Humanisme for hvem?

­

«EN NASJONS STORHET og moralske fremskritt kan måles etter hvordan den behandler sine dyr», lyder et kjent Gandhi-sitat. Dette nummeret handler om mennesker, ikke dyr. Men om vi bytter ut «dyr» med «fanger», står kanskje sitatet seg likevel: For hva sier egentlig måten vi behandler samfunnets mest utstøtte og marginaliserte på – våre innsatte – om oss? Hvilke rådende verdier og ideologier er feng- selsstraffen et uttrykk for?

Da det første moderne fengselet ble bygd i Norge på midten av 1800-tallet, etter århundrer med tortur og tukthus som straffe- metoder, var intensjonen å innføre et mer humant system. Nettopp den humanistiske arven er eller skal være en hjørnestein også i dagens kriminalomsorg. For eksempel står det i Stoltenberg II-regjeringens stortingsmelding nr. 37 fra 2007–08, den siste ordentlige gjennomgangen av fengsel og straff i Norge, at virksomheten skal bygge på «et humanistisk menneskesyn». Men som det også heter: «Hva det vil si at fangebehandlingen er human, må kontinuerlig diskuteres. Humanitet er ikke en for all tid gitt størrelse.»

Det er denne kontinuerlige diskusjonen tekstene i dette nummeret forsøker å bidra
til. De gjør det ved å stille kritiske spørsmål ved dagens fengsels- og strafferegime, og
ved å lete etter alternativer til gjeldende straffegjennomføring. De undersøker hvilke holdninger og fordommer i samfunnet som kanskje siver inn i domstolenes lukkede rom og inn bak fengselsmurene, og som dermed preger livene til menneskene som dømmes
og soner der. Som historien viser, kan det
vi anser som rettferdig eller selvfølgelig i samtiden bli bedømt helt annerledes i fram- tiden. Det er ingen grunn til at dette ikke også skulle gjelde vår samtid. Kanskje heller ikke fengsel er en «gitt størrelse»?

En humanistisk fundert og radikal kritikk av fengselsvesenet og fengselets vesen er slett ikke ny. Michel Foucaults Overvåkning og straff (1975) er allerede en moderne klassiker. I Norge er kritikken særlig legemliggjort av de aktivistiske akademikerne Thomas Mathiesen (f. 1933) og Nils Christie (1928–2015). Mathiesen, professor i rettssosiologi, disputerte med en avhandling med den talende tittelen The Defences of the Weak, og
var senere sentral i opprettelsen av Norsk forening for kriminalreform (KROM). Christie, professor i kriminologi og de norske konfliktrådenes opphavsmann, fremholdt alltid at mennesket, enten det befinner seg utenfor eller innenfor fengselsmurene, har udiskutabel egenverdi. Begge representerer den abolisjonistiske retningen innen krimi- nalpolitikken, som går ut på at den logiske konsekvensen av fengselet som humant system optimalt bør være dets avvikling.

TRUSSELEN FRA TOPPEN

I dag er humanismen under press i norsk feng- selsvesen. Siden 2014 er det foretatt årlige kutt i Kriminalomsorgen, som ledd i regjeringens såkalte avbyråkratiserings- og effektiviserings- reform (ABE-reformen). Det siste året har flere fengselsledere ropt varsku om hva kuttene fører til: underbemanning, begrensninger i tilbud til de innsatte, økt bruk av isolasjon og manglende oppfølging av forvaringsdømte – som til syvende og sist også innebærer at tilba- kevendingen til samfunnet blir vanskeligere. I statsbudsjettet som ble fremlagt tidligere i år, er det satt av økte midler til forvaring, men driften er fortsatt truet.

Vel så bekymringsverdig som manglende penger, er kanskje at de som er satt til å styre over Kriminalomsorgen av og til legger for dagen noe som ikke minner om «et human- istisk menneskesyn». For eksempel vil de fleste huske at daværende justisminister Sylvi Listhaug (FrP) i fjor insisterte på å kalle pedofile overgripere for «monstre». Dermed gjenreiste hun den høye muren mellom
dem og oss, som Nils Christie viet livet sitt
til å rive ned. Eller ta forslaget til hennes forgjengere Anders Anundsen og Per-Willy Amundsen om å heve maksimumsstraffen
fra 21 år til 40 år i saker med flere straffbare forhold. I en kronikk skrev den pensjo-
nerte lagdommeren Iver Huitfeldt at dét
ville innebære at human strafferettspleie i realiteten ble kastet på historiens skraphaug. Og som førstelektor i filosofi David C.Vogt har påpekt, finnes det ikke belegg for å hevde at strengere straff fører til mindre krimi- nalitet (se Vogts tekst på s. 66). Dermed er det nærliggende å tenke seg at den primære hensikten med forslaget var å skåre politiske poenger ved å være «hard mot de harde». Eller, for å bruke et av Sylvi Listhaugs favorittuttrykk og kalle en spade for en spade: Dette var ikke ansvarlig politikk, men populisme. I år vedtok for øvrig FrPs lands- møte en resolusjon om at foreldre til mindre- årige kriminelle bør miste barnetrygden. Men rettsstaten skal verne om også disse familiene. Hvem skal tale deres sak? Hvordan skal stemmene deres bli hørt i en offentlighet som i det siste har vært så dominert av saker om gjeng- og innvandrerkriminalitet at
også andre partier enn FrP innimellom må markere at de er «strenge, men rettferdige»? Dette viser at det ikke bare er nødvendig med kontinuerlig diskusjon om hva det vil si at fanger og kriminelle behandles humant: Det er også nødvendig med kamp.

SOSIAL ULIKHET

Noe som også må nevnes i denne sammen- heng, er det faktum at mennesker med lav utdanning, lav inntekt, uten fast arbeid, som er blitt mishandlet som barn, som har rus- problemer eller psykiske problemer, er sterkt overrepresentert i fengselsbefolkningen. Mye tyder altså på en iboende strukturell ulikhet i systemet: De som havner i fengsel, er de samme som livet har straffet hardt fra før. Hvordan, for å si det med tittelen på dette nummeret, funker fengsel for dem?

Svaret er at derom strides de lærde. En studie fra 2016, ledet av professor i økonomi Katrine Løken ved Universitetet i Bergen, slo faktisk fast at fengsel fungerer, i den forstand at tilbakefallsraten blant domfelte som får arbeidstrening i fengselet, er lavere enn hos dem som ikke ble dømt til fengsel. Men senest 13. november i år skrev Folkehelseinstituttets fagdirektør Atle Fretheim i en kronikk i Aftenposten: «Vi vet fremdeles ikke om fengselsstraff virker. Hvorfor er det så vanskelig å forske på?» Ifølge Fretheim
er svaret at det er gjort få studier som sammenlikner fengselsstraff med alternative straffemetoder.Vi trenger kort og godt ny og enda mer omfattende forskning på dette svært komplekse saksfeltet, og vi trenger en ny og oppdatert stortingsmelding om fengsel og straff.

I mellomtiden soner om lag 4000 personer en fengselsdom i Norge.^{Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) var det 4164 innsatte i norske fengsler per 1. januar 2017. Tallet inkluderer fanger i varetekt og elektronisk soning.} Det heter at tvil skal komme tiltalte til gode. fTvilen på om fengsel faktisk funker burde også komme disse menneskene til gode.

PS Fotografiene i dette nummeret er fra Bredtveit kvinnefengsel. Tegningene i artiklene om fengel har de innsatte stått for. En stor takk til dem!