anmeldt-jobben.»3 Beslutningen utløste ramaskrik blant de kulturinteresserte, og DN snudde etter noen ukers intenst press og trusler om masseoppsigelser av abonnementer – ikke minst gjennom kampanjeliknende diskusjoner i sosiale medier.

Så da vant kanskje likevel kritikken og leserne over de dumme økonomene? Ikke akkurat. Snarere går det an å si at Dagens Næringsliv bare bommet litt med timingen, for det er liten tvil om at regnestykkene man viste til, som tyder på at kritikken ikke betaler for seg selv i form av klikk eller abonnementer, er riktige. Men debatten viste også at det ikke bare handler om penger – men også om spørsmålet om hvorvidt vi trenger kritikken. Trygve Aas Olsen, som underviser ved Institutt for journalistikk, rykket ut til forsvar for Dagens Næringsliv: I et innlegg som åpner med ordene «Kjære kulturelite», påsto han at «[k]ulturfolk vil lese om kultur, ikke om resten av samfunnet. Derfor truer de med å si opp abonnementet på Dagens Næringsliv».4 Det underliggende argumentet er her at anmeldelser og kritikk bare er pynt på kaken, mens hard news er innmaten i ordentlig journalistikk. Offentligheten dreier seg egentlig om nyhetene, mens kulturstoffet er for spesielt interesserte (som gjerne selv er kritikere eller forfattere, og dermed bare snakker for sin syke mor). Aas Olsen medgir at det er trist at situasjonen tvinger frem slike prioriteringer, men «det er enda tristere med kulturinteresserte personer som ikke interesserer seg for noe annet».4

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse