En ny politikk?

­

I VÅR SATTE EN NYKOMMER, for ikke å si innflytter, sitt preg på norske bygater. Nykommeren ble raskt populær, men skapte også kaos og krangler. Jeg tenker selvsagt på el-sparkesykkelen. Sammen med andre fremkomstmidler, som el-sykler, hoverboards og diverse enhjulinger, har el-sparkesyklene ført til at trafikkbildet de siste årene er blitt vesentlig endret. Kanskje kan dette nye trafikkbildet tjene som en slags metafor for den politiske utviklingen i den samme perioden: en utvikling i retning økt fragmentering. I et slikt bilde er Ap den røde bussen (med reklameplakater utenpå: «Alle skal med!»), Høyre og FrP blåtrikken og privatbilene, og småpartiene de nye fremkomstmidlene. Og traktoren, som av og til kommer inn i veibanen og hindrer den øvrige trafikken, er selvsagt Sp. Jeg skal ikke strekke allegorien for langt. Poenget er uansett at den illustrerer en hovedutfordring i dagens norske samfunn: Hvordan enes om en felles kurs når stadig flere politiske aktører kjemper om plassen? Og hva blir da mulighetsrommet for en ny politikk?

DET FINNES ET VALG ETTER VALGET

Utfordringen synes prekær fordi den sammen- faller med en annen, enorm utfordring: Hvordan vi skal finne en vei ut av klimakrisen. Vi vet at det haster, og at Norge, som alle andre land i verden, er nødt til å gjennom- føre svært strenge klimatiltak for å etterleve anbefalingene til FNs klimapanel. Samtidig økte klimagassutslippene også her til lands i 2018. Grovt sagt tyder det på at den gamle klimapolitikken ikke funker:Vi trenger en ny klimapolitikk.

I så måte var kommunevalget tidligere i høst interessant. At et miljøparti som MDG nå har vokst seg mellomstort og sterkt, bidrar til at klimaspørsmålet får økt oppmerksomhet. Det i seg selv er positivt. Samtidig dukket altså et annet protestparti opp og sanket stemmer på motsatt politisk fløy: FNB. Lan Marie Bergs allerede famøse uttalelse på valgnatten om at «Vi elsker bomringen!» var ikke egnet til å bygge bro til disse velgerne. I spennet mellom disse to ytterpunktene fortsatte gamle styringspartier som Ap og Høyre å oppføre seg som om vi ikke befinner oss, eller bør befinne oss, i en unntakstilstand. Under valgkampen snakket de på gjenkjennelig vis om gjenkjennelige saker innen skatte-, helse-, skole- og eldrepolitikk. FrP dro til og med snikislamiseringskortet da valgdagen nærmet seg. Men er det noen som burde være opptatt av klima, så er det FrP, for om de verste prognosene til FNs klimapanel slår til, vil dagens innvandring bare være for barnemat å regne når varmen setter inn og miljøflyktningene banker hardt på døren vår.

Hvordan få til en velfungerende klima- politikk uten at velgerne synes klimabrølet blir til et evinnelig og utmattende klimagnål? Oppgaven virker umulig, men politikk er også kjent som det muliges kunst. I valgkampen savnet jeg flere ting:

– En tverrpolitisk vilje til å legge gamle forskjeller til side og løfte frem klima som den klart viktigste enkeltsaken blant flere enkelt- saker. Virkeligheten vi står midt oppe i, krever rett og slett nye samarbeidsformer, for ikke
å si mer samarbeid. Hvis politikken var en arbeidsplass, ville ledere og ansatte med svært ulike oppfatninger og bakgrunn vært nødt til å gå sammen for å løse de viktigste oppgavene.

– En ny klimapolitikk krever dessuten et annet politisk samarbeidsklima. Det er og blir et paradoks at den politiske samtalen, nå som utfordringene er større enn noen gang før,
er så polarisert. Derfor er det interessant at NRK, som i mange formater og partileder- debatter har dyrket konflikt, med høstens nysatsing Einig? forsøkte å få menings- motstandere til å forstå og lytte til hver- andre. Dette kan høres vakkert ut all den tid politikkens vesen er maktkamp. Men mange
er nok også grundig lei politikerkrangler
og hele det politiske spillet, som ikke flytter politikken nevneverdig. En automatisert form produserer ofte svar på autopilot. En ny form kan fremtvinge nytt innhold. Se også Mímir Kristjánssons tekst om samme tema (s. 4).
– Den nåværende regjeringen er opptatt av teknologisk innovasjon som virkemiddel for å få bukt med klimakrisen. Hva med innovasjon av ideologi? Det er ikke gitt at konservatisme, sosi- alisme eller andre ismer som ble utviklet i helt andre samfunn enn dagens, er egnet til å løse vår tids utfordringer. Det begynner å bli lenge siden de store partiene kom opp med en samlende visjon for Norge som ikke bare handler om hvordan vi skal ha det bra i neste fireårsperiode,

men hvordan vi skal overleve for å kunne leve. – En debatt om en mulig reorganisering

av politikken. Demokratiet er skummelt å tukle med, dét er historien full av eksempler på. Men som Bill McKibben uttaler i dette nummeret, befinner vi oss nå i en helt ny historisk situasjon: «Klimaendringene er
både kvalitativt og kvantitativt forskjellige fra alle tidligere trusler vi har vært stilt overfor, fordi de foregår overalt på én gang. Dermed åpner de også opp for helt nye filosofiske spørsmål» (s. 70). Og dermed må det også være legitimt å føre en kvalifisert offentlig samtale om hvorvidt vårt nåværende styresett og flerpartisystem er det best egnede til å lose Norge inn på ein våg me ikkje har visst um, for å si det med Olav H. Hauge.

EN NY LITTERATUR?

Apropos Hauge: Midt iblant oss, på den norske veien, vandrer også den norske samtidsforfatteren. Av og til på rød løper,
av og til i grøftekanten. Om få uker sitter hun dessuten i et fly på vei til Frankfurt, der Norge er såkalt hovedland under den årlige bokfestivalen. Før hun lander, vil vi gjerne beholde overblikket: Hvordan forholder dagens forfattere seg til samfunnet, samtiden og samtidslitteraturen? Hva kjennetegner denne litteraturen? Er den opptatt av å blande seg inn i politikken, å gå nye veier,

og hvis ikke: Hva er den mest opptatt av? Som tidsskrift «for politikk, litteratur og samfunnsspørsmål», er det viktig for Samtiden å bidra til en samtale om forholdet mellom bøkene og verden rundt dem, og i dette nummeret gjør vi det i kraft av ti spørsmål til ti forfattere. På side 77 kan du lese svarene deres.

God lesning!