Portrettbilde av Anders Dunker

Anders Dunker

Vi må velge slik at verden kan fortsette. Intervju med Bill McKibben

For 30 år siden erklærte Bill McKibben «naturens slutt». I dag er klimakrisens konsekvenser langt mer merkbare, og miljøet preger det politiske spillet på en helt annen måte. Hvordan mener McKibben at vi bør velge nå?

Samtiden spør

HVA ER DET VIKTIGSTE POLITISKE SPØRSMÅLET I DAG – OG HVA ER SVARET?

Hvordan vi skal få redusert klimautslippene, er tidens viktigste spørsmål. Med dagens utslipp har vi stø kurs mot fire grader global oppvarming, som forskerne beskriver som en garantert katastrofe av enorme proporsjoner. Problemet kan løses ved å erklære klima-unntakstilstand og handle deretter. Bare ved å vise handlekraft og konsekvens i klimakrisen vil vi kunne gjenvinne en troverdig politisk kultur på nasjonalt nivå – og ha en sjanse til å berge og bedre det skjøre internasjonale fellesskapet.

AD: Den første boken din, The End of Nature (1989), har en sørgmodig undertone. Den handler om slutten på det vi har tenkt på som natur – noe fritt, noe som ikke er administrert eller manipulert, noe selvstendig og vilt – i en tid der alt er påvirket av klimaet, og klimaet er påvirket av mennesket. Den nye boken din, Falter. Has the Human Game Begun to Play Itself Out?, som kom tidligere i år, undersøker menneskets natur, spørsmålet om hva som driver oss, hva mennesket er, hva vi kan gjøre, siden den ytre naturen er avhengig av vårt forhold til den – og til oss selv. Hvordan henger undersøkelsen av menneskets indre liv og naturens ytre liv sammen?

BM: Når det gjelder miljøet, har de indre og de ytre problemene for meg alltid hengt sammen. The End of Nature måtte også spille en slags dobbelt rolle: Det var den første boken om klimaendringene for et større publikum, så jeg måtte legge frem en mengde grunnleggende fakta og drive med en god del vitenskapelig journalistikk. Så på den ene siden er boken en slags direkte rapport om hva vi visste om klimaendringer i 1989, og hva det innebar. På den annen side er den en slags lekmannsteologi eller amatørfilosofi – et forsøk på å utforske sorgen som var kommet over meg.

AD: Og denne sorgen har å gjøre med at naturen slik vi kjente den, på en måte er en saga blott? At noe er over? BM: På den ene siden er det ingen vei utenom at synet vi har hatt på naturen, ikke lenger kan opprettholdes. At det skulle finnes steder utenfor menneskelig påvirkning, kanskje til og med utenfor menneskelig dominans, er umulig å forestille seg i all forutsigelig fremtid. På den annen side gjør dette at det vi kunne kalt relativ villmark, blir desto viktigere: Steder som er mindre påvirket av oss. Noe av det som virket inn på meg da jeg skrev The End of Nature, var det jeg så omkring meg i Adirondack-fjellene i staten New York, der jeg bodde på den tiden. Nå bor jeg i fjellene i Vermont. Men Adirondack er et interessant sted. Det er blant planetens beste eksempler på økologisk restituering. En gang var området en stor hogstflate – industrialisert ødemark. Gamle folk har fortalt meg at på 30-tallet kunne du klyve opp på toppen av byens eneste fjell, som datteren min forresten er oppkalt etter, og du kunne se deg omkring og knapt få øye på et tre. Hvis du går opp på det samme fjellet nå, kan du bokstavelig talt ikke få øye på et stykke land som ikke er dekket av trær. Skogen har kommet tilbake. Og det er ikke den samme skogen som var der før – den er regulert av menneskelige lover, og den er underlagt ødeleggende menneskelig press også. Adirondack er et av de første stedene der vi registrerte sur nedbør. Adirondack-området lider også under klimaendringene. Men det gjør ikke den relative villmarken mindre verdifull. Kanskje er den mer verdifull som et sted der resten av verden kan fortsette å leve, og som et sted der mennesker kan bli minnet om, i det minste litt, at de ikke er verdens midtpunkt. Jeg ser det slik at det grunnleggende målet for menneskene, vårt grunnleggende prosjekt, antakelig burde være å finne ut hvordan vi skal gjøre oss selv mindre, for å gi mer plass til naturen – og gjøre det mulig for andre arter å komme tilbake.

AD: Jeg leser bøkene dine delvis som en slags terapi, et forsøk på å bearbeide følelsene våre vis-à-vis naturen, på å finne frem til en opplevelse av mening – også i en tid der vi beveger oss mot en katastrofe. BM: Ja, men la meg først være brutalt klar på ett punkt: Hovedpoenget i bøkene mine – glem følelser i første omgang – er at vi står overfor en usedvanlig fysisk utfordring som vi må overvinne hvis vi ikke vil at den skal overvinne oss, og det meste av det som er godt på denne planeten. Vi er i ferd med å utrydde en overveldende stor del av jordens DNA i løpet av et menneskes livsløp. For meg er dette den største utfordringen som kan tenkes. Jeg er ingen filosof. Det meste av livet mitt har vært viet organisering av aktivistgrupper. Men jeg tror at for meg, i det minste, er alt dette arbeidet drevet av følelsen jeg hadde da jeg skrev The End of Nature. Og den følelsen var, interessant nok, ikke frykt – men sorg. Den har blitt værende, men de siste tretti årene har jeg støtt på langt mer presserende grunner til å bekymre seg for klimaendringene. Og frykten har definitivt blitt en større del av mitt eget følelsesliv. Hver dag dør mennesker i hopetall rundt omkring i verden som en konsekvens av klimaendringer – og i fremtiden vil millioner av mennesker dø av samme årsak, om vi ikke snart handler i fellesskap.

AD: Dette burde være nok til å skremme oss til handling – for vår egen del. Likevel er det åpenbart at vi ikke gjør nok. Kanskje fordi vi ikke er redde nok? BM: Klimaendringene er både kvalitativt og kvantitativt forskjellig fra alle tidligere trusler vi har vært stilt overfor fordi de foregår overalt på én gang. Dermed åpner de også opp for helt nye filosofiske spørsmål. Bare én gang har tilsvarende mye stått på spill for menneskeheten – nemlig da vi sto på randen av en atomkrig.

AD: På noen måter virker klimatenkningen å ha mye til felles med tenkningen omkring atomkrig, slik vi for eksempel finner det i Hans Jonas’ bok om «ansvarets prinsipp» fra 1966. Likevel er vel de to truslene svært forskjellige, siden atomkrig alltid har vært noe som potensielt kan skje, mens klimaendringene er noe som faktisk foregår? BM: Den andre forskjellen er at den ene trusselen er lett å forestille seg i fantasien, mens den andre har vært vanskelig å forestille seg – eller i det minste var det vanskelig for 30 år siden. Mennesket kan nok se for seg at noen glødende soppformede skyer kan forandre alt. Men det er mye vanskeligere å forholde seg til det faktum at en milliard sylindre som eksploderer i en milliard stempler hvert sekund verden over, også kan forandre alt, siden biler og kraftverk for de fleste av oss er en vanlig del av verdens vante gang – og ikke en sjokkerende og omveltende kraft.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse