Samtale om selvmord

­

Det som skjedde og ikke skulle skjedd

TL: Tilsynelatende hadde mamma ingen psykiske problemer. Hun var en ressurssterk dame. Hun arbeidet som rektor ved en videregående skole, var vakker, hadde mange venner. Riktignok hadde hun gjennomlevd en skilsmisse med alt det innebar, og generelt vært utsatt for livets normale friksjoner, men ikke noe mer. Jeg bodde alene med henne. Jeg var tenåring og midt i puberteten. Alt var mer eller mindre normalt. Men i ettertid er det én hendelse som stikker seg ut, det var da det hele begynte. På mammas skole skulle en elev spille et pianostykke på en tilstelning. Men pianoet var ikke stemt, det lød falskt, og mamma mente at dette var hennes ansvar. Hun bebreidet seg selv veldig. Jeg tror dette var første gang vennene hennes og jeg reagerte på at hun ikke kom seg videre. Det ustemte pianoet vokste i henne til å bli en utilgivelig feil. Hvorfor kunne hun ikke riste det av seg? Det var jo bare en bagatell, en filleting, argumenterte vi. Men det klarte hun ikke. Og derfra gikk det skremmende raskt utfor med henne.

TBA: Da jeg var halvannet år, skilte mamma og pappa seg. Mamma flyttet ut, jeg har vokst opp hos faren min. Det var nok ganske utypisk den gangen. Mamma var den «tradisjonelle faren». En helgemamma. I journalen står det: «Hun har levd et turbulent liv. Uten at det nødvendigvis er noe negativt i det.» Og det var sant. Hun ble gift og skilt en gang til, flyttet ofte, byttet jobber. Det var et kaos rundt henne, med menn, med alt. Hun levde ikke et A4-liv. For eksempel kunne hun plutselig finne på å reise vekk i flere måneder. Men hun var ressurssterk. Hun var utdannet sosiolog og jobbet som tekstforfatter i reklamebransjen. Det skal også sies at hun hadde med seg en ballast hjemmefra. Hun vokste opp i et hjem der kvinnene i familien ble utsatt for verbal, psykisk og fysisk vold. De var nok opptatt av å holde fasaden, og hun måtte passe på moren sin. Den aller siste gangen jeg møtte mamma, spurte jeg henne hva hun tenkte på. Hun svarte: At jeg bare vil dø. Og i neste øyeblikk sa hun at hun hadde tatt på seg rene klær. Og kort etter tok hun livet sitt. Slik var hun: ustabil, mye energi, opp og ned i humøret. Et fantastisk sammensatt menneske, som så mange av oss.

TL: Mamma var 44 år da dette med pianoet skjedde. Veldig kort etter gjennomførte hun sitt første selvmordsforsøk. Hun døde ikke. Ett år og tre måneder senere gjorde hun det. I denne perioden gikk hun ut og inn av det som den gangen het Sentralsykehuset i Akershus, altså dagens Ahus. Hun var journalført som suicidal, og fikk, med 90-tallets sjargong, diagnosen «depressiv nevrose». Til slutt tok hun livet sitt på sykehuset. Hun hadde alternert mellom lukket og åpen avdeling, og de hadde henne under nøye tilsyn. Jeg husker en gang jeg kom på besøk. Jeg hadde med et brev. Oppå brevet hadde jeg festet et bilde av henne og meg med en binders. Den bindersen tok de fra meg, i tilfelle hun skulle finne på å skade seg. Men til tross for alle sikkerhetstiltak fant hun en åpen dør, kom seg opp i sjette etasje og hoppet ut av et vindu. Flere pasienter hoppet ut av vinduer på det samme sykehuset det året. Vi snakker altså om elementær svikt i rutinene og i sikringen av de fysiske omgivelsene. I dag er det gamle sykehuset, dørene, vinduene og alt, revet.

TBA: I journalen står det at første gang moren min opplevde en manisk episode, var da hun var 32. Det var det året hun flyttet fra oss. Noen år etter fikk hun en dyp depresjon og begynte å gå i daglig terapi. Faren min forsto ikke helt om hun var virkelig psykisk syk eller ikke, det var ikke sånt man visste så mye om den gangen. Enda en dimensjon her er at dette var i den gryende kvinnefrigjøringens og feminismens epoke. Mamma ville ut av det etablerte, ut av kjernefamilien. Kanskje var dette en reaksjon på egen oppvekst også. Da hun kom i 40-årene, fikk hun veldige smerter i kroppen og ble diagnostisert med fibromyalgi. Hun begynte å ta sterke medisiner: smertestillende, antidepressiva, sovemedisiner. Dette med medisineringen av mamma er nesten et eget tema, hun ble underlagt svært mange og ulike pilleregimer. Jeg tror dette var med på å legge grunnlaget for selvmordet. Men det var først da hun kom i 50-årene at hun havnet i psykiatrien. Søsteren min og jeg, som hadde bodd hjemme hos henne en periode, hadde flyttet ut. Nå sluttet mamma å jobbe, fibromyalgidiagnosen sørget for at hun ble uføretrygda. Etter hvert ble hun veldig plaget av angst og depresjon, og til slutt ble hun lagt inn på psykiatrisk sykehus i Ski. De forsøkte å rydde opp i medisinene hennes og behandlet henne med litium. Opplegget var bra, på den tiden ble hun ikke regnet som suicidal. Hun var glad i livet og redd for å dø. Og i mange år bodde hun hjemme igjen, hos seg selv, og klarte seg tålelig bra. Men da hun ble 70, skjedde det noe. Akkurat hva, vet vi ikke. Jeg har prøvd å nøste i det. Hun fikk i hvert fall ny fastlege og ble satt på nye medisiner. Slikt kan ofte være nok til å vippe av pinnen mennesker som fra før av er ustabile. I hvert fall ble hun plutselig mye verre. Hun forklarte det selv som at hun våknet en morgen og syntes alt var svart. Og nå fikk hun selvmordstanker, hun sa det rett ut, dette var første gang vi hørte snakk om det. Så fulgte et langt opphold i alderspsykiatrien. De prøvde å få henne på beina igjen, la planer, og vi tenkte: Dette er bra, nå skjer det noe. De skulle følge henne opp medisinsk, følge opp med samtalebehandling og hjemmebesøk, passe på at hun fikk i seg nok mat, og så videre. Mamma ble mer håpefull, ja, hun begynte faktisk å skrive på et slags manus om hvordan man kunne komme seg, for å hjelpe andre. Men så var det dette med oppfølgingen. Noen må jo sørge for at alle punkter i planen følges. En primærkontakt eller koordinator. Men etter hvert innså søsteren min og jeg at ingenting skjedde. Mamma fortalte ingenting, hun var så dårlig. Så da måtte vi som pårørende begynne å mase – igjen.

TL: Hvorfor tok mamma livet sitt? Det er det store mysteriet og et veldig sentralt spørsmål i mitt liv. Var hun bipolar? Skyldtes det en kjemisk reaksjon i hjernen? Eller noe hormonelt? Det er så mye vi ikke vet. Selv snakket hun mye om overgangsalderen, og jeg har fundert over om selvmordet kanskje hadde noe med dét å gjøre. I hvert fall tror jeg årsaken må ha vært noe indre, noe som skjedde i psyken hennes eller med kroppen, og ikke noe som skyldtes ytre omstendigheter. Hun hadde jo gjennomgått ytre livskriser før uten å miste seg selv. Det jeg vet, er at etter hendelsen med det ustemte pianoet ble alt et problem. Hun dugde ikke til noe, mente hun. Å arrangere konfirmasjonen min, for eksempel, ble umulig. Selvtilliten hennes hadde forsvunnet fullstendig. Når du har det slik, når du er så deprimert, da blir selv det å krysse gata en utfordring. For du tror at du ikke klarer det. Vi forsøkte å nå inn til henne, men det nyttet ikke. Hun var som teflon, argumentene prellet av, for hele tiden hadde hun motargumenter som drev oss til vanvidd. Det var en nærmest surrealistisk opplevelse. Vi pratet og pratet, men kom ikke av flekken. Så hvis jeg senere skal leve tett på et menneske med en psykisk sykdom, da vet jeg at det ikke nødvendigvis nytter å argumentere rasjonelt.

TBA: Avtalen med sykehuset var at ved det minste tegn på tilbakefall – som isolasjon eller at hun ikke tok til seg mat eller sluttet å sove – så skulle vi få beskjed. Men vi hørte ingenting. Så en dag ringte hun meg. Jeg sto og lagde middag. Og nå var hun like dårlig igjen. Hun hadde mistet alt håp og var veldig preget av angst. Dermed ble hun innlagt igjen, først på Ahus, deretter på DPS (Distriktspsykiatrisk senter). På denne tiden hadde jeg kontakt med henne daglig. Jeg følte at jeg holdt liv i henne via sms. Er du der? skrev hun. Ja, jeg bare jobber litt, svarte jeg. Så ble det sommerferie, og nå begynte problemene. De faste behandlerne hennes forsvant ut i ferie. Det samme gjorde fastlegen. Hun fikk ikke samtaleterapi eller annen oppfølging, og følte seg overlatt til seg selv. Så jeg ble rasende og ringte til kommunen. Alt går etter planen, sa de til meg. Men det gjorde det ikke. En dag ble jeg oppringt av primærpleieren, som fortalte at mamma skulle hjem på permisjon. Samtalen forløp omtrent slikt:

Pleieren: Jeg ringer for å fortelle deg at moren din skal hjem på perm. Jeg: Ja vel, har dere vurdert dette opp mot selvmordsfaren? Pleieren: Ja, vi har vel det. Jeg: Jeg får jo meldinger fra henne med urovekkende suicidalt innhold. Hva tenker dere om det?Pleieren: Det må være veldig vanskelig for deg å få sånne meldinger. Jeg ble veldig forvirret av den samtalen. Jeg fikk ingen informasjon om at hun egentlig var for ustabil til å dra hjem. Men på grunn av taushetsplikten og fordi mamma ble ansett som samtykke-kompetent – et juridisk gråsonebegrep som er vanskelig for meg å skjønne helt – kunne de ikke si så mye. Jeg klandrer forresten ikke pleieren, som tydeligvis ikke visste hva han skulle si eller gjøre i situasjonen, så her burde rutinene og opplæringen vært bedre på sykehuset. Men nå ringte alle alarmklokker hos meg. Og likevel trodde jeg fortsatt at hun fikk tett oppfølging hjemme. Jeg trodde vel at de ville fortalt meg det om mamma ikke var trygg. Men i ettertid angrer jeg på at jeg ikke maste enda mer.

TL: Hvorfor gikk moren min så brått over fra å fikse livet til å ikke fikse det? Jeg tror egentlig vi er skjørere enn vi aner, alle sammen. Vi skal takle alt. Tro på oss selv. Men hva om vi begynner å tvile? Det var kanskje det som skjedde med mamma. Derfra ble det en dominoeffekt, alt krakelerte.

TBA: Mamma sendte meg en melding der det sto at hun skulle på besøk til en venninne. Vi skulle tekstes dagen etter. Jeg hadde en dårlig magefølelse, men det hadde jeg hatt mange ganger før også. Men dagen etter svarte hun ikke. Jeg sendte flere meldinger. Utpå dagen ringte jeg søsteren min, men hun hadde ikke hørt noe. Så ringte de fra sykehuset. Mamma hadde brutt ringeavtalen med dem. Også det var veldig uvanlig. Nå følte jeg meg nesten helt sikker på hva som hadde skjedd. Det var en lørdag, jeg var i Bergen på ferie med ungene, og vi ringte sykehuset: Nå står det om livet, sa vi. Men sykehuset avventet og avventet, ringte hit og dit, kranglet med politiet om det var en ambulanse eller dem som burde dra hjem til mamma, selv om hun bodde bare 15 minutter unna. Jeg har lest loggen. Telefonsamtalene varte til utpå natta. Til slutt var det en politipatrulje i nærheten som dro innom og fant henne død.

Livet som etterlatt. Å være japaner og havarikommisjon

TL: Hvordan har selvmordet til mamma preget livet mitt? Det har nok gitt meg en grunnleggende utrygghet, selv om jeg har det bra. En frykt for å bli syk og at menneskene rundt meg skal bli syke. Suicidalfaren for etterlatte er signifikant, det er rett og slett statistisk mer sannsynlig at du tar livet ditt hvis noen som sto deg nær, har gjort det, i hvert fall de første årene. Jeg har vært livredd for at jeg har noen av de samme psykiske tendensene som mamma. Akkurat i disse dager passerer jeg punktet da mamma ramlet ned i et kaninhull. Hun var ett år eldre enn jeg er nå da hun tok livet sitt. Jeg har fryktet for min egen psykiske helse. Kanskje du også, Tiril?

TBA: Ja. Som jeg ser ut som mamma, tenkte jeg da jeg så meg i speilet tidligere i dag. Hun bare vokser frem i ansiktet mitt: det fysiske, det psykiske, hele det herja livet. Jeg kjenner liksom genene tikke i meg.

TL: Da jeg skrev boka om mamma, forsøkte jeg å leve meg inn i hvordan hun kunne ha hatt det. Det gikk så langt at jeg tok på meg klærne hennes, tok på meg ringen hennes, den hun hadde på seg da hun hoppet. Hvor langt tør jeg å bevege meg inn i det hoppet? Det har vært en tilbakevendende tanke hos meg. For det har vært viktig for meg å forsøke å forstå. Men i min kompliserte sorgprosess har jeg også jobbet aktivt med ikke å være bitter, ikke klandre noen, å akseptere det som skjedde, for å overleve selv. Faren min påpekte at moren min landet på gress da hun hoppet ut av vinduet på institusjonen hun var på. Egentlig en irrelevant detalj, hun døde jo like ettertrykkelig, men jeg valgte å holde fast ved det gresset som et glimt av noe positivt. Mamma er død. Men hun hadde vært enda mer ødelagt hvis det var asfalt hun traff, både i kroppen sin og minnene mine. Men altså, at hun faktisk fant dette ulåste vinduet på sykehuset ... det er vanskelig å forholde seg til. Det skulle ikke være mulig å ta livet sitt på den måten, rent fysisk. Altså å hoppe ut av vinduet på en institusjon, uten tilsyn. Så da jeg leste kronikken du skrev, Tiril, ble jeg forbanna. Jeg har ikke turt å kjenne på hvor forbanna jeg har vært, for ikke å gjøre meg selv vondt. Men av hensyn til andre må vi engasjere oss i det som ikke fungerer. Selvmord er et stort samfunnsproblem. Det er mange som fortsatt kan reddes.

TBA: Mye skulle tilsi at jeg lukket skuffen nå, at nok er nok, at jeg konsentrerte meg om å gå videre. Jeg har allerede brukt så mange krefter på moren min. Men jeg klarer ikke å slå meg til ro med det som skjedde. Det var rett og slett en åpenbar svikt. Jeg tåler ikke sykehusets og behandlingsstedenes versjon. Jeg tåler ikke at denne versjonen skal være historien som står igjen etter mamma. Alle leger jeg har møtt, sier: Hvorfor skal du grave i dette? Hva vil du oppnå? Du kommer ikke noen vei med klagesaker til Fylkesmannen. Jeg opplever at institusjonene beskytter seg. Det er så mange eksempler på ansvarsfraskrivelse når det gjelder folk som har tatt livet sitt. Jo, jeg vil vite. Jeg vil vite hva som er sant. Jeg vil vite den sanne historien om mamma. For den kjenner jeg ikke nå. Det er veldig viktig at denne historien kommer for en dag, at jeg finner ut hva som kunne vært gjort annerledes. Jeg har lest alt av lovverk som handler om selvmord, offisielle retningslinjer og journaler. Jeg har snakket med forskere ved NSSF (Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging), med psykiatere og sosialmedisinere. Jeg har holdt foredrag for medisinstudenter om min erfaring som pårørende. Underveis oppdaget jeg at historien jeg fortalte, ikke var enestående. Den var typisk. Jeg begynte å lese om andres historier, og jeg så et mønster i hvordan de suicidale ikke ble godt nok fulgt opp eller ivaretatt. Men behandlingsinstitusjonene er lite lærevillige og virker ikke spesielt interessert i å lytte til disse erfaringene. På sykehuset sa de: Vi er ferdige. Vi gjorde alt vi kunne. Overlegen sa: Hvis noen vil ta livet sitt, får de til det. Case closed. Møtet mitt med behandlingssystemet og deretter byråkratiet i etterkant av mammas selvmord har gitt meg helt angst. Alt har vært fullstendig ... kafkask. Jeg har vært knust, ødelagt og utmattet. Så i et folkehelseperspektiv har selvmord store ringvirkninger. Lenge var jeg i ekstrem katastrofeberedskap. Jeg trodde det skulle skje noe med ungene hele tiden, og de voktet over meg også. Jeg klarte ikke å slappe av, jeg var i helspenn.

TL: Sorgen etter at noen har tatt livet sitt handler både om savnet etter den man var glad i, men også om det evinnelige spørsmålet om hva man kunne ha gjort annerledes. Altså en dobbel sorgbelastning. Hva tenker jeg om min skyld som tenåring? Jeg har nok ganske lett for å tilgi meg selv. Jeg ser meg selv, Trude på 14 år, som et maktesløst vitne til mammas undergang.

Jeg prøvde å hjelpe, men ante ikke hva jeg sto overfor. Pappa forsøkte å hjelpe til, men heller ikke han visste hva han skulle gjøre. Mammas sykdom rammet oss så brått og brutalt. Jeg håpet at hun skulle bli frisk igjen like fort som hun hadde blitt syk. At noe skulle falle på plass igjen inni henne, så vi bare kunne fortsette å leve livet vårt sammen, hun og jeg. Helt til det siste håpet jeg dette. Helt til hun lå der på gresset og alt håp var ute.

TBA: Jeg har oversatt boka David og Goliat av Malcolm Gladwell. Et av kapitlene handler om flykrasj og hvordan en flyhavarikommisjon arbeider. Et selvmord og et flyhavari har til felles at det er flere ting som har gått galt. Det kan handle om psykologi, om sosiologi, om økonomi, om noe i kulturen. Kanskje snakker vi om systemsvikt, kanskje om kommunikasjonssvikt. I fasen da mamma var suicidal, og nå etterpå, har jeg sett på søsteren min og meg selv som en slags havarikommisjon, som skal finne ut av hva som egentlig skjedde. Men det var flere ting som skjedde samtidig, i en skjør livsfase, og som kanskje trigget de suicidale disposisjonene hennes.

TL: Det gjorde inntrykk på meg hvordan pappa resonnerte da alt begynte å gå i ball og mamma utviklet suicidale tanker. Skulle han ta meg til seg, skulle jeg flytte fra mamma for å bo hos ham? For et grusomt dilemma han må ha stått i. Mamma fortalte meg at hun var redd hun skulle svinge bilen sin inn i fronten på en trailer mens jeg satt i baksetet. Samtidig var jeg en beskyttelsesfaktor så lenge jeg fortsatt bodde hos henne. At mamma var suicidal, var forresten superhemmelig. Et supertabu. Jeg delte det ikke med noen da det pågikk. Jeg bare durte på, påtok meg masse, fikk 6 i alle fag, overpresterte. Senere i livet har jeg tenkt mye på hva jeg kan gjøre for å være et mest mulig robust menneske. Heldigvis har jeg aldri opplevd å være deprimert. Jeg prøver å bli ulik moren min, prøver å være så lite japaner som mulig. Det vil si at jeg prater med barna om flaue ting og prøver å vise dem at det ikke er viktig å opprettholde en fasade overfor omverdenen.

TBA: Jeg tror på tettere kommunikasjon mellom psykiatrien og de pårørende. Vi sitter på uvurderlig informasjon, på hele sykdomshistorien til våre nærmeste og hvordan de er som mennesker, hvordan man kanskje kan nå frem til dem. Og på min side savnet jeg informasjon. Som pårørende trenger man veiledning. Det fikk vi i veldig liten grad.

TL: Men hvorfor ikke?

TBA: Tja. Tidsnød? Kommunikasjonssvikt? Manglende ressurser? Ansvarspulverisering? Hva med dere?

TL: Vi fikk null. Ingenting. Hvis jeg skal tolke det på best tenkelige vis, så kan det hende at legen så at det var en ressurssterk far inne i bildet. Pappa fikk ingen veiledning, han fulgte intuitivt de rådene som fantes den gangen. Ingen passet egentlig på oss. Det var litt frem og tilbake om jeg skulle besøke mamma på sykehuset da hun var innlagt. Jeg gjorde det et par ganger. Det var ikke så ålreit. Jeg var litt umoden, tror jeg, jeg var jo fjortis. Men etter at hun tok livet sitt, sørget pappa for at jeg fikk se henne, slik at jeg virkelig skulle ta inn over meg at det var sant at hun var død. Det tror jeg var lurt. Jeg fikk ingen krisebehandling, men skrev dagbok. Én eneste gang ble jeg kalt inn til legen etter selvmordet. Han spurte om det gikk greit med meg. Jeg sa ja, det går greit. Og det gikk jo for så vidt greit.

TBA: Vi fikk heller ikke noe hjelp etterpå. Vi var på et debriefmøte på sykehuset. De ga oss en brosjyre. Jeg oppsøkte en psykiater på eget initiativ. Samtalegrupper har jeg ikke tid til å delta i. Men jeg synes definitivt den psykiatriske krisehjelpen burde vært trappet opp. Søsteren min og jeg skulle ikke ha trengt å være en havarikommisjon.

TL: Har du ofte tenkt i ettertid at moren din kunne ha vært reddet?

TBA: Ja, definitivt. Hun sa jo flere ganger at hun var glad i livet og ikke ønsket at søsteren min og jeg skulle lide på grunn av henne. Jeg tenker at hvis behandlingsplanen hadde vært fulgt opp, så ville ikke tilbakefallene kommet i det hele tatt. Men hun mistet håpet, og da er mye tapt. Mamma skjulte for omverdenen hvor dårlig hun var. Det var sikkert en del av problemet. Hun skjulte det for behandlerne også, hun klarte ikke å vise hvor vondt hun hadde det, og det syntes ikke alltid på utsiden. Det var et misforhold mellom det hun rapporterte og hvordan hun hadde det. Hva med deg, kunne moren din vært reddet?

TL: Ja, kanskje. Det er et interessant spørsmål som krever at man må nøste opp feil, tilbake i tid, på så mange nivåer: Alt fra vinduet som skulle vært sikret, og videre bakover gjennom hele behandlingsprosessen: Om hun fikk riktig diagnose. Hvorvidt hun skulle vært i mer samtaleterapi, hatt andre medisiner. Og så har vi sårbarhetsfaktorene, som var der allerede fra da hun var ung. Å gjøre noe med det genetiske er ikke mulig. Men oppvekstmiljø kan man gjøre noe med. Vennskapsrelasjoner kan man gjøre noe med. Jeg tror det er viktig å gjøre seg så robust som mulig og samtidig tørre å vise hverandre at vi er feilbarlige som mennesker. Og så tror jeg generelt at det burde vært et større fokus på etterlatte og pårørende – på barna og familien – til alle dem som tar livet sitt.

Hva kan gjøres? Psykiatrien, kulturen og samfunnet

TL: Psykisk sykdom må anerkjennes som en livsfarlig sykdom. Det må anerkjennes at pasienter kan reddes helt til døden er et faktum. Man må aldri gi seg, men prøve å gjøre absolutt alt man kan for å behandle dem. Fortsatt er det ikke et samsvar mellom antall lidelser i samfunnet som skyldes psykisk sykdom, og ressursene som settes inn for å avskaffe dem. Fysisk sykdom er og blir mer anerkjent, og får mer midler. Er man psykisk syk, er holdningen ofte at man må «skjerpe seg». Men psykisk helse er jo bare en del av det hele, av livet. Den store samtalen i mitt hode handler om hva det vil si å være et menneske. Hva betyr det egentlig å være frisk? Hvordan klarer man å stå i gørr og kaos, alle uløste problemer i hverdagen, og samtidig ha en viss livskvalitet? Kanskje er dét den store mestringsoppgaven. Å akseptere livet som det er.

TBA: Jeg tror mye kunne vært gjort om psykiatrien var mindre pillefokusert og mer humant innrettet. Jeg etterlyser mer samtaleterapi, mer vekt på relasjoner, at man ser hele mennesket. Da mamma var i alderspsykiatrien, skjermet de henne og ga henne omsorg. De lyttet til henne, tok seg tid, ga henne kakao. Det funka, det. De visste at hun hadde undervist på høyskolenivå og brukte henne når det kom studenter innom – det elsket hun. De involverte og informerte søsteren min og meg.

TL: Ingen klandrer Radiumhospitalet hvis en kreftsyk pasient ikke lar seg redde og dør. Med mindre det viser seg at de ikke engang har forsøkt å gi pasienten cellegift – da har man lov til å bli forbanna. Når noen tar livet sitt, derimot, og manglende oppfølging eller regelrette feil er en del av bildet, har de etterlatte mindre de skal ha sagt: Sånt må man liksom bare regne med.

TBA: Akkurat det samme har jeg tenkt. Vi vet en del om hva som kan forhindre selvmord, hva som kan gjøres. Helsedirektoratet har utarbeidet retningslinjer for dette. Fagfolk har vært involvert i dette arbeidet. Noe har man belegg for, noe ikke, for selvmord er som du sier, komplekst. Underveis i behandlingen av mamma leste jeg retningslinjene for å vite hvilke tiltak vi kunne forvente, hva de på den andre siden tenkte. I ettertid er jeg blitt sjokkert over at retningslinjene ikke ble fulgt på flere punkter, og at mammas behandlingsplan ikke ble fulgt opp i det hele tatt. Og da snakker jeg ikke bare om dager eller uker, men om år.

TL: Det er interessant at så lite tilsynelatende har forandret seg siden 1990, da mamma tok livet sitt, til i forfjor, da mammaen din tok livet sitt. Men det er først og fremst beklagelig. Etter at mamma døde, forela jeg journalen hennes for toppene innen norsk psykiatri og psykologi. Hva kunne ha vært gjort? Svarene pekte i forskjellige retninger. Alle er enige om at det er vanskelig å forebygge selvmord, men jeg lurer på hvorfor vi ikke har høyere ambisjoner. I Sverige finnes det en organisasjon som jobber med selvmordsforebygging, og som har en nullvisjon. Det samme burde vi ha her. Ja, generelt har de kommet lenger i Sverige. Der har de utredet mange flere konkrete tiltak mot selvmord. For eksempel har de airbager foran på togene og pilleesker som er vanskeligere å åpne.

TBA: Det det handler om, er at pasienter får god behandling. Det er dét som er forebygging. Mange psykiatriske pasienter blir sendt hit og dit mellom ulike psykiatriske eller polikliniske sykehus. Antall sengeplasser har sunket radikalt. Tanken er å flytte pasientene ut av sykehusene, men de blir ikke fulgt godt nok opp hjemme. Det er så åpenbart at selvmord er et økonomisk spørsmål, og at pasientene ikke blir prioritert. De vinner rett og slett ikke frem i kampen om å bli hørt. Jeg klandrer ikke enkeltmenneskene i «systemet». Jeg etterlyser skjerpede rutiner og en holdningsendring på ledelsesnivå. Der er holdningen veldig ofte at de har gjort det de kan gjøre, og de argumenterer med at det er grenser for hvor mye man kan bruke tvang mot pasienter. Og hvem ønsker seg vel et samfunn med mer tvang og overvåking? Jeg ønsker ikke det. Problemstillingen er delikat. Og likevel eller nettopp derfor etterlyser jeg endrede holdninger og vilje til å tenke nytt.

TL: Den øverste ansvarlige er jo statsministeren. Hun er ansvarlig, ikke for dødsfallene så klart, men for statistikken. Mange statsministere har snakket om et løft for psykisk helse i nyttårstalene sine. Men lite skjer. Som sagt, hvorfor ikke ha en nullvisjon? Antallet døde i trafikken har gått markant ned de siste årene fordi man har satt seg høye mål for sikring. Jeg savner en tilsvarende ambisjon og strategi for de suicidale fra øverste hold.

TBA: Det får ingen konsekvenser når man ikke satser på psykisk helse. Deler av den manglende oppfølgingen av suicidale defineres faktisk som lovbrudd. Men heller ikke disse lovbruddene får konsekvenser. Når feil begås, er det begrenset med ressurser til å undersøke i ettertid hva som faktisk skjedde. Det varierer veldig hvordan fylkesmennene følger opp såkalte tilsynssaker. Og pårørende har verken krefter eller penger til å gå til sak.

TL: Der ligger forbedringspotensialet. Manglende oppfølging må få konsekvenser. I mellomtiden må vi pårørende kanskje være enda mer plagsomme? Tenk hvor mange ungdommer som ble drept på Utøya. Det er, med rette, blitt snakket mye om dem. Men ser man på statistikkene, vil man oppdage at det forsvinner ikke bare ett, men sju–åtte «Utøyaer» hvert år på grunn av selvmord. Og hvis man inkluderer de etterlatte i regnestykket, er det snakk om mange tusen, kanskje så mange som ti tusen nordmenn som årlig rammes av denne dødsformen.

TBA: Mennesker i vår livsfase har jo både barn og foreldre å ta vare på. Vi befinner oss i et sinnssykt krysspress. Mange begynner kanskje å bli slitne. Mange tenker kanskje: Var det dette livet skulle være, liksom? Så man har rett og slett ikke tid eller ork til å være pårørende. Man må nesten sykmelde seg – og igjen: Rammes man av en alvorlig fysisk sykdom, er det lettere å få permisjon. Psykiske lidelser, enten det rammer deg selv eller noen i din familie, finnes det ikke tilsvarende støtteordninger for.

TL: Vi lever i en såkalt åpenhetskultur, og jeg tror det er viktig med åpenhet. Derfor mener jeg at Kjell Magne Bondeviks største bragd var og er at han sto frem som deprimert. Slik ga han psykiske helseproblemer et ansikt. Vi trenger slike forbilder. Vi trenger at sterke mennesker viser at de også er svake. Men vi må også spørre oss hva vi er åpne om og være litt på vakt overfor alle disse åpenhetsfortellingene, de har gjerne en egen dramaturgi. «Jeg hadde en tøff periode, men så gikk det bra», er det noen som står frem og sier. Men hva med alle dem som det ikke går bra med? I møte med slike fortellinger er det lett å føle seg mislykket.

TBA: Man kan godt si at vi har kommet langt når det gjelder åpenhet, men jeg tror suicidalitet og depresjon fortsatt er tabu. Ikke minst blant menn, som jo er overrepresentert i selvmordsstatistikkene. Det er ikke greit å si på arbeidsplassen at du er tungt deprimert. Da vet du at du ikke får det eller det oppdraget. Mange har fordommer mot psykiske lidelser. Det er vanskelig å snakke om selvmord. Mange blir litt brydd av temaet. Vi mangler et språk for det. Det så jeg da jeg leste mammas journaler. Der står det for eksempel at «hun er oppgitt». Det var formuleringen som ble brukt når hun fortalte personalet at hun ville hjem og ta livet sitt. Eller når vi ringte og sa at nå må dere gjøre noe, da sto det i journalen at «døtrene er bekymret for sin mor». Slike formuleringer fanger ikke opp alvoret i situasjonen. Og hvordan skal utenforstående da forstå hvor alvorlig selvmord er? Temaet blir konstant pakket inn, holdningene skinner igjennom i språket. I sakkyndigrapporten fra Norsk pasientskadeerstatning sto det om «vanskene» hun hadde. Men moren min hadde ikke «vansker». Hun hadde en livstruende sykdom.

TL: Kanskje vi trenger et videre åpenhetsbegrep. Man kan gå rundt og kjenne på psykisk skurr uten å være i nærheten av å kunne forstå spesielt mye om selvmord. Og åpenhetskulturen finnes parallelt med en annen kultur: kravet om å være vellykket. Dét er utfordringen. Kanskje vi kan bli flinkere til å se hverandre? Det er ikke lett. Men samfunnet er jo lagt opp slik at folk sitter hjemme med kjernefamiliene sine. Jeg spyr når noen ønsker «god jul til deg og dine». For hvem er «dine»? Generelt må vi senke terskelen for å tørre å involvere oss i andres liv, tørre å bry oss. Ha ordentlige samtaler med folk, tørre å gripe inn hvis vi ser at andre har det vondt, ikke minst andres barn. Dét er kanskje et like stort tabu som selvmord i dag: Å bry seg.

TBA: Å ha et større fokus på barn og unge som har det vanskelig hjemme, er ekstremt viktig. Jeg tror moren min kunne vært reddet allerede i barndommen. Du nevnte 22. juli: Tenk på Breivik og bekymringsmeldingene som kom om ham allerede da han var en liten gutt og moren ikke fikk til å følge ham opp. Og tenk på alle de andre vanlige og uvanlige barna der ute.

TL: Fundamentalt sett er selvmord en så spesiell og uhyggelig form for død at den bryter med alt vi holder høyt og kjært eller tror vi vet, det vi driver med hver eneste dag, det som holder oss gående, det som holder oss i livet. Hvorfor ryster selvmord oss sånn? Døden ryster oss generelt, men selvmord er i en helt egen liga. Det er liksom umenneskelig, det strider mot selvopprettholdelsesinstinktet vårt, samtidig som mennesker vel er de eneste vesenene som tar livet sitt.

TBA: Det er vel dette som gjør at mange som går med selvmordstanker, har vanskelig for å snakke om det, til tross for at mange av dem de kunne snakket med, kanskje har eller har hatt liknende tanker i større eller mindre grad.

Meningen med døden

Meningen med døden er et mysterium.

– Tiril Broch Aakre

Jeg kan ikke se en mer konstruktiv mening med døden enn at den minner oss på å leve inderlig, her og nå. Jeg har tenkt å spikke «Memento mori» over døra der jeg bor. – Trude Lorentzen