Portrettbilde av Grete Brochmann

Grete Brochmann

Nasjonen bak vår rygg

Finnes noe typisk norsk? Ja, men ikke i Hjemlandet og andre fortellinger.

Vi har tatt for gitt at litteratur har nasjonalitet, skriver professor i allmenn litteraturvitenskap, Jon Haarberg, i boka Nei, vi elsker ikke lenger (2017). Han plukker fra hverandre forestillingen om den organiske koplingen mellom nasjon og litteratur, og viser i stedet til det flyktige og situasjonsavhengige i relasjonen.

Den ferske antologien Hjemlandet og andre fortellinger – redigert av HKH Mette-Marit og Geir Gulliksen – vender på problemstillingen og spør 12 norske samtidsforfattere «hva det vil si å være norsk og hva det norskeer for dem». Forfatterne blir bedt om å skrive en tekst som belyser denne problemstillingen. Dette er et originalt, men også risikofylt prosjekt.

Nasjonen og innholdet i det nasjonale – hva man mener med «det norske» – har blitt et av vår tids mest spenningsfylte temaer. Mens Machiavelli i sin tid hevdet at «man må elske fosterlandet mer enn sjelens salighet», har liberaldemokratiske nordmenn i dag en tendens til å underspille begeistringen for det nasjonale. Oppleste samfunnsborgere har fått med seg at nasjoner er «forestilte fellesskap», det vil si at nasjonale kulturer er i kontinuerlig forandring; at stabilitet er kortlivet, og at homogenitet alltid er en relativ størrelse. Samfunnsvitere har de senere tiårene brukt mye energi på å snakke ned nasjonen, den har blitt «dekonstruert», som det har hett med samfunnsvitersjargong, og politikere har trippet forsiktig rundt fenomenet. De ytterst få som har dristet seg til å prise den nasjonale kulturen, gjør det neppe igjen. Forsiktigheten eller vegringen har trolig først og fremst vært en følge av innvandring, og etter hvert omfattende innslag av andre kulturer, som også skal ha en plass i det nye nasjonale fellesskapet. Det selvfølgelige forholdet til den norske nasjonen vi ble oppfostret til å ha, vi som gikk på «folkeskolen» på 1960-tallet, har blitt avløst av aktsomhet og kulturrelativisme. Det har vært mye politisk oppdragelse i å plukke fjærene av nasjonen de siste tiårene.

Men siste ord var ikke sagt. Pieteten for det bevaringsverdige ved minoritetskulturer, har gjort det vanskeligere å argumentere mot at det samme gjelder majoritetskulturer. Men hva som er bevaringsverdig, er ingen entydig sak.

Over tid har det utviklet seg en interesse, og bekymring, for det samfunnsmessige «limet» – det som holder oss sammen – i en ny og mer mangfoldig nasjon: Betydningen av noen kollektive verdier, som gir form og mening til verden rundt, som danner grunnlaget for væremåter, solidaritet og konflikt, og bidrar til å bevare den historiske hukommelsen. «Limet» i Norge blir trolig av de fleste oppfattet som noe mer enn Grunnloven, velferdsinstitusjonene og rettsstaten, men det er nærmest nytteløst å bli enig om hva det inneholder eller bør inneholde. Nasjonen vil neppe noensinne nå sin bestemmelse.

Men dette «noe» er viktig for folks dagligliv.Triangelet språk, kultur og identitet har formet fellesskapet nordmenn sosialiseres inn i, gjennom skolen og gjennom sivilsamfunnet. «Det norske» handler mye om taus kunnskap, overlevert gjennom hverdagslige vaner, holdninger og handlinger uten store fakter. Det trivielle og rutinemessige skaper nesten umerkelig identifikasjon, med forankring i historie, livsform og tradisjon, der følelser får spillerom, og der språkfellesskapet er en avgjørende byggestein. «Samhørighetens sterkeste base ligger i omvandlingen av rikets territorium til en felles dagligstue – et sted der man kjenner seg hjemme», skriver den svenske etnografen Orvar Löfgren.1 Slik sett er den nasjonale kulturen noe likevel, selv om den er skapt eller «konstruert», om man vil, og selv om den er inkonsistent og i konstant forandring. Som det ble sagt i Sverige på 30-tallet: «Vi kan vara höger eller socialdemokrater, bolsjeviker eller fascister, men innerst inne sitter det nog en liten svensk djäkel ...»2 Er redaktørene av Hjemlandet på jakt etter en tilsvarende norsk djäkel i dette bokprosjektet?

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse