Drukner i sikkerheten

­Lesetid: ca. 23 minutter.

Shakespeare synes å antyde en slik mulighet i det maktpolitiske dramaet som utspiller seg i Macbeth. Her lar han Hecate, sjefheksen i tragedien, komme med følgende utsagn: «And you all know, security/ Is mortals’ chiefest enemy?» Hva ligger i Shakespeares påstand, og hvilken betydning kan den ha for måten vi tenker om sikkerhet på i vår tid, og ikke minst, hvordan kan vi bidra til å forme en ny generasjon unge mennesker som er robuste nok til å tåle fremtidens usikkerhet? Står vi i denne situasjonen i fare for å foreskrive en medisin for urolige hjerter, enten politisk eller pedagogisk, som like gjerne forsterker sykdommen den skulle kurere? For å avdekke noe mer av tvetydigheten ved selve sikkerhetsfenomenet velger jeg en omvei om mytologi og filosofi, ispedd noe teologi og filologi, for deretter å aktualisere tematikken inn imot vår egen tid. Første stopp på denne omveien er Olympen, gudens fjell i gresk mytologi. Det er særlig én skikkelse på dette fjellet som har særlig relevans for vår tematikk, nemlig Poseidon – havguden.

Poseidon – en påminner om sikkerhetens iboende usikkerhet

Som havets herre hadde Poseidon noe av samme funksjon som Neptun i den romerske gudeverden. Med sin makt over havets omskiftelige og ødeleggende krefter ble han æret og dyrket som alle seileres og fiskeres høye beskytter. I så måte var Poseidon forstått som trygghetens og sikkerhetens guddom i gresk mytologi. Havguden gikk i tillegg under kallenavnet Asfaleios, et navn som forsterker dette trygghetsgivende elementet. Ordet betegner den som ennå ikke har falt, den ubevegelige, den trygge, den man kunne lene seg mot i usikre tider. Sikkerhetens beskytter var likevel ikke entydig en beskytter, til det hadde han noen andre og mer urovekkende kvaliteter ved seg. Poseidon var samtidig regnet som jordristeren eller jordskjelvets guddom. Skalv jorden under grekernes føtter, var det Poseidon som ristet jorden, ofte så kraftig at selv de sikreste bygninger og de tryggeste jord- og fjellformasjonene kunne rase sammen over menneskene. Med sitt janusansikt rommet Poseidon to motstridende krefter, en trygghetsskapende og en ødeleggende. I ett øyeblikk hjalp han menneskene til å holde seg på beina, i neste øyeblikk slo han de samme beina under dem.

Gresk mytologi synes på dette punktet å reflektere en dyptloddende visdom. Kreftene som skal gi trygghet, bærer samtidig i seg muligheten for det stikk motsatte, oppløsning og ødeleggelse. Poseidon speiler i så måte noe av den samme paradoksale tvetydigheten som Shakespeare minner om i Macbeth, at sikkerheten kan være en mulig fiende for sårbare og trygghetssøkende mennesker. Det hjelper lite med skuddsikker vest dersom døden kommer innenfra, som det så treffende heter.

En noe mer utførlig analyse av Poseidons kallenavn Asfaleios kan gjøre dette aspektet enda tydeligere. Det greske ordet asfaleia betegner, som vi har sett, det som er trygt og sikkert, fast og urokkelig (Dillon, 1996, s. 77). Ikke uventet finnes ordet brukt flere steder i Det nye testamentets greske grunntekst, for også her å understreke noe av gudstroens trygge fundament. Det vi likevel skal merke oss, er at ordets grunnstamme, sfallo, interessant nok har motsatt betydningen av trygghet. Det betyr nemlig falle, feile, forpurre, rokke ved, og dermed skuffe, forvirre og frustrere. Latinske fallo, engelske fall og vårt eget falle kan spores tilbake til dette ordet. Det samme kan nok også vårt eget ord fallos, noe som henger eller har falt ned. Forstavelsen a i asfaleios fungerer som vår u, og gjør at grunnordet får motsatt betydning. U-en legges til trygghet og blir til u-trygghet. Poenget er at det sentrale ordet for sikkerhet og trygghet på gresk bærer i seg en dobbelthet ved selve fenomenet det betegner. Språket avslører at vi ikke får det ene uten det andre, med sikkerhet får du også usikkerhet med på kjøpet. Selv om du står støtt, så pass likevel på at du ikke faller, ikke slå deg til ro med en overdreven tro på din egen sikkerhet.

Uten å trøtte leseren med mer filologiske spissfindigheter skal vi merke oss noe av den samme dobbeltheten i det tilsvarende latinske ordet for sikkerhet, securitas. Også her endres grunnordets betydning til dets motsetning gjennom forstavelsen se som betyr uten. Grunnordet cura kan betegne stemninger som sorg, uro, smerte eller engstelse, men får motsatt betydning ved at forstavelsen se legges til. Securitas betegner da en tilstand av trygghet og sikkerhet, uten uro og frykt. Men igjen, betydningen av ett og samme begrep kan bety ulike ting, alt etter hvilken sammenheng det brukes i. Securitas har nemlig flere betydningsnyanser på latin, ikke alle like positive eller fordelaktige. Ordet kan også oversettes med nonsjalant, ubekymret, likeglad, likegyldig, uvøren eller tankeløs, slik vi finner det i careless på engelsk. En absolutt sikker person, fri for bekymringer og uro, vil snart havne i trøbbel eller påføre andre mye sorg og ubehageligheter. Begge de klassiske språkene speiler på denne måten noe uberegnelig ved ett og samme fenomen, noe poseidonsk, om man skulle konstruere en ny betegnelse på det hele.

Manglende bevissthet om denne tvetydigheten, kan lett føre til en type falsk trygghet. I avgjørende situasjoner kan den tryggeste være den mest utrygge. Dette fenomenet beskrives på en tankevekkende måte i Jesu lignelse om den rike bonden i Lukasevangeliet kapittel 12, versene 16−20. Etter en kjempeavling, der gamlelåven måtte rives og en ny bygges for å få avlingen i hus, slo bonden seg til ro. Han hadde det nå så trygt og godt at han ubekymret kunne ete, drikke og være glad i mange år fremover. Samme natt sier Gud likevel til ham: «Din dåre, allerede i natt skal du dø. Hvem skal da få alt du har spart deg opp?»

Nullvisjonsverden – drømmen om en absolutt sikker fremtid

Den begrepsmessige omveien indikerer at sikkerhet er et mer komplekst og sammensatt fenomen enn det vi til vanlig reflekterer over. Generasjoner før oss synes å ha erfart mer problematiske sider ved et fenomen enn det vi lett gjør, fordi vi lett oppfatter det som et entydig gode. Uten dette kritiske aspektet kan vi i alt vårt arbeid med å sikre fremtiden, lett falle for den logikken at dersom noe først er godt, så vil mer av det samme føre til noe som er enda bedre. Dess mer sikkerhet, dess sikrere blir vi. Denne entydige, lineære og maksimerende tenkningen setter lett sitt preg på de fleste av livets områder. En slik ukritisk tenkning synes å bidra til et mylder av detaljerte juridiske og statlige reguleringer. Resultatet er et påfølgende batteri av rapporterings- og kontrollsystemer, som alle skal sikre at kontrollørene har kontroll, for på den måten å sørge for sikkerheten til elevene, skolene, sykehusene, pasientene, strømkundene, forbrukerne og arbeidstakerne, i tillegg til tog-, bil-, buss- og taxipassasjerene, samt datasystemene, banktransaksjonene, matprodusentene, oppdrettsanleggene, sparkesyklene − bare for å nevne et lite knippe av de omfattende sikkerhetsprosedyrene, som skal sikre oss som folk og nasjon.

Denne søken etter å maksimere en absolutt form for sikkerhet forsterkes av et ideal om nulltoleranse eller nullvisjon for enhver form for risiko eller ulykke. På sentrale områder i livet er målet at ingen skal kunne trenge å bekymre seg for å bli skadet, krenket, mobbet eller utsatt for drukning og død. Ved hjelp av de statlige forordningene, basert på den sikreste evidensbaserte kunnskapen vi har, og i tospann med teknologiske nyvinninger, skal alle til slutt kunne ha det trygt og godt. Institusjoner og organisasjoner som ikke har en slik målsetting, er «uansvarlige», som en myndighetsperson så treffende sa det i et innslag på Dagsrevyen nå nylig.

Vår tids drøm om en trygg og vidunderlig verden

Et slikt idealistisk mål for statlige reguleringer resonnerer på en urovekkende måte med aspekter vi finner i Aldous Huxleys bok Vidunderlige nye verden (1974). I boken beskriver han som kalles for Verdenslederen, hvordan den nye verden har endret seg til det bedre for alle mennesker (Huxley, 1974, s. 168):

Verden er stabil nå. Folk er lykkelige; de får det de vil ha, og de lengter aldri etter det de ikke kan få. De har det bra, de har trygghet (min uthevning), de er aldri syke, de føler ikke dødsangst, de er velsignet uvitende om lidenskap og alderdom, de plages ikke av mødre eller fedre, de har ingen ektefeller eller barn eller elskere som vekker sterke følelser; de er kondisjonerte på en slik måte at de praktisk talt ikke kan oppføre seg annerledes enn de skal.

For den nye Verdenslederen er drømmen om en stabil verden gått i oppfyllelse. Her er nullvisjonen, når det gjelder fare og ulykker, til fulle realisert. «De har det bra, de har trygghet.» Stabiliteten har selvsagt sin pris, noe som en av lederne i det nye systemet må innrømme. Målet om stabilitet og sikkerhet gjør det nødvendig å foreta et valg mellom folkets lykkefølelse og det som kalles «den høye kunsten», sier han. Kunst og litteratur, med all sin kompliserte visdom og innsikt, vil fort kunne bli et hinder for stabilitet og trygghet. Tekster som hørte til den høye kunsten, noe fortellinger om Poseidon og Den rike bonden fort vil kunne rubriseres som, kan skape uro og usikkerhet blant innbyggerne, derfor må slike tekster fjernes fra folks minne. Tryggheten forutsetter et lett slør av glemsel og uoppmerksomhet, noe myndighetene gjerne bidrar til.

Likevel, midt i denne vidunderlige nye og stabile verden finnes fortsatt en type uro. Den speiles hos karakteren Villmannen. Mens Verdenslederen foretrekker minst mulig bråk og mest mulig hygge, foretrekker Villmannen å leve med livets farer og ubehageligheter (Huxley, 1974, s.183):

Men jeg vil ikke har gemyttlighet. Jeg vil ha Gud, jeg vil ha poesi, jeg vil ha virkelig fare, jeg vil ha frihet, jeg vil ha det gode, jeg vil ha synden ... Jeg krever retten til å være ulykkelig ... for ikke å snakke om retten til å bli gammel og stygg og impotent, retten til å ha syfilis og kreft, retten til å ha for lite mat, retten til å være luset, retten til å leve i stadig angst for det som kan hende i morgen, retten til å få tyfus, retten til å bli pint av unevnelige plager av enhver art.

Villmannens krav om å få leve med fare og risiko, med muligheten for at noe kan gå galt, fastholder en sannere og dermed en mer menneskelig forståelse av virkeligheten. Villmannens frihet og menneskelighet er truet, ikke primært av fare, sykdom og død, men av drømmen om en absolutt sikkerhet. Slik ser vi at to eksentriske og uryddige sjeler, Villmannen hos Huxley og sjefheksen hos Shakespeare, lodder dypere i tilværelsen enn noen av vår tids tekno-optimister eller transhumanister, som langt på vei synes å dele Verdenslederens ønsker og lengsler.

Usikkerhet som frihetens og fornøyelsens føderom

Villmannen hos Huxley og sjefheksen hos Shakespeare får støtte fra en noe uventet kant, nemlig fra den tyske filosofen Hannah Arendt. I hennes politiske filosofi er nettopp det uberegnelige, det kontingente og det uforutsette, det farlige og risikofylte, noe av frihetens og nyskapelsens forutsetning. Prisen vi ifølge henne må betale for vår frihet, er et liv i og med usikkerhet (Arendt, 1978, s.195). En viktig forutsetning for en bærekraftig utvikling fordrer at vi ikke forstår trygghet som en lineær prosess, der mer av det samme gir et stadig bedre resultat. Vi må tvert om bevare en nøktern årvåkenhet knyttet til menneskelivets begrensninger, der verden aldri lar seg underlegge menneskelig kontroll (Arendt, 1978, s. 198). Drømmen om en slik kontroll vil fort kunne ende som et mareritt, når det gjelder menneskelig frihet. Som hennes læremester Heidegger fremhever, er omsorg og uro noe av menneskets adelsmerke (Heidegger, 1962, s. 243; Dillon, 1996, s.126). Vår menneskelighet, vår humanitet, er på det nærmeste knyttet til jord og forgjengelighet, understreker Heidegger. Ordet humanitet er avledet av latinske humus som betyr jord eller støv. Mennesket er støvets eller forgjengelighetens barn, som aldri kan sikre seg mot sin egen dødelighet, samme hvor sikre systemer vi klarer å utvikle. Den tilsvarende erkjennelsen speiles også i det hebraiske språket. I den gammeltestamentlige skapelsesberetningen kalles det første mennesket Adam /Adamah, et ord som også betyr jord eller støv. Glemmer vi vårt jordiske opphav, at vi er fragile og dødelige, kan drømmen om absolutt sikkerhet lett føre til at det sant menneskelige fornektes og undertrykkes.

Troen på at vi gjennom rutiner og reguleringer kan eliminere uforutsette kriser, kan lett tilsløre våre egne begrensninger. Vi kan ikke umiddelbart temme pandemier og andre kriser og krefter som tidvis ryster jorden under våre føtter. Poseidons dobbelthet hefter ved selv de sikreste og mest stabile systemer. Det vi likevel kan oppnå og bør streve mot i en utrygg verden, er en våken omsorg for hverandre. Når det latinske cura i betydningen omsorg, uro og engstelse, aktivt får spille med i vår omgang med andre, kan vi som fellesskap oppnå en relativ grad av securitas. Verdt å merke seg er at det engelske ordet curiosity, som betyr nysgjerrighet eller interesse, også har sitt utgangspunkt i latinske cura. I møte med andres positive interesse eller nysgjerrighet for hvordan vi har det, vil usikkerhet, kriser og konflikter ikke entydig være slutten, men like gjerne begynnelsen på noe nytt og bedre. Dette er noe av kjernen i Hannah Arendts forståelse av det menneskelige. Selv i møte med kriser og konflikter har vi som mennesker likevel muligheten til å begynne på nytt, ikke minst gjennom oppgjørets og tilgivelsens fornyende kraft (Arendt, 1998, s. 246). Som dødelige og forgjengelige barn av jorden og støvet, er vi ikke født til å dø, slik Heidegger vektlegger det, men til å leve, la leve, og ikke minst, til å la livet begynne på nytt igjen. For Arendt er dette noe av nådens iboende kraft i menneskelivet. Gud som skapte verden av kaos, skapte oss i sitt bilde, imago dei, til å opprettholde og videreføre denne skapende prosessen. Forutsetningen for skapelse er da ikke at alt er sikkert og entydig, men like gjerne at det meste er uoversiktlig og kaotisk. Disse aspektene, med særlig vekt på mennesket evne til å begynne på nytt, har Arendt på en overbevisende måte utviklet i sin doktoravhandling fra 1929, der kjærlighetstanken hos Augustin er hennes sentrale tema (Arendt, 1996).

Den italienske filosofen og psykiateren Gemma Corradi Fiumara utdyper Hannah Arendts forståelse av kaos og usikkerhet som et mulig fornyelsens sted. Vi skal være takknemlige for at verden ikke er absolutt trygg og sikker, sier hun. Om livet ikke var risikabelt og vanskelig, om ikke vi opplevde kriser og usikre tider, ville vi ikke vokse, forandre oss eller ha muligheten til å utvikle de krefter og muligheter vi bærer i oss (Fiumara, 2009, s. 36). Kaos, kriser og konflikter oppleves negativt, men kan samtidig positivt åpne for nye muligheter.

Der alt er på plass, der alt er trygt og sikkert, der må ingen røre ved noen verdens ting. Det menneskelige bidraget i form av endringer og nye initiativ, vil fort bli opplevd mer som en trussel enn som et positivt tilskudd til det hele. Paradoksalt nok kan frykten øke i takt med et stadig høyere sikkerhetsnivå. Det er derfor ikke uvanlig at de mest sikkerhetsbevisste menneskene også er de mest engstelige og nevrotiske. Slik ser vi hvordan lengselen etter trygghet og stabilitet, fort kan bli et effektivt hinder for utvikling og forandring. Krisetider er derimot en stående invitasjon til menneskelig samhandling der flere kan bidra med sitt potensial.

Siden sorg og krise vil følge oss livet ut, minner dette perspektivet oss om at midt i smerten kan det ligge en stille, men endrende kraft til noe bedre. Om vi ikke overgir oss til offerrollen, ligger det i sorgen et mulig klarsyn som trumfer blindhet og likegyldighet, og som kan gjøre oss i stand til å avsløre falske løsninger og garantier. Smerte kan gi et klarere blikk for livets begrensninger, men samtidig livets bærende goder og verdier. Verdier som er skjult og usynlig for oss mens livet går på skinner, men som plutselig blir avdekket for oss gjennom brudd og oppløsning (Brunstad, 2017, s. 98). Skulle nesten tro at Leonard Cohen har lest både Arendt og Fiumara, når han i Anthem uttrykker det på følgende måte:

Ring the bells that still can ring

Forget your perfect offering

There is a crack, a crack in everything

That’s how the light gets in

Vi må ikke fortape oss i perfekte forventninger om hva livet kan gi oss. Det er i livets bruddflater og rifter, det som ikke ble som forventet, at lyset på nytt kan skinne inn i våre liv. Gjennom det ustabile og det utrygge kan den gamle verden likevel fornyes, men aldri uten smerte eller usikkerhet. Dette er et vesentlig perspektiv å ta med seg inn mot skolens og samfunnets dannelsesoppdrag. Skal vi kunne bidra til å ruste nye generasjoner for kommende tider, preget av mye uro og engstelse, vil denne type innsikt ha uvurderlig verdi. Ikke minst siden de unge er de som på sikt må betale regningen for kjøpefesten vi eldre generasjoner har unt oss de siste tiårene. Turen ned fra det gigantiske velstandsberget vi har bygget oss, kan i så måte bli brattere og mer krevende for de unge enn noen av oss hadde tenkt seg. På omveien hjem fra antikkens, filosofiens og teologiens skattkamre må vi derfor avlegge skolen og utdanningssystemet et besøk.

Skolens rolle i en usikker verden

Min erfaring fra fjellklatring i ungdommen lærte meg at nedturen var langt farligere enn oppturen, selv om oppturen i utgangspunktet var mer krevende enn nedturen. Vi yngre ble derfor advart mot en falsk trygghet på vei ned igjen fra fjellet. Er de unge generasjoner utrustes til nedturene, som med stor sannsynlighet ligger foran dem i årene som kommer? Har vi i voksengenerasjonen, med en unyansert og forenklet forståelse av livets mer krevende og komplekse sider, bidratt til å svekke de unges nødvendige robusthet og tåleevne? Har tanken om at skolen og utdanning skal være den nye oljen, som skal sikre og trygge velferdsstaten i årene som kommer, gjort at vi har glemt og fortrengt vesentlige sider ved vår kulturs kristen-humanistiske visdom og klokskap?

Stabilitet og trygghet skal på ingen måte underkjennes, men en unyansert forståelse vil, slik vi alt har sett det, kunne få negative pedagogiske ringvirkninger. Selv om læring og utvikling krever et trygt og godt skolemiljø, gir stabilitet i seg selv liten driv i dette formative arbeidet. Endringer og ny innsikt blir først viktig idet det skjer noe uforutsett eller noe kritisk oppstår. Ordtaket om at nød lærer naken kvinne å spinne, fanger noe av poenget. Så lenge kvinnen hadde klær, var kunnskap om spinning lite aktuell. Noe helt annet idet klærne, det som gav trygghet og varme, ble borte. Ikke primært harmoni og balanse, men ubehag og ubalanse, gjør at vi strekker oss mot ny innsikt og kunnskap. Som Nietzsche sier det i forordet til boken Slik talte Zarathustra (1999): Du må ha en porsjon kaos eller ubalanse i deg, om du skal bli en dansende stjerne. Ubalansen, det å være redd for å falle, sfallo, gjør oss årvåkne og nærværende i øyeblikket. Det er dette sanselige nærværet i form av tilstedeværelse og oppmerksomhet som gjør at vi holder oss på beina, når jorden skjelver under føttene våre. Da er det ikke klikkene som redder oss, men de omsorgsfulle blikkene fra andre som vil oss vel.

Den tyske filosofen og pedagogen Otto Friedrich Bollnow er opptatt med dette uforutsette og ustabile elementet i rammene av dannelse og oppdragelse. For Bollnow er det uforutsette et sted for erkjennelse og endring. Selv om kriser er krevende, kan de tvinge frem ny innsikt, ny læring og nødvendige forbedringer. Kriser og uforutsette hendelser tar ikke hensyn til våre vaner og planer, ønsker og behov. Vi kastes inn i noe vi tvinges til å samhandle med, og dermed til å ta beslutninger vi på forhånd ikke kan vite utfallet av (Brunstad, 2017, s. 106). Det er når livet blir vanskelig, og den etablerte kunnskapen ikke lenger strekker til, at mennesket kan våkne til fornyet innsats og innsikt. «Die Krisen gehören also zum Wesen des menschlichen Lebens. Sie sind notwendig, wenn es je eine höhere Ebene erreichen soll», sier Bollnow (Bollnow i Rödel, 2017, s. 157). Krisen åpner paradoksalt nok for muligheter som en på forhånd ikke kunne se eller vite om. For den som tar krisen på alvor, og som ikke fortviler, ligger det i det negative en mulig vei videre til noe mer positivt. Bollnow underkjenner på ingen måte verdien av tradisjon og historie, men mener at den etablerte kunnskapen først blir levende og eksistensiell i møte med den aktuelle situasjonen. Når den gamle innsikten trues og systemene svikter, da kan tradisjonen fornyes og videreføres på en bedre måte.

Risikoen i det pedagogiske arbeidet er at man ikke lenger tørr å ta risiko. Igjen, et ensidig søkelys på stabilitet og trygghet, på det forutsigbare og målbare, kan skape en type risikoaversjon. Slik sett vil det fatale være om kommende generasjoner mister evnen og viljen til å ta noe risiko i det hele tatt. En økende trend blant barn og unge er frykten for å feile, for ikke å være god nok, noe som lett leder til en hemmende form for beslutningsvegring. Spontanitet og livsutfoldelse dempes, samtidig som evnen til å ta forpliktende valg blir vanskeligere for den såkalte maybe attending-generasjonen (Brunstad, 2017, s. 19). Er det grunnskoleutdanningen som har lært dem å leve i tråd med Verdensherskerens idealer, og det «på en slik måte at de praktisk talt ikke kan oppføre seg annerledes enn de skal» (Huxley, 1974, s. 168)?

Den engelske kardinalen og teologen John Henry Newman er som Bollnow opptatt av det usikre som et element i enhver dannelsesprosess. Skal vi komme videre i livet, vil usikkerheten alltid være en plagsom, men likevel nødvendig følgesvenn. Slår vi oss til ro med det enkle og stabile livet som alle tings mål, vil behovet for sikkerhet kunne bli vår bane. Han fremhever derfor betydningen av dristighet og risikovilje i en av sine prekener (1890: 215):

If we insist on being as sure as conceivable, in every step of our course, we must be content to creep along the ground, and can never soar. If we are intended for great ends, we are called to great hazards; and whereas we are given absolute certainty in nothing, we must in all things choose between doubt and inactivity.

Newman utdyper her på mange måter Shakespeares advarsel om sikkerhetens iboende fare. Skal vi i ett og alt være beskyttet på alle bauger og kanter, vil vi måtte krype langs bakken og aldri stige mot nye høyder. Mennesket er ikke skapt til en slik defensiv væremåte, det er skapt for å søke høyere mål, med en høyere grad av risiko, hevder Newman. Et overdrevent søkelys på sikkerhet kan gjøre at vi mister oss selv i en inaktiv og selvskapt offerrolle. Hvordan skal vi da kunne utvikle en klok og god pedagogikk for en usikker fremtid, i en samtid besatt av stabilitet og sikkerhet?

En pedagogikk for usikre tider

Den gode pedagog må gripe fatt i de små eller store riftene og rystelsene som finnes i de unges hverdag. I barnehagen, i klasserommet, i auditoriet vil det hele tiden være barn og unge som opplever at livet truer med å slå beina under dem. Poseidon har ennå ikke tatt kvelden. Slike rystelser kan være et tap, en sorg, et nederlag eller noe annet som ikke gikk som det skulle og som brøt med det forventede og hverdagslige. Newman ser, på samme måte som Arendt og Bollnow, at hendelser som bryter inn i det tilvante og søvndyssende, kan være et startpunkt for noe nytt. Pedagogikkens oppgave er å ta vare på disse øyeblikkene (Bollnow, 1959, s. 67). Forstyrrelsen kan bevisstgjøre slumrende egenskaper og ferdigheter som aldri ville ha blitt oppdaget dersom alt gikk på skinner. Øyeblikk der vi rykkes ut av det forventede har kvaliteter ved seg som den bevisste pedagog kan gripe fatt i, tematisere og sette ord på.

Dette krever likevel at skolen hele tiden har et levende og bevisst tilfang av fortellinger som kan utvide og fortolke øyeblikkets erfaringer inn i en større sammenheng. Det er her den humanistiske dannelsestradisjonen blir avgjørende for en pedagogikk for det uforutsette (Brunstad, 2010, s. 257; Brunstad, 2015, s. 352). Spørsmålet er hvor mye av de humanistiske, men også estetiske fagene, som blir ivaretatt og videreutviklet i rammene av dagens utdanningssystem? Michel Dillon advarer i sin bok Politics of Security (1996) mot faren ved å miste av syne den gamle visdommen som speiler en dypere og mer sammensatt forståelse av tilværelsen. En enøyd og forenklet virkelighetsforståelse kan nok gi en psykologisk følelse av trygghet og kontroll, men kan samtidig bidra til å tilsløre og hemme andre vesentlige anliggender. En viss form for forenkling og standardisering av virkeligheten er viktig, men langt fra uproblematisk.

En annen sentral kritiker av et reduksjonistisk kunnskapssyn er Nassim N. Taleb. I sin bok The Bed of Procrustes (2016) advarer han mot en slik tendens. I arbeidet med å temme usikkerhet og kompleksitet er det lett å (over)forenkle virkeligheten. Individuelle og særegne sider ved mennesker og situasjoner standardiseres inn i forenklede former, for å gjøre verden mer oversiktlig og kontrollerbar. Problemet med en slik strategi synliggjøres gjennom fortellingen om hospitseieren Prokrustes i gresk mytologi. Prokrustes lovet alle sine gjester den mest perfekt tilpassede sengen man kunne tenke seg. Det var bare en hake ved det hele − det var gjesten som ble tilpasset sengen, og ikke sengen gjesten. Var den veifarende for kort, ble vedkommende strekt så lang at han passet akkurat ned i sengen, var han for lang, hogde Prokrustes av deler av beina slik at det også her ble en perfekt tilpasning av gjest og seng. Taleb bruker denne fortellingen til å beskrive hvordan vi gjennom språket, men også gjennom prosedyrer og regler for å oppnå sikkerhet, standardiserer og rubriserer et mangfold av ulike observasjoner inn i forenklede skjemaer og kategorier. Våre individuelle særtrekk blir effektivt fjernet til fordel for en abstrakt forståelse av noe som egentlig ikke finnes, men som forenkler diagnostisering og behandling. Mange senger omkring på sykehus og aldershjem synes å være utviklet i tråd med prinsippene som Prokrustes brukte på sine gjester. Forenklinger, det å ikke tåle avvik og mangfold, gjør at vi kvitter oss med særegenheter som på sikt kan vise seg å romme viktig erkjennelse i møte med kommende tiders utfordringer.

Falske løfter om mestring og kontroll kan fort ende i desillusjon og fortvilelse. Det vil bidra til en sikkerhet som undergraver det man ville sikre. Fra vår egen tid kjenner vil Neville Chamberlains berømte fredshilsen fra flytrappen etter møte med Hitler i München i september 1938: «Peace For Our Time.» Et fredsbudskap som for all ettertid vil bli stående som et skremmende eksempel på en overflatisk og forenklet ønsketenkning, i en farlig og kompleks politisk sitasjon. Lærdommen vi høster av disse refleksjonene er at trygghet og sikkerhet aldri kan bli forstått som et entydig gode i seg selv. Sann sikkerhet må romme en realistisk forståelse av usikkerheten som hefter ved alle livets sammenhenger. Relativ sikker sikkerhet er en vedvarende prosess, der en viss porsjon uro overfor det uberegnelige i livet må spille med. Selv de beste forberedelsene og forebyggende tiltak vil kunne utløse noe man ikke kunne forutse i forkant. Idealet om en nullvisjon eller nulltoleranse for alle former for uheldige og skadelige hendelser, er prisverdig nok, men kan i seg selv hemme det som det var tenkt å fremme.

Vi lar poeten og språkforskeren fra Sunnmøre, selveste Ivar Aasen, få det siste ordet. Med sitt dikt «Nordmannen» fra 1863, sammenfatter han et syn på spenningen mellom sikkerhet og risiko som synes å stå seg også i møte med det 21. århundrets utfordringer. Vi lever i ruskete tider, ingen har garanti for at det hele vil ende godt, likevel ligger det i menneskets vågemot et håp om at vi faktisk kan bidra til å endre fremtiden til et bedre sted for oss alle. Skal vi kunne klare det, må vi ha et blikk som ser farene, men som samtidig er i stand til å se mulighetene som ligger gjemt i det som skremmer oss mest:

Han såg ut på det bårute havet,

der var ruskut å leggja utpå,

men der leikade fisk nedi kavet,

og den leiken, den ville han sjå.

Litteratur:

Arendt, H. (1978). The Life of the mind. New York: Harcourt.

Arendt, H. (1996). Love and Saint Augustine. Chicago: The University of Chicago Press.

Bollnow, O.F. (1978). Existenzphilosophie und Pädagogik. Versuch über unstetige Formen der Erziehung. Stuttgart: W. Kohlhammer.

Brunstad, P.O. (2010). «Diskontinuitetens pedagogikk», i S. Rise (red.). Danningsperspektiver. Teologiske og filosofiske syn på danning i antikken og i moderne tid (s. 241–259). Trondheim: Tapir Akademisk Forlag.

Brunstad, P.O. (2015). «En vei videre. Ansatser til en pedagogikk for det uforutsette − evnen til å oppdage, absorbere og respondere», i G.E. Torgersen (red.). Pedagogikk for det uforutsette. Bergen: Fagbokforlaget.

Brunstad, P.O. (2017). Beslutningsvegring – et ledelsesproblem. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Dillon, M. (1996). Politics of Security. Toward a Political Philosophy of Continental Thought. London, and New York: Routledge.

Heidegger, M. (1962). Being and Time. London: Blackwall Publishing.

Huxley, A. (1974). Vidunderlige nye verden. Oslo: Aschehoug.

Nietzsche, F. (1999). Slik talte Zarathustra. Oslo: Gyldendal.

Rödel, S.S. (2017). Negative Erfarungen und Scheitern in schulischen Lehrnen. Phänomenologische und videographiche Perspektiven. Berlin: Springer VS.

Taleb, N.N. (2016). The Bed of Procrustes: Philosophical and Practical Aphorisms. New York: Random House.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 3, 2022.