Den europeiske våren

­

Vendte verden tilbake til det den var før koronakrisen? Nei, ikke helt. Etter den første euforiske perioden, der folk drakk seg fulle, omfavnet fremmede og danset i gatene, kunne vi raskt konstatere at de fleste fortsatte med å opprettholde nøye håndhygiene og en viss fysisk avstand. Flere enn før jobbet hjemmefra et par dager i uken, og vi holdt stadig flere virtuelle møter enn før krisen. Vi klemte riktignok vennene våre, men rakte ikke frem hånden til vilt fremmede, og hvis vi skulle komme til å gjøre det, sørget vi for å sprite hendene grundig etterpå. Det var håndsprit til offentlig bruk på tog og t-banestasjoner, på flyplasser, i supermarkeder og alle andre steder hvor mange mennesker var samlet. Disse nye hygienestandardene førte til at forkjølelser og influensa stort sett døde ut.

Alle reiser ut av og inn i Europa krevde helsesjekk og en isolasjonsperiode på tre dager når man kom frem, samt tre dagers hjemmekarantene etter hjemkomsten. Det medførte at antallet forretningsreiser, som før hadde utgjort en ikke ubetydelig del av det totale antallet flyreiser, falt markant. Det ga ikke mening å reise til Kina eller USA bare for en helg eller en uke. Likevel var det fremdeles mulig for politikere og diplomater å reise rundt i verden uten restriksjoner, og forretningsfolk kunne få særskilte reisetillatelser, men det skjedde imidlertid sjelden. Internt i Europa kunne alle til gjengjeld reise helt uhindret.

Europa gjennomførte en historisk ambisiøs grønn gjenstart av sine økonomier, og det førte til en vekst bare få hadde forutsett. Det ble innført klimaavgift på varer importert fra Kina og Asia generelt. Produksjonen ble flyttet hjem fra Kina, og nye, høyteknologiske arbeidsplasser skjøt opp overalt i Europa og skapte en tettere forbindelse mellom produksjonsledd, forskning og utvikling, ledelse og det politiske systemet, noe som viste seg å være ytterst gunstig og ytterligere akselererte den positive utviklingen. Gründervirksomheten blomstret på kontinentet. Alle var i arbeid, og mange av de nye jobbene lå i såkalte utkantkommuner, som nå opplevde en renessanse. Kafeer og restauranter som solgte lokale spesialiteter, åpnet i tidligere avfolkede provinsbyer og ble snart fylt med liv og aktivitet forårsaket av de nye kjøpedyktige innflytterne.

En stor del av landbruket ble omstilt til økologisk drift, og resten ble lagt om til vill skog. Tidligere var 62 prosent av den danske landsbygda landbruksarealer, nå var det under 25 prosent. Det resterende var bebyggelse eller vill natur, vel å merke en vill natur som de fleste aldri hadde opplevd før. De fleste danske skoger var tradisjonelt anlagt som plantasjeskoger, der samme treslag vokste i hvert sitt avgrensede område: ett område for eiketrær, et annet for bøk osv. Grunnen var selvfølgelig at skogene i flere hundre år hadde forsynt samfunnet med trær til forskjellige formål, og de enkelte tresortene var lettere å felle når de sto samlet i egne soner. De nye skogene som ble plantet, besto av mange flere forskjellige tresorter, tilfeldig plassert, sammen med alle slags andre vekster, busker og planter som slynget seg inn og ut mellom hverandre og dannet en kaotisk, vill og ofte ufremkommelig skog i tusener av forskjellige grønntoner.

Om høsten hadde derfor løvet ikke bare de samme oransjetonene lenger, men alle tenkelige variasjoner fra lys gul til dyp rød. Veltede trær fikk ligge i underskogen, slik at de råtnede stammene gjødslet jorden samtidig som de skapte ideelle livsbetingelser for diverse sopper og insekter, noe som selvfølgelig gavnet fuglelivet og dyrelivet generelt. Det var flere dyr i de nye, ville skogene, mer liv, flere lyder, flere lukter og flere farger. Mange flyttet ut av storbyene, både fordi de ville bo tettere på den nye, herlige naturen, og fordi mange av de nye industriarbeidsplassene lå i provinsen. Å gå inn i en av disse nye urskogene var som å gå inn i en eventyrverden av former og farger som på én og samme tid virket fremmedartet og eksotisk, og samtidig merkelig gjenkjennelig; som å gå inn i fortiden, eller i en historie man en gang hadde lest, eller kanskje rett og slett i et tapt minne fra en fjern fortid. Noen valgte ganske enkelt å bo i skogene som en slags indianere. De samlet seg i kolonier, i små, primitive hytter langt fra sivilisasjonens bekvemmeligheter. Denne bevegelsen, som fikk et visst omfang, ble kalt Skogfolkbevegelsen.

Tollen på varer utenfra EU gjaldt også for finansielle transaksjoner mellom kontinentene. Det betydde at mange av de pengene som tidligere forlot Europa for å bli investert et eller annet sted i Asia, i større grad ble i regionen. Europas økonomiske oppsving ble forsterket av et fremdeles tett samarbeid med USA. I Kina hadde nedgangstidene til gjengjeld bitt seg fast, og de fryktet at det kunne bryte ut borgerkrig. Kinas historie favner en rekke forskjellige dynastiers storhet og fall. Den kinesiske befolkningens underkastelse for en sentralmakt skyldes at de historisk sett har vært avhengig av store irrigasjonsprosjekter, der smeltevann fra Himalaya ble ledet ut i landet for å gjøre det fruktbart. Bare en sterk statsmakt har kunnet gjennomføre og vedlikeholde disse gigantiske og livgivende overrislingene (noe som også er grunnen til at Kina ikke ville gi fra seg Tibet). Men samtidig er befolkningens underkastelse også en strategi der de til en viss grad ofrer seg for sentralmakten, men der sentralmakten til gjengjeld skal levere oppsiktsvekkende resultater tilbake til befolkningen i form av vekst og fremgang. Hvis sentralmakten ikke klarer å levere sin del av avtalen, er det befolkningens rett å fjerne statsmakten med makt. Den kinesiske statsmaktens ansiktsgjenkjennelsesprogrammer og massive overvåkning av befolkningen i det hele tatt, var altså grunnet på en frykt for revolusjon, ikke bare et blindt ønske om kontroll.

Danmark og Europa generelt manglet arbeidskraft, særlig «varme hender». Som en forsøksordning inviterte Danmark 10 000 filippinske kvinner som gjestearbeidere til pleiesektoren, der det var spesielt vanskelig å skaffe nok dansk arbeidskraft. Gjestearbeiderne fikk et danskkurs på et par måneder, og så kunne de flytte inn i nyoppførte containerbyer og jobbe i landet i en årrekke innenfor en spesiell au pair-liknende ordning, som gjorde det mulig å betale dem mindre enn avtalt tariff.

Insourcingen av produksjonen betydde at globaliseringens tidsalder var på hell, og med den forsvant også de globale markedsstrukturene som i økende grad siden 1990-tallet hadde overtatt makten over samfunnsutviklingen fra de politiske systemene. Et isolert Europa, og USA, som den eneste andre supermakten i verden, gjorde det igjen politisk mulig å regulere hvilke betingelser og prinsipper de regionale markedene skulle fungere etter både internt og seg imellom. Politikken fikk igjen forrang fremfor markedet. Maersk gikk konkurs fordi de ikke lenger pumpet olje opp av Nordsjøen, og fordi det ikke var så mange varer som skulle transporteres lenger.

Verdens drivhusgassutslipp falt for første gang på over 200 år, og det drastisk. 5G ble innført over hele Europa, noe som gagnet miljøet enda mer. Størstedelen av Danmark ble elektrifisert. Store statlige og private investeringer i havvind og energiinfrastruktur betydde at det snart bare var elbiler på veiene, i første omgang på avgrensede motorveistrekninger, men snart også i storbyene. Det førte til at enda flere flyttet ut av byene. Det var mulig å bo på landet og ta den selvkjørende bilen sin inn til byen. Etterpå kjørte den selv ut og parkerte på en av de store parkeringsplassene utenfor byene. Så kunne du spise på restaurant og drikke deg full, og når du en eller annen gang i løpet av natten ble trøtt, sendte du bare en sms til bilen, så kom den og hentet deg og kjørte deg hjem, mens du satt og lyttet til musikk, så en film, gikk på toalettet, tok et bad, sov eller hva du nå enn hadde lyst til. De selvkjørende bilene liknet ikke tradisjonelle biler, men var små containere med toalett og tekjøkken, seng og fjernsyn. De fleste reiste på ferie i de selvkjørende bilene sine. Man tastet bare inn en adresse i bilens GPS-system om kvelden, og i løpet av natten, mens man sov, ble man fraktet til sitt bestemmelsessted et eller annet deilig sted i Europa, kanskje ved en elvebredd i Dordogne. Denne nye reiseformen betydde at færre samlet seg i de store byene, for de hadde jo stort sett det de trengte i de selvkjørende bilene sine. Flere valgte å bo permanent i bilen, som jo egentlig var et lite, mobilt hjem.

To nye havvindmølleparker, en i Nordsjøen og en i Østersjøen, ble satt opp i Danmark. De leverte mye mer strøm enn det landet trengte. På vindøya i Nordsjøen ble det i tillegg oppført et power2x-verk som lagret de store mengdene med overskytende energi ved å omdanne den til hydrogen, som kunne oppbevares eller omdannes til andre energiformer og brukes i den energiintensive delen av industrien og til tungtrafikk, som ikke kunne elektrifiseres. Bortsett fra strømog telemastene som skar seg gjennom landskapet som den nye tidsalderens infrastruktur, var det vakrere i Danmark og Europa, og stillere. Det luktet også bedre, og det var rent. Det gikk an å bade i Søerne i København. I det hele tatt så det ut til at det var mulig å nå de ambisiøse klimamålene som var fastsatt og derved unngå at verden ble kastet ut i en langvarig klimakrise.

Det var økonomisk vekst i Europa. Alle var i arbeid. De landene som før i stor grad eller rett og slett primært levde av turisme, var igjen produksjonsland, og masseturismen, med sin hjernedøde tivolisering av byene og hele befolkninger, var ikke lenger dominerende. Det var en ny gullalder, eller en ny renessanse, for kontinentet. De ytre grensene var stengt, klimakrisen var under kontroll, og hjulene var i gang. Oppsvinget betydde imidlertid også at det ble enda vanskeligere å finne folk som ville jobbe i servicesektoren. Forsøket med de 10 000 filippinerne hadde imidlertid vært en så stor suksess at det ble bestemt å utvide det. I de kommende årene fikk rundt 300 000 thailandske, filippinske og vietnamesiske kvinner arbeidstillatelse i Danmark. Gjestearbeiderne jobbet innenfor alle deler av serviceindustrien, som oppvaskere, rengjøringsassistenter, assistenter innen sosialog helsevesen, ekspeditører, kassemedarbeidere og så videre, og med tiden også i enkle administrative jobber. De fikk aldri statsborgerskap, men utgjorde ikke desto mindre en betydelig del av befolkningen. Flere europeiske land fulgte Danmarks eksempel, og i løpet av få år ble ti millioner asiatiske kvinner innlemmet i Det europeiske fellesskap på særskilte vilkår. En så stor underklasse av ikke-borgere, som alle var ansatt etter særskilte ikke-avtalemessige regler, kunne ha ledet tankene til slavene i det gamle Romerriket, men på den andre siden hadde gjestearbeiderne kommet frivillig, og den lave lønnen de fikk i Europa, var likevel opptil ti ganger høyere enn det de kunne ha fått i sitt hjemland. Prosjektet var en del av en større tendens i Europa, der man begynte å se på de mange fra hele verden som ønsket å bo og jobbe i Europa, som en potensiell ressurs og ikke et problem, eller rett og slett en fare. At halvparten av verdens befolkning drømte om et liv i Europa, betydde slik sett at man kunne velge og vrake mellom uendelig mange mer eller mindre kvalifiserte kandidater, og skaffe seg de beste.

Igjen ble det snakket om Europa som en mulig republikk med en folkevalgt president. Flere steder i Afrika og Midtøsten var situasjonen imidlertid desperat, men i Danmark og Europa bekymret man seg mindre om den slags, da man ikke ønsket å blande seg inn i andre lands anliggender. Det rådet først og fremst et ønske om å fokusere på seg selv og Europas utvikling. Dessuten ble det vanligere å mene at de afrikanske og arabiske befolkningenes problemer ikke skyldtes europeisk innblanding, men heller generasjoner av elendige og korrupte statsledere i disse landene. Det fantes nok fremdeles et ønske i Europa om å spre demokratiet og de liberale verdiene til resten av verden, men det skulle ikke skje ved å gripe inn, men heller ved å sikre at det demokratiske «systemet» ga overbevisende resultater i Europa. Begrunnelsen var at bare et fremgangsrikt og sterkt Europa ville være et eksempel til etterfølgelse, jo sterkere og mer overlegent, desto mer ville det inspirere andre. Så var det opp til de andre landene om de ønsket å la seg inspirere. Dette var også et tegn på at Europa begynte å frigjøre seg fra det skyldkomplekset som hadde hjemsøkt kontinentet siden kolonitiden, noe som ikke bare var en lettelse, men også gjorde det mye enklere, rent moralsk, å importere arbeidskraft fra land i den tredje verden og ikke minst tolerere den brutale militærmakten som måtte til langs Europas yttergrenser, for å holde de mange millionene av desperate flyktninger ute.

Teksten er oversatt fra dansk av Inger Sverreson Holmes og sto opprinnelig på trykk i den danske avisen Information, som en av flere «utopier» om verden etter korona.