Vi er jo bare mennesker, alle sammen

­Vår tids mare i offentligheten er den polariserte debatten. Du har selv merket hvor harde fronter det er på nettet og i mediene. Det er som om folk står i skyttergraver og skriker og fekter med våpen mot hverandre. La oss se på noen utveier ut av dette, noen måter å frigjøre oss selv og andre på fra fastlåste konfliktlinjer. Men før vi kommer så langt, kan det være greit å kikke nærmere på dette tidstypiske fenomenet, den polariserte debattkulturen. Du vet godt hvordan visa går, du har selv sett det på Facebook-veggen din. Svært mange debatter om relativt jordnære spørsmål ender i grandiose beskyldninger, gjerne helt på siden av hva saken opprinnelig dreide seg om. Vil man slippe inn litt flere flyktninger, kan man bli beskyldt for å ønske seg et islamisert diktatur i Norge. Ønsker man en litt mer restriktiv innvandring, er man plutselig en rasist som ønsker etnisk rensing av landet. I opphetede debatter går beskyldningene bananas – i alle retninger. Sammensatte problemstillinger med etiske gråsoner blir forenklet til spørsmål om godt og vondt, der motparten lett fordømmes som moralsk fordervet. En enkelt meningsytring kan sette i gang et digert apparat av fordømmelse. Man slår motstanderen i hartkorn med ekstremister, og til slutt ender debattene ofte i moralsk panikk. Da framheves trekk ved den andre som kan vekke avsky. På denne måten får man den andre til å framstå som skamløs, elitær eller arrogant. Eller naiv, dum og bedrevitende. Moralsk panikk vil si at en ytring, et fenomen eller en handling blir gitt skyld for større potensielle samfunnsomveltninger enn man egentlig kan tillegge fenomenet. Tenk deg bekymringene da jenters skjørt ble korte på 1960-tallet, da samboerskap ble tillatt i 1972, og da partnerskapsloven kom i 1993. Relativt uskyldige endringer i kulturen ble tillagt potensielt samfunnsnedbrytende egenskaper. I alle disse tilfellene skulle samfunnets oppbygning liksom knake i sammenføyningene fordi kjernefamilien ville bryte sammen. På den andre siden lå barbariet, om man skulle tro samtidens kritikere. Som regel tildekker moralsk panikk problemer som skyldes andre og større strukturer i samfunnet.

Et kjent eksempel på moralsk panikk var da DDR over natten gikk fra å subsidiere sine gitarbaserte rockeband til å innføre totalforbud, midt på 1960-tallet. Årsaken? The Rolling Stones’ utagerende konsert i Vest-Berlin, som ledet til ramponering av stadioner på den vestlige siden av muren. Plutselig gikk rockebandene i øst fra å representere folkelig arbeiderklassekultur man kunne danse til, til å bli potensielle maskiner for opptøyer mot staten inspirert fra vest. Rocken ble en trussel mot det man opplevde som samfunnets gode orden. At det reelle problemet var et totalitært regimes frykt for tap av makt, ble oversett.

I England på 1980-tallet ble det lagd en moderne øltype blant ungdommer fra arbeiderklassen. Et kaldt og friskt øl som liknet på pils, som man lett kunne drikke mye av – sammenliknet med tradisjonelle britiske øltyper. På omtrent samme tid oppsto mer fyll og sosial uorden i gatene, og den nye øltypen ble gitt skylden av media. De viktigste underliggende årsakene til problemene – som økende arbeidsledighet og andre resultater av en nyliberal thatcheriansk politikk, som bortfall av tradisjonelle sosiale møteplasser – ble glatt oversett. Ølet ble symbolet på den potensielle moralske miseren, og rasende debattanter i avisene ville forby det.

Moralsk panikk oppstår altså idet mange nok slår på stortromma samtidig og hevder at verden går under på grunn av visse meninger, fenomener eller handlinger.Tenk deg at du deler en artikkel som tar til orde for å legalisere cannabis. Plutselig hyler noen opp på Facebook-veggen din og beskylder deg for å ønske deg sosiale problemer, flere overdoser og rike narkobaroner. Enda et eksempel kan være at du skriver en tekst på Facebook om at det ikke er forsvarlig å ta mot flere flyktninger i hjemkommunen din. Relativt raskt angriper noen deg og sier at du ønsker at barn skal dø i flyktningleirer i Hellas, eller at du er på linje med SS-soldater under krigen.

I alle disse tilfellene er det andre og underliggende sosiale og politiske strukturer som er den egentlige grunnen, men disse neglisjeres. Dette er typisk ved moralsk panikk.

FEIL OG FRYKT

Ettersom mange debatter er blitt så til de grader polarisert, går mange av oss rundt i en slags kronisk anspenthet for å si noe feil eller å tabbe oss ut.Vi er redde for å bli tatt til inntekt for noe vi ikke egentlig mener, eller å bli beskyldt for å støtte potensielle hendelsesforløp vi overhodet ikke hadde tenkt over. Det er ikke alltid like enkelt å tenke ut absolutt alle mulige konsekvenser av noe man mener, men vær sikker på at noen der ute har gjort det for deg. På Facebook-veggen din eller i kommentarfeltet i nettavisa vil de rope ut om hvor endeløst dum eller ond du er. Intensjonene bak ytringene i slike polariserte debatter blir som regel oversett. Det spiller ingen rolle om du mente det aldri så vel.

Så vi holder kjeft og biter i oss uenighet i redsel for bråk. Dette fører i sin tur til frustrasjon over å måtte legge lokk på egne meninger og holdninger. Og når vi føler at vi selv må tie med våre meninger, vil krasse ytringer fra dem vi er uenige med, lett kunne virke ekstra krenkende, støtende eller provoserende. Det er et paradoks, men når vi opplever at egne meninger knebles, blir det desto lettere å reagere med moralsk panikk overfor ytringer vi selv er uenig i. At de tør! Det er som om mange glemmer at å ta feil eller mene feil har verdi i seg selv. Passivitet fører til likegyldighet og stagnasjon. Ofte er jo det å gjøre feil essensielt for å bringe verden framover.Vitenskap er bygget opp rundt hypoteser som falsifiseres, ergo er mye av vår vitenskap midlertidige sannheter. Mange vitenskapelige landvinninger har til og med kommet som resultat av rene forskningsfeil, som brakte en viten ingen kunne ane at var der, til verden. Hypotesemangfold krever originale tanker og feilslutninger.

Verdien av å tenke feil er viktig å ta til seg. Kreative tanker kommer ofte av utilsiktede feil. Å akseptere andres tanker, selv når du oppfatter dem som feil, er viktig. Det er gjennom å tenke feil at vi kommer oss videre. Å spre skam over dem man mener tenker feil, å slå hardt ned på argumentene deres, stopper samtaler som kan lede et spennende sted.

Å feile åpenlyst er synonymt med aktivt å motarbeide autoritær og totalitær tankegang.

PÅ VEI MOT DET AUTORITÆRE?

Det er ikke tilfeldig at vår tids polariserte meningsklima går hånd i hånd med en stor framvekst av autoritære regimer i verden. En polarisert retorikk som går ut på at du enten er med oss eller mot oss, er med på å legge det ideologiske grunnlaget for autoritære eller totalitære stater. Disse bygger som regel på forestillinger om at et større menneskeskapt enkeltfenomen står i veien for vår alles felles lykke. Det kan dreie seg om staten, kapitalen, globalisering, en religiøs minoritet, de vantro eller nasjonalisme.

Det dypt tragiske er at slike «enkeltfenomener» består av mennesker. Derfor er veien til samfunnslykke i autoritær og totalitær tankegang ofte å uskadeliggjøre nok mennesker i gruppen som blir gitt skylda for samfunnsproblemene.Ved en autoritær eller totalitær maktovertakelse er det bare å telle dagene før medlemmer av den utvalgte gruppen får svi. I ytterste konsekvens kan slik politikk føre til massevold eller folkemord.

Med dette kan vi trekke en lærdom fra de siste hundre årene:Vil du være trygg, så lønner det seg ikke å være annerledes enn folk flest. I autoritære regimer er en begrenset utgave av befolkningen måleenheten for hvem som får leve i trygghet. Hvis man er annerledes, blir man fort gjort til syndebukk og offer. Slik er det uansett hvilket innhold den autoritære eller totalitære ideologien måtte ha. Man bør marsjere i takt, være forutsigbar og ellers gjøre seg usynlig i mengden. Å tilpasse seg frivillig er opportunt.

Jeg er homse, funksjonshemma og klassereisende. Jeg lager eksperimentell musikk, jobber med billedkunstnere og skriver meningsytringer i aviser og blader. Jeg selv ville glatt ha blitt kverka av samtlige totalitære eller ekstremt autoritære regimer så langt i historien. Av nazistene og kongedømmet i Saudi-Arabia ville jeg ha blitt drept fordi jeg er homse. Hitler og kommunistregimer ville ha knerta meg fordi jeg er funksjonshemmet. Pol Pot ville tatt meg av dage på grunn av brillene mine og min høyere utdannelse. Legg til at de færreste autoritære regimer liker samtidskunst eller frittalende skribenter. Selv om norsk debattklima er polarisert, har vi heldigvis ikke fått et autoritært eller totalitært regime i Norge.Vi har en stabil maktfordeling, et demokrati med et mangfold av partier, en kongefamilie som heldigvis tar noe av ansvaret for å forvalte den symbolske makten, og en offentlighet som er mangfoldig og fri. Videre har vi relativt små økonomiske forskjeller og stor grad av tillit folk imellom. Samtidig har vi altså fått en forsmak på det autoritære gjennom stemmene i sosiale medier som prøver å skremme oss inn i en eller annen ekstrem bås. Eventuelt få oss til å holde kjeft, hvis vi ikke passer i en av dem. Å stå skrevs over båsene, eller pendle mellom dem i en slags ytre refleksjon, er en kompleks sosial øvelse for de spesielt interesserte eller kompetente. Å bevege seg i feltet mellom to skyttergraver føles sjelden trygt. Da er det ofte enklere for mange av oss å legge bånd på oss og holde kjeft, i redsel for å bli tatt til inntekt for noe vi ikke er eller mener. For å slippe bråk og ubehag. Det er denne stillheten som er så skummel. Denne sosiale disiplineringen gjør oss disponert for autoritære narrativer. Å føle seg presset til å holde kjeft er første skritt på veien mot totalitære samfunn. Derfor trenger vi mot til å stå imot forestillingene om et todelt meningsvelde som den polariserte debatten gir oss. La oss prøve å finne noen potensielle utveier ut av dritten.

UT AV DRITTEN

Vi kan begynne med redselen for å ta feil. En god mulighet for frigjøring fra polariseringen finner du dersom du tør å stå for noe som er upopulært i flokken din, og dersom du tør å vise dine egne selvmotsigelser. De fleste av oss er mye mer sammensatte og motsetningsfylte enn det polariserte debatter og tankesett tillater. De fleste av oss kan ikke puttes i båser som politisk korrekte eller ikke. Vi kan like islam og mislike elbiler.Vi kan like elbiler og mislike ulv.Vi kan like ulv og mislike bomringen.Vi kan like bomringen og mislike bistandsmidler.Vi kan like bistandsmidler og mislike islam. Kombinasjoner av meninger er potensielt uendelige, selv om Facebook ser ut til å dele verden mer eller mindre i to leirer.

Å finne ut hva som er de reelle mønstrene i folks meninger, er krevende. Folk er redde for å røpe uventede kombinasjoner av politiske sympatier eller antipatier. En polarisert meningskultur har ikke mye rom for refleksjon og tvisyn på siden av de vante kategoriene.

Det skal mot til for å bryte med sosiale forventninger, til å tørre å si det ingen hadde ventet av deg. Samtidig er det viktig at du gjør det. Gjennom å stå for det folk ikke hadde trodd at du mente, er du med på å bryte opp forestillinger om at verden er delt i to. Du trenger ikke gjøre dette eksplisitt eller aktivt heller. Meld deg inn i ei Facebook-gruppe for noe ingen visste at du var interessert i eller sympatiserer med. Lik et innlegg du egentlig ikke trodde at du turte å like. Så ser du hva som skjer. Det kan være du i verste fall mister noen Facebook-venner på den måten, men du vinner i det minste motet til å være deg selv.

NÅR MENINGENE DINE BLIR IDENTITETEN DIN

En del av årsaken til polarisering av debatter er at de som deltar i dem, opplever at meningene de har er en del av identiteten deres. Ofte kan man høre folk si ting som «Det har jeg da alltid ment» eller «Jeg står for det samme som jeg alltid har gjort». De er gjerne stolte når de sier dette, som om meningene deres har egenverdi, som om det de måtte være for eller imot, er blitt til en sentral del av identiteten deres. Og derfor blir meningsbrytningene framført med stort alvor i en slags eksistensiell kamp.

På denne måten vil uenighet lett oppleves som et personangrep, og debatter blir fort en studie i angrep og selvforsvar. Identitet basert på meninger, og stoltheten den innebærer, er en kime til sinne og smerte. Å identifisere seg med egne tanker og meninger fører med seg mye vondt.

Dessuten forandrer vi jo meninger over tid. Mange forstår ikke hvor lite sannsynlig det er at de faktisk står for akkurat det samme tiår etter tiår. Mange tar ikke til seg at det er positivt å endre mening.

Du skal ikke være stolt av det du mener. Meningene dine kan når som helst og relativt lett byttes ut med noe helt annet. Dine meninger er barn av din tid, produkt av dine omgivelser og et resultat av tilfeldigheter du er blitt utsatt for.

Selv meningssterke politikere har erfart dette, de har fulgt partiene sine inn og ut av mye rar politikk. Odd Einar Dørum var med i Venstre da partiet var mot å innføre fargefjernsyn. Kåre Willoch var med i Høyre da partiet kjempet mot kvinners rett til selvbestemt abort. Fremdeles er gamle AKP-ere med i Rødt, som midt på 1970-tallet kjempet mot innvandring og homofiles rettigheter. Alle disse har endret meninger på viktige punkter.

Av og til pendler meninger og standpunkter sømløst mellom høyreog venstresiden. Den globaliseringskritiske venstresiden før EU-kampen i 1994 sto for mye av det samme som ytterste høyre i dag: Nasjonal stolthet. Handelsproteksjonisme. Skepsis mot overnasjonale lovverk. Motstand mot kulturell påvirkning utenfra. Kritikk av sentraleuropeiske styringsorganer. Den verdikonservative høyresiden på slutten av 1950-tallet sto for mye av det som den ytre venstresiden står for i dag: Forsvar for de religiøse minoritetenes rettigheter. Kamp mot materialisme og ensretting. Kamp mot grådighetskulturer i næringslivet. Kritikk av verdimessig nivellering og fremmedgjøring.

Å ikke forandre mening er et tegn på stagnasjon, og heller utypisk. Krav om stillstand i meninger og tanker er også et av tegnene på autoritære samfunn. Derfor er det mange slike samfunn som på sikt sliter økonomisk. Når folk ikke har lov til å feile, fordi de har tankepolitiet hengende over seg, fører det til paranoia og samfunnsmessig stagnasjon.

Hvis å feile blir tabu, blir det samtidig umulig å påpeke feilene som makthaverne gjør. En diskurs eller debatt der det er forbudt å feile, er en slags øvelse i autoritær praksis.

FINN DEN ANDRES PERSPEKTIV

Selv begynte jeg tenårene som overbevist kommunist, før jeg omtrent seksten år gammel ble en selvfrelst nyliberalist med sympatier for liberalistene i FrP. Jeg var en så ekstrem libertarianer at jeg så på Ayr Rand som stokk konservativ. Jeg ivret for at alt skulle være privat eid, alle grenser oppheves og staten kuttes ned til nattvekterstørrelse. Som tenåring var jeg for at automatvåpen skulle selges på Rema, jeg var for vodka på bensinstasjoner og voldsporno (som det het den gangen) på Narvesen. Derfra gikk veien videre via anarkisme og frihetlig sosialisme, via sympati med sosialliberalistene i Venstre, grønne verdier og desentralisert makt. Til slutt beveget jeg meg desillusjonert et stykke lenger ut på venstresida, med neseklype og vond smak i munnen over politisk korrekthet.

I dag trives jeg med å stå i en slags kompleks spagat som inkonsekvent verdikonservativ og sosialliberal raddis, med sympatier i mange retninger. Jeg gir meg selv lov til å ta feil eller ombestemme meg.

De fleste av oss endrer altså mening over tid. Samtidig er vi gjerne også inkonsistente og inkonsekvente når det gjelder hva vi mener nå. Å være for skatteletter og økte statlige utgifter samtidig er grei skuring for mange. Å være for strengere klimapolitikk og samtidig reise på eksotiske feriereiser er for mange helt logisk. Å støtte Norge for nordmenn mens man spiser sin favorittkebab, funker fint for mange.

Selv om det er åpenbart at få av oss er låst fast i meningene våre, er tankene om at vi er inkonsekvente eller kan endre oss underveis i livet, ubehagelig for mange. Derfor vil jeg anbefale følgende øvelse: Prøv bevisst å innta et standpunkt du egentlig ikke ønsker å ha. Ta for deg en hjertesak du har, og søk opp informasjon som underbygger det du egentlig ikke mener. Gå ordentlig inn i hva motparten mener og hvorfor. Det er en risikabel øvelse, du kan jo ende opp med å endre mening selv.

Den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer hadde en godt kjent teori om det han kalte horisontsammensmelting.Tenk deg at du har en horisont foran deg, med hus og trær og andre ting. Ved å bevege deg sidelengs fra høyre til venstre vil du se horisonten ulikt. Ulike objekter går inn og ut av synsfeltet, forskyver seg og forsvinner bak hverandre. Dersom du stiller deg slik til at det du ser foran deg til slutt blir helt likt det en annen person ser, kan vi si at din og denne andre personens horisont har smeltet sammen. Dere ser verden på samme måte. I denne situasjonen vil dere forstå hverandres ståsted.

Ved å lese deg opp på andre måter å se en problemstilling på vil du kunne oppleve et øyeblikk av midlertidig horisontsammensmelting, der du forstår hvordan andre tenker. Etter å ha delt samme horisont med noen en tid, er det vanskeligere å bli opprørt over personens meninger.

Andre ting du kan gjøre: Ta gjerne en øl med noen du er uenig med. Det er vanskeligere å artikulere ekstreme meninger under fire øyne. La dem du er uenig med, få det siste ordet i debatter på Facebook. Fremdeles vet du jo selv godt hva du mener, og det vil skinne igjennom – selv om du lar motparten «vinne» diskusjonen. Meningsytringer må jo ikke på død og liv være en konkurranse heller.

Jeg tror at et mål bør være å akseptere at meningsmotstanderen har en annen forståelseshorisont enn deg. Møt vedkommende med engasjert nysgjerrighet. Å være nysgjerrig og oppmerksom på motparten i en diskusjon er en effektiv kur mot redsel og sinne. Spør hvordan vedkommende tenker, på hvilke måter verden henger sammen for personen. Nysgjerrighet inviterer til dialog.

Prøv å unngå å ta motparten til inntekt for andres standpunkter eller for konsekvenser som ikke er implisitte. Dersom du får det til, prøv å stå imot fristelsen til å tillegge folk intensjoner på grunn av en gruppe de tilhører.

Prøv å ikke trekke slutninger basert på noens hudfarge, politisk partitilhørighet, religion eller kjønn. Prøv å unngå å gi enkeltpersoner ansvar for det noen i hans gruppe har gjort tidligere.Vestlige, hvite har ikke skyld for tidligere tiders kolonialisme. Muslimer flest er ikke skyldige i islamistisk terror. Folk er ikke rasister bare fordi de er innvandringsmotstandere. Alle menn er ikke skyldige i voldtekt.

På samme tid må du gjøre ditt beste for ikke å glemme at det finnes strukturer som vi er født inn i, noen av oss som ofre og andre som heldige. Du skal anerkjenne dine egne privilegier. Klarer du gå opp en trapp på egne bein, er du heterofil, hvit, cis-kjønnet eller med middelklassebakgrunn, har du faktisk et enklere utgangspunkt i livet enn dem som mangler disse forutsetningene. Dette skal du være takknemlig for og ta hensyn til i møte med motdebattanter.

Samtidig skal vi ikke akseptere at én stigmatiserende eller slitsom sosial posisjon brukes som unnskyldning for å tråkke noen i en tilsvarende sårbar posisjon ned i dritten. En muslim skal ikke bruke sin posisjon som religiøs minoritet for å rettferdiggjøre at hen prater ned seksuelle minoriteter. En homse eller lesbe skal ikke innta offermentalitet hvis vedkommende kaster skam over transkjønnede. En med funksjonsnedsettelser har ikke noen bedre rett til å spre hat mot islam enn det gående har.

Jeg tror også det er en fin øvelse i ydmykhet å være oppmerksom på og takknemlig for svakhetene vi selv måtte ha. Mange av oss vil prøve å skjule vår manglende detaljkunnskap, et fattig fagspråk eller andre manglende evner når vi debatterer eller snakker med andre. Dette på tross av at de aller fleste av oss trekker våre slutninger og mener det vi gjør på et mangelfullt grunnlag. Vi kan ikke være sikre på alt.

Så om målet er å endre mekanismene i polariserte debatter, det som får oss til å holde kjeft, er det å framheve svakheter i stedet for å skjule dem en nyttig strategi. Se om du tør å vise fram ditt svakeste punkt som en kilde til stolthet.Vift offentlig med din største skam, som om den var et smykke. Vær svak og vær sammensatt. Vær uforutsigbar, hvis du tør.