Portrettbilde av Halvor Finess Tretvoll

Halvor Finess Tretvoll

Oppløsningen av politikken, slik vi kjenner den

Det foregår ikke bare en kamp mellom ulike politiske strømninger i Europa. Kampen handler også om hvordan politikken skal forstås. Utfallet vil bli avgjørende for framtiden på kontinentet.

Samtiden spør

HVA ER DET VIKTIGSTE POLITISKE SPØRSMÅLET I DAG – OG HVA ER SVARET?

Forholdet mellom menneskesamfunnet og naturen knaker. Vi er på vei inn i en sivilisatorisk krise om ikke kursen justeres. Spørsmålet er hvordan vi omstiller i tide uten at det skaper økte sosiale konflikter. Svaret er at vi må eie dette sammen, og at ingen skal ramle av på veien til en grønnere framtid.

Det syder og surkler i den gryta som er europeisk politikk om dagen. En samfunnsorden – som vi har tatt for gitt – virker skjørere enn før. Tegnene på at noe alvorlig er på gang dukker opp ubehagelig ofte for tiden: Når den høyreekstreme terroren når en moské i Bærum, når nynazister angriper meningsmotstandere i Lund, når jødiske restauranter trues i Chemnitz, når politikere drepes i Kassel og Bristall og når en ung italiensk mann skyter folk med afrikansk utseende i Macerata, er det grunn til å bli bekymret for at Europa igjen har tatt de første skrittene ned et av historiens dunkle smug.

Høyreekstreme angrep er heller ikke det eneste som antyder at noe er i ulage i vår del av verden.Ta demonstrasjonene i Frankrike. Det siste året er det reist brennende barrikader på Champs-Élysées. Ta Brexit-bråket i Storbritannia eller Matteo Salvinis enorme popularitet i Italia. Eller ta uavhengighetskampen i Catalonia. For to år siden var det gatekamper i Barcelona da sentralregjeringen i Madrid ville stoppe en ulovlig folkeavstemning om løsrivelse fra et vesteuropeisk demokrati. Bakgrunnen for disse hendelsene er selvsagt sammensatt, men koblet til en følelse hos folk av verken å bli respektert eller representert, ser det ut til.

FRAGMENTERING, POLARISERING OG DESTABILISERING

Europeere flest er ikke urostiftere, ikke bråkmakere, ikke oppviglere i unøde. Det er et fåtall som knuser butikkruter og slåss med politiet. Men europeere flest stemmer ved valg – og de stemmer også markant annerledes enn tidligere. Brede folkeog styringspartier på både sentrum/høyreog sentrum/venstresiden er i krise, mens nisjepartier, ulike populistiske partier og nye politiske bevegelser dukker opp som paddehatter. Det sier noe om omfanget av endringene vi står overfor. Ingen vet helt hva som kommer etter det Europa vi trodde vi kjente, men tre ord ser ut til å beskrive den nye politiske virkeligheten på kontinentet: fragmentering, polarisering – og destabilisering.

Fragmenteringstendensene er åpenbare: I Danmark før sommeren kjempet 13 partier om å komme inn i Folketinget. I Frankrike har venstresiden løst seg opp i sine bestanddeler. I Spania har man gått fra et topartisystem til et fempartisystem på litt mer enn fem år. Høyreekstreme Vox, som brøt lydmuren for mindre enn et år siden, er bare det siste tilskuddet til partifloraen. Selv i Storbritannia, der valgordningen favoriserer de to statsbærende partiene, er det oppbrudd nå. I europaparlamentsvalget i mai fikk det nystiftede Brexitpartiet 31 prosent, mens Liberaldemokratene fikk 20. Labour endte på bare 14 prosent, mens De konservative – med sine 9 – måtte se seg slått av De grønne. Det har ført til spekulasjoner om man befinner seg ved starten på et dyptgripende systemskifte i øyriket. I Norge har en bompengekritisk bevegelse for alvor gjort seg gjeldende i år. Både Rødt og MDG har etablert seg som nye partier over sperregrensen. Dermed kan vi få 10 nasjonale partier ved neste stortingsvalg. Samtidig spiser Senterpartiet av Arbeiderpartiets oppslutning.Tendensen er den samme over store deler av kontinentet: De store partiene blir mindre, og de små større.

Når det gjelder polariseringen, kan man bli fristet til å trekke forhastede konklusjoner. Dersom man tar en kikk på sosiale medier i saker som handler om innvandring, samferdselspolitikk eller likestilling, er det lett å bli sjokkert over tonen, hetsen, stammetenkningen og den utstuderte uvilje mot å lytte til motpartens beste argumenter.Tall fra brede holdningsundersøkelser antyder riktignok at befolkningen som helhet er omtrent like uenig nå som for et tiår siden.1 Når jeg likevel mener at polariseringstendensen er påtakelig, skyldes det at skrikhalsene har fått et annet gjennomslag enn før. I Norge er vi mildere rammet enn i land som Storbritannia, Italia og Sverige. Framveksten av alternative medier som Resett og Document.no sier likevel noe om en tiltakende oppsplitting av offentligheten også hos oss. Grupper som ser på hverandre med gjensidig forakt står også i Norge sterkere enn tidligere. Samtidig virvles vi andre inn i evinnelige runder om hva det er greit å si, hvem som stempler og hvem som er rasister, hvem som krenker og krenkes, og hvem som skal få definere hva som utgjør en krenkelse. Flere ser ut til å flokke seg om ytterpunktene, mens grensene for hva det går an å si voktes mer nidkjært enn tidligere. Gråsonene er i ferd med å forsvinne, mens det å påpeke kompleksitet stadig oftere blir betraktet som noe mistenkelig og potensielt svikefullt. Politisk ser man polariseringstendensene i at det moderate sentrum taper oppslutning til fordel for ulike nisjepartier. I land som Østerrike, Italia og Norge (uten sammenligning for øvrig) har partier på høyre ytterflanke til og med fått innflytelse over regjeringsdannelsen de siste årene.

Destabiliseringstendensen er den mest underkjente, men potensielt viktigste av trendene i europeisk politikk om dagen.Tesen er kort sagt at vi ikke går fra én politisk orden til en annen, der det etableres et nytt samspill mellom nye politiske hovedrolleinnehavere, men at vi kan være på vei vekk fra den relative stabiliteten som har kjennetegnet etterkrigstiden, og over i en periode der nye bevegelser stadig oppstår, får prøve seg og så går dukken igjen, uten at det manifesterer seg noe nytt klart prinsipp for den partipolitiske gjenspeilingen av underliggende samfunnskonflikter.

Jeg snakker ikke her om noen umiddelbar fare for demokratiet, selv om også det kan undergraves på sikt. Det jeg snakker om, er at vi kan befinne oss ved inngangen til en periode der mange aktører, spredt ut langs flere nye konfliktakser, kniver om hvilke spørsmål som egentlig skal danne utgangspunktet for politikken. Kampen om definisjonen av hvilke konflikter som teller, blir med andre ord en større del av kampen om makten selv.

EN SERIE KORTE BLAFF?

Det har en stund vært snakket om at det har oppstått én ny politisk akse som skjærer på tvers av den klassiske høyre/venstre-aksen. Der den sistnevnte handler om fordelingspolitikk, om skattenivå og velferd – ja, kort sagt om de materielle sidene ved samfunnslivet – ser man gjerne for seg at den førstnevnte handler om symbolske størrelser, om selvbilder som er truet, om følelsen av å bli oversett og hundset med. Det er en kamp mellom progressive og konservative verdiorienteringer, med brennpunkter som likestillingspolitikk, innvandring og integrering, nasjonal identitet og ytringsfrihet. En del ser for seg at de brede folkepartienes velgerkoalisjoner splintres av én slik kryssende konfliktdimensjon. Det er også en besnærende tenkemåte: Sosialdemokratiet har sviktet en i grunnen verdikonservativ arbeiderklasse, som dermed kaster seg i favnen til en Le Pen, en Salvini, en Farage, en Åkesson eller en Thulesen Dahl.

I noen grad gjør en slik dynamikk seg sikkert gjeldende, men generaliserer man ut fra denne forklaringsmodellen, får man et ensidig bilde av utviklingen. De høyrepopulistiske partiene i Europa rekrutterer nemlig ikke bare, ofte ikke engang i hovedsak, fra de sosiale gruppene som historisk har sognet til arbeiderpartiene. Studier av velgervandringer, og av den sosiale bakgrunnen til dem som stemmer på de høyrepopulistiske partiene, viser at de mange steder tilhører de lavere middelsjiktene, like mye som arbeiderklassen. De kommer gjerne fra borgerlige partier, mens sosialdemokratiets tapte velgere ofte har trukket seg helt ut av politikken gjennom å slutte å stemme ved valg. Populismeforskeren Cas Mudde har påpekt nettopp dette i en mye sitert artikkel i The Guardian: Hovedtyngden av de høyrepopulistiske velgerne tilhører ikke arbeiderklassen, og majoriteten av arbeiderklassen støtter ikke den populistiske høyresiden.2 Det viser seg dessuten at også borgerlige styringspartier blør i Europa nå. Det er nærmest som om oppsmuldringskreftene har funnet seg et nytt offer, som skal fortæres. Den borgerlige kollapsen så man til fulle i Spania ved valget i april i år.Vi så det også i Frankrike forsommeren 2017, da Les Républicains sviktet i både presidentvalget og i det påfølgende valget til nasjonalforsamling. I Storbritannia har de konservative vært i en langvarig krise siden Brexit-avstemningen, og i Danmark er det først og fremst på høyre side av midtstreken at det har vært nye partidannelser det siste tiåret, nå sist med Nye Borgerlige.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse