Andreas E. Masvie: En døende kropp

­Lesetid: ca. 13 minutter.

Ved siden av deg ligger et menneske og sover. Armen hennes ligger utstrakt; den er deilig, lett, vever. Du får et merkelig innfall: Er hånden hennes egentlig en nødvendig bestanddel for denne organismen? På sett og vis er det åpenbart at i alle fall ikke lillefingeren er det. Om du skar av dette lemmet her og nå, ville den samme kvinnen fortsatt eksistert.

Så du skjærer den av. Deretter hånden og etter hvert hele armen – for det er selvsagt ikke dette lemmet heller som definerer organismen, som skjuler dens essens? Så du skjærer videre, og snart den andre armen også, og begge beina, for den samme logikken gjelder fortsatt.

«Utrolig», sier du til deg selv, og ser på den lemlestede kvinnen: «Det er fortsatt den samme kvinnen». Men så blir blodtapet for stort og hun dør.

En døende kirke

De siste årene har tankene mine vendt tilbake til dette bildet av den lemlestede kvinnen. Det er slik kirken framstår i mine øyne: blødende, døende. Om ikke denne vurderingen er i overkant voldsom? Fra et sekulært perspektiv er den selvsagt det. Men mitt perspektiv er ikke sekulært: For meg er kirken selve Kristi kropp – som åpenbarer for menneskene betydningen av å leve gode, hellige liv. Og denne kirken – her forstått økumenisk – framstår så kraftløs, som noe ganske annet og stusseligere enn den kunne og burde være.

Man kan kanskje si det slik at kirken er delt i to, der den ene delen trekkes mot uendelig tilpasning til samtidens flyktige overbevisninger. Den norske kirke er en Pandoras eske av eksempler på dette. Prest (og performance-artist) Gyrid Gunnes mener for eksempel at det er uproblematisk for kristne å be til Allah. Hun oppmuntrer også til det. Dessuten, burde ikke bebudelsen leses som «en potensiell fortelling om seksuell vold mot tenåringsjenta Maria»? Biskop i Stavanger, Anne Lise Ådnøy, ba en bønn om at kvinner skal få avbryte svangerskapet om de vil, som et politisert stikk mot utvikling i et land langt borte. Dette samtidig som den samme kirken strever med å formulere noe tydelig budskap om livets ukrenkelighet også i dets spede begynnelse. Prost Stein Ovesen på Toten har utarbeidet og utøvd en navneskifteseremoni for transpersoner, for å velsigne personens nyskapelse av seg selv, ved hjelp av moderne medisin.

Gjennom hele den kristne historien har hellighet handlet om å respektere visse grenser som man mener ikke bare er nedfelt i virkeligheten, men også konstituerende for godhet og sannhet, og derfor helhet og hellighet. Nettopp fordi en fallen verden er preget av forvirring, mener klassiske kristne at disse grensene må åpenbares for oss. Synd, opprør, brudd, urenhet og vanhellighet har derfor handlet om å overskride grensene. Og det virker som at viktige aktører i Den norske kirke bare ikke finner nok grenser å overskride. Så kommer ulike frikirker diltende litt etter, med en noe krummet rygg, lett tynget av skammen over det de tror (eller har trodd) på. Dessuten: Er ikke det faktum at vi tror på Jesus Kristus det vesentlige, at Gud selv døde for våre synder og stod opp igjen?

Jeg synes den rasjonaliseringen er interessant, fordi den avslører delvis logikken som styrer kniven som skjærer av armer og bein. Men denne rasjonaliseringen, denne logikken, kommer jeg tilbake til. Her vil jeg nøye med å peke på følgende: Nøyaktig hva man legger i navnet «Jesus Kristus» (og derfor begreper som «synd») kan variere. Og opp igjennom historien har det å tro på dette navnet betydd at man følger en ganske bestemt livsvei, bestående av ganske bestemte regler, ritualer og rammer. Når de nevnte kirkene skjærer av disse blir meningen i og med «Jesus Kristus» (og relaterte begreper) uunngåelig et konstrukt av det man selv ønsker at betydningen skal være. I kristent lingo: Vi former Gud i vårt bilde, ikke oss selv i Guds bilde – og det er per definisjon avgudsdyrkelse.

På den andre siden har det i løpet av de siste årene oppstått et usannsynlig fellesskap av lavkirkelige og høykirkelige forsamlinger. Til sammen blir det et fellesskap som rommer alt fra pinsekirker til bedehus til Den katolske kirke – som forsøker å stille seg kritiske til disse utviklingene. Disse opplever å ha blitt presset sammen av et samfunn som i stadig større grad ikke forstår den klassiske kristentroens virkelighetsoppfatning, og denne troens krav (som også faktisk er en gave, i følge de troende) om begrensning og derfor også selvfornektelse innenfor de nevnte grensene. Delvis på grunn av den manglende forståelsen, og delvis fordi de løsrevne bruddstykkene samfunnet kjenner til – fortapelse, synd, og selvfornektelse – framstår skumle på sekulære premisser, kan vi også observere en tendens om å nøytralisere uttrykk for klassiske kristendom. Det finnes et utall eksempler:

I Sogndal ble elever ved en ungdomsskole nylig nektet tillatelse av kommunen til å be og lese i Bibelen sammen i skolens lokaler, fordi selve synliggjøringen av troshandlingen vekker anstøt. På Klepp har kommunen tidligere truet med å kutte støtten til trossamfunn som ikke retter seg etter samfunns samlivsetikk. Dessuten har vi en regjering som ikke bare vil gjøre det vanskeligere å drive kristne friskoler, men som også vil innføre en lov som gjør det mulig å straffeforfølge myndige, samtykkende personer for å be for hverandre, dersom bønnen har til hensikt å hjelpe dem å rettlede sin seksualitet etter klassisk kristne idealer.

Kristne som trussel mot samfunnet

Sammenlignet med den forfølgelsen som kristne erfarer i andre deler av verden, eller andre deler av historien, er dette «presset» som en mild bris å regne. Men det er ikke sikkert denne absolutte horisonten er riktig for å forstå erfaringen til klassiske kristne. For den relative endringen er omveltende: Det er ikke veldig mange år siden klassiske kristne bare var litt rare og irrelevante – nå er de altså muligens en trussel mot samfunnet. Sagt annerledes er det ikke lenge siden klassiske kristne var moralens voktere i samfunnet – nå er de blitt kastet ut av det gode selskap; det er de som er umoralske. Og for kristne i Vesten og Norge er dette en helt ny erfaring; man er ikke vant med å bli straffet sosialt eller på jobbmarkedet (og om regjeringen får viljen sin, også potensielt juridisk) fordi man er klassisk kristen. Derfor erfares presset om å tilpasse seg ikke som noen mild bris, men heller som en nådeløs flodbølge.

Dette er altså kreftene som bryter opp og endrer på kirkelandskapet. Det er noe spennende over dette – for det representerer muligheten for en slags fornyelse, en oppstandelse gjennom bevisstgjøring: Hvorfor er man egentlig kristen? Og hva betyr det? Men for at en slik oppstandelse skal finne sted, holder det ikke at kristne samles rundt visse etiske standpunkter – man må også gå sammen i retning av et type kristenliv som i dag virker nesten glemt, og som vi derfor i dag bare kan ane konturene av, der framme i tåken. Det er et liv som handler om å bli forenet med Kristi kropp, der man ikke får diktere hva man er eller hvordan man skal leve sitt liv: Det handler om å hengi seg til en struktur, til en helhet, og bli helliggjort ved å delta dypt i denne helheten. Det handler om å bli funnet, ikke om å finne seg selv.

Rammer for vekst

Denne strukturen består altså av visse regler, ritualer og rammer. Disse har kristne – i alle fall inntil moderniteten – forstått som helt essensielle i formingen av kristenlivet. For å bli gudebilder, som kristenlivet handler om, må menneskene formes i bildet av Gud. På samme måte som veksten til frukttrær rettledes av støttepinner for at trærne skal bære frukt, og trimmes når veksten er hemmende, må mennesker ha regler, ritualer og rammer for å rettlede sin egen vekst, og fellesskap som trimmer dem. Men det er også sant at hengivenheten – en betingelse for vekst – kan kveles under strukturer dersom de ikke åpner for individualitet. Poenget er altså at man må ha begge deler: struktur og hengivelse.

Dette blir særlig tydelig når vi går fra det enkelte individ til fellesskapet: For at et fellesskap skal realisere sitt formål som enhet, må det holdes sammen av en struktur. Ellers vil det flyte over med individer som ikke er villige til å ofre noe av seg selv, og vil ha det på sin måte – de vil hengi seg utelukkende på egne premisser, ikke fellesskapets. Og det er egentlig bare å hengi seg til seg selv. Derfor trenger man struktur – en kropp! – som man hengir seg til. Problemet til kirken i dag, og særlig den protestantiske, er at man har i realiteten har fjernet denne strukturen. Man har kappet av altfor mange av reglene, ritualene og rammene som holdt fellesskapet sammen.

Kristne har blitt ledet til liksom å skjære seg til beinet av kristendommen, kappe av alt som ikke virker nødvendig, alle trossetninger utover «Jesus døde og stod opp igjen» (og skal det nå egentlig forstås bokstavelig?) – der det «nødvendige» gjerne bestemmes mer eller mindre bevisst på kulturens betingelser. Med det mener jeg at man har gjort seg selv ute av stand til å identifisere noen viktig funksjon i disse reglene, ritualene og rammene; kulturens betingelser ligger som et slør foran øynene. Dette sløret har mange tråder, men én av dem handler om det «terapeutiske», i Philip Rieffs forstand av begrepet: Det er ikke åpenbart at de tradisjonelle reglene, ritualene og rammene får oss til å erfare et snevert, sekulært definert psykologisk velvære. Tvert imot: Innebærer de ikke bare slike ting som begrensninger, men også konfrontasjon med egen syndighet og derfor skam? Og er de ikke da skadelige? (Problemet er selvsagt at forskningslitteraturen antyder det motsatte.) Denne logikken – som er utpreget reduksjonistisk, individualistisk og liberalistisk – har gått hånd i hånd med en religiøs logikk: Slike regler, ritualer og rammer er «loviske», og derfor ikke bare unødvendige, men kanskje farlige.

Men til syvende og sist sitter kirken altså igjen med en livløs kropp. Er det da rart at en vesentlig erfaring mange kristne har – meg selv inkludert – er at kirken framstår som nettopp det? At kirken er blitt en forvrengning av noe den burde være?

En forståelig, men feilslått, reaksjon er å skjerme kirken mot kulturen, for liksom å spare stumpene, og kanskje til og med finne tilbake til en sannere kristendom. Men nettopp fordi kirken er en åndende kropp, som vokser og blir klokere gjennom historien, kan den ikke skjermes fra kulturen. Ta for eksempel det helt sentrale dogmet om treenigheten, som først ble eksplisitt formulert på 300-tallet, gjennom slike spenninger. Det skyldes at det gjerne er i det spenningsfylte møtet med kulturen at sunn utvikling skjer.

Men denne utviklingen må alltid og alle steder skje på en måte der kirken er lojal mot seg selv og den som den er; liksom et sennepsfrø blir til et sennepstre, skal kirken utvikle seg. Og både de lavkirkelige og høykirkelige forsamlingene har ulike – og jeg tror ofte komplementerende – svakheter som kulturen kan sette dem i stand til å trene.

Fasten som rebelsk tilbedelse

Vi har enn så lenge forholdt oss til det abstrakte – men hva betyr dette konkret? Alt: Det handler om, som Augustin formulerte det, å bygge en gudsby i den verdslige byen. Men la meg likevel trekke fram ett konkret eksempel som ikke handler om samlivsetikk, som vår kultur er særlig opptatt av, på grunn av spesifikke idéhistoriske årsaker. Eksempelet kunne vært å holde hviledagen hellig, ett av de ti bud – som knapt noen kristne overholder – men her vil jeg heller trekke frem faste, ettersom også advent er tradisjonelt preget av faste. I den klassisk kristne tradisjonen er særlig fastetiden som leder til påskehøytiden en avgjørende del av kristenlivet. Augustin mente for eksempel at selv om faste utenom fastetiden er valgfritt, er det synd ikke å faste under fastetiden. Ifølge Augustin bidrar fasten til å rense sjelen og løfte opp vårt indre blikk til Kristus på korset – samtidig som den temmer kroppen og tenner åndens brann i oss.

Nøyaktig hvordan fasten har sett ut – hvor mye mat man avstår fra og på hvilke dager – har sett forskjellig ut opp igjennom historien. Likevel har fastetiden stått fast. Det er en 40 dager lang åndelig ferd som leder til den hellige uke og Jesu død og oppstandelse. Men det er knapt noen utover de historiske kirkene som faktisk praktiserer fastetiden. Jeg visste ikke om noen som praktiserte den før jeg fant likesinnede venner. Det skyldes delvis at jeg kommer fra en protestantisk bakgrunn, men ikke bare det – for min erfaring er at det er temmelig varierende til hvilken grad for eksempel katolikker deltar ordentlig i fastetiden også.

Og hvilken ubeskrivelig glede det var å finne i fastetiden. Det var unektelig en annerledes glede – definitivt ikke målbar langs overfladiske terapeutiske parametere – for fasten er ofte ubehagelig. Jeg ville rett som det var at den skulle bli ferdig. Men likevel skjedde det noe på denne 40 dagers ferden som formet den jeg var: Den endret på selve mitt forhold til mine lengsler og begjær (eller et bedre, videre begrep: desires) fordi fastetiden krevde at jeg holdt dem på avstand, ikke lot dem styre handlingene mine. Jeg hadde lyst på et måltid, gjerne et skikkelig fettrikt et, men jeg måtte avstå. Jeg ville ta meg et glass vin, men jeg måtte avstå. Og i den selvfornektelsen skjedde nettopp det som Augustin omtalte: en renselse. Det var ingen ekstatisk lyn-fra-klar-himmel-åpenbaring. Det var mer som Augustin formulerte det – en følelse av at en tåke gradvis lettet, med påfølgende klarhet. Det er vanskelig for meg helt å sette ord på denne klarheten. Og det er også noe av poenget: Fasten handler om å tilbe med kroppen sin, ved å gjøre et kroppslig offer – ikke ved å bruke fornuft eller ord.

Jesus er død, jeg kvalm av marsipan

Nå kan jeg ikke lenger tenke meg å ta del i fastetiden på noen annen måte. Hvorfor hadde jeg blitt holdt borte fra dette hele mitt kristenliv? Hvorfor hadde ingen lært meg denne måten å leve på?

Denne følelsen tiltok da vi kom inn i den hellige uke, som kulminerer i Jesu død og oppstandelse, der også fasten intensiveres: Nå gnagde sulten skikkelig – og det var rett og slett vanskelig. Men sånn skulle det også være. For når vi kommer til den hellige uke, ofres Guds eneste sønn for menneskenes synder. Og det er en så voldsom hendelse at det krever at kroppen og sjelen og ånden forbereder seg til det, trekkes inn i et ekko av den smerten som Herren selv kjente på, fordi vi som kristne blir en del av hans kropp. Tidligere år hadde jeg proppet i meg marsipan så det tøt ut av ørene mine under den hellige uke. Nå framsto denne måten å bruke den hellige uke på som vulgær, upassende og støtende. Kristus ofres for menneskenes synder, Gud selv er død – og jeg satt der småkvalm med påskeegget i fanget og døste av til en krim?

Gleden over å ta imot Kristus oppstandelse på messen ved påskenatten og den påfølgende festen vi arrangerte i hjemmet vårt, med kjøtt og alkohol midt på natten var fantastisk. Aldri før har Kristi død og oppstandelse vært så virkelig for meg, som denne gangen – fordi jeg ble innlemmet i selve narrativet som troen min baserer seg på. Den Jesus Kristus jeg tror på, ble synliggjort. Samtidig var det en sorg: Så få kristne det var i byen, nesten alle hadde dratt på påskefjellet, og etterlot mange kirker mer eller mindre tomme i kirkeårets helligste periode. Eller som en kamerat formulerte det: Kristne sammenblander to veldig forskjellige ting – påskeferie og påskefeiring.

For meg ble disse tomme kirkebenkene et speilbilde av den lemlestede kroppen: Selv ikke de viktigste reglene, ritualene og rammene deler vi som kristne – fordi det handler om selvfornektelse å ta del i dem. Og når ingenting er nødvendig lenger, og det er behageligere å gjøre som man har lyst til, så velger man reglene, ritualene og rammene bort. Alle velger hver for seg hva som er best for seg – kappe av de reglene, ritualene og rammene som ikke passer meg. Godt hjulpet av den terapeutiske kulturen reduseres kristentroen til en såkalt moralistisk-terapeutisk deisme: Kristentroen handler om å være snill og å leve et liv som er fint – og å føle seg bra. Det handler ikke om å delta dypt i hellige strukturer. Slik tømmes selve navnet «Jesus Kristus» for reell mening.

Eller med andre ord: I denne lemlestede kristentroen finnes det ingen plass til friheten og gleden som man finner ved å korsfeste seg selv med Kristus – ettersom det ofte innebærer en ferd der man også erfarer konfrontasjoner, offer og bryting med seg selv og Gud. Men som Augustin beskrev det i Bekjennelser, er denne ferden selve kristenlivet: Det er en del av ferden mot et uendelig mye bedre sted, der fremme, gjemt i tåken – en tåke som glimtvis letter når man tar del i de reglene, ritualene og rammene som er åpenbart gjennom tradisjonen. Når vi skjærer av reglene, ritualene og rammene som leder oss på denne veien, sitter vi derfor igjen med en kirke som ikke er levende, og i alle fall ikke Kristi kropp.

Denne teksten sto originalt på trykk i Samtiden nr. 4, 2022.