Kriseministeren

­

Erna Solberg er ikke den mest karismatiske statsministeren Norge har hatt. Hun er heller ikke den største taleren. Hennes tilnærming til oratorkunst er preget av no nonsense og av en likefrem saklighet, og ifølge biografene hennes har det vært slik siden begynnelsen.^{Frithjof Jacobsen: Prosjekt statsminister. Erna Solberg og veien til makten. Gyldendal 2013; Renate Nedregård: Erna. Fra fiasko til statsminister. Juritzen forlag, 2014} Og på en måte er det befriende med en statsleder som ikke stadig vekk falbyr sine ambisjoner om å gå inn i historiebøkene som Den Store Taler. Det sentrale er vel hva man gjør, og ikke hva som sies? Man kan naturligvis mene det motsatte: Dersom statsmannskunst i dag handler om å få gjennomført sine politiske prosjekter så effektivt som mulig, det vil si uten for mye debatt og for mange motforestillinger, så kan det utgjøre et demokratisk problem: Selve den politiske prosessen tildekkes, mens taler og debatter reduseres til «omdømmehåndtering».

Men en krisesituasjon krever åpenhet og synlighet, og den krever dessuten noen andre og kanskje også større ord enn dem som brukes i hverdagen. Og hva skjer da, når en moderne og fremfor alt driftsorientert statsleder – en som aldri har virket helt komfortabel med de store ordene – må innta talerstolene og for eksempel lansere «de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid»?

Den norske håndteringen av koronakrisen har, i det minste frem til smitteutbruddene etter sommeren, langt på vei vært vellykket. Men hvordan skal man vurdere statsministeren og hennes offentlige opptredener i rollen som kriseminister? Hvordan har hun håndtert og fremstått i de ulike fasene av pandemien? Har Erna Solberg vært en god kriseminister?

Noen metodiske innvendinger til slike spørsmål reiser seg umiddelbart: Hvordan kan vi egentlig «evaluere» innsatsen til statsministeren? Ved å samle på vellykkede og mindre vellykkede formuleringer? Eller ved komparativ analyse? Internasjonalt har koronapandemien gitt en rekke bunnoteringer for uansvarlig lederskap, og slik sett har man enkelt kunnet fremstå som sindig og opplyst bare ved å stille seg opp ved siden av representantene for fornektelseslinjen:Trump, Johnson, Bolsonaro, Lukasjenko, Obrador, Magufuli, Widodo, Kim Jong-un og en rekke andre.^{Av disse har både Johnson, Bolsonaro og Lukasjenko senere selv vært smittet av viruset – Boris Johnson var endatil svært syk og trengte pusteassistanse.} Nei, vi ser etter noe mer enn «anstendig», og vi ser etter noe annet enn fravær av uhyrlige uttalelser eller grep.Vi ser, kort sagt, etter de avtrykkene statsministeren vår har satt gjennom et halvt års kriseledelse.

«EN LITT TØFF INFLUENSA»

«[M]an sier at i utgangspunktet er ikke dette verre enn en litt tøff influensa», uttalte Erna Solberg til NRK 14. februar 2020, dagen før det første registrerte koronarelaterte dødsfallet i Europa. Det samme var det mange andre som også sa, både kommentatorer, statsledere og smittevernleger. Det avgjørende for ettertidens vurdering er naturlig nok når man sa dette. Brasils president Jair Bolsonaro sto på sitt og mente så sent som mot slutten av mars at koronavirus-epidemien ikke var mer enn «a little flu». Den samme typen synspunkter finner vi hos andre statsledere som enten nektet å danse til tonene fra den vitenskapelige «eliten», eller fant det upraktisk og anstrengende å ta inn over seg realitetene: At både smittsomheten og dødeligheten var langt høyere enn man hadde forestilt seg. Kort sagt var det autoritære menn med velutviklet skepsis til vitenskapen (og en viss hang til «alternative fakta») som strittet imot. I tillegg til Sverige, selvsagt, der forklaringen ser ut til være den motsatte: en uautoritær statsleder med overutviklet tillit til sine vitenskapsmenn gjorde statsepidemiolog Anders Tegnéll til den sterke mann.

Vår egen statsminister Erna Solberg har alltid fremstått som en pragmatisk statsleder, en som legger sin prestisje først og fremst i å holde koken og ikke minst opprettholde normaltilstanden. Hun har vært «kalkulator-Erna», en litt teknokratisk politiker med mer styringsvilje enn klassisk karisma: «Blod, slit, tårer og svette, sa Churchill. Endring av permitteringsregelverket, sa Solberg.»^{Jo Moen Bredsveen: «Mens vi venter på undergangen», Dagsavisen 11. mars 2020.} Og når man ser hvordan hennes regjeringer har drevet igjennom privatiseringsreformer og innført foretaksmodeller i ikke-kommersielle virksomheter nærmest av ren vane,^{Og, det må sies, i kjølvannet av de reformer av utdanning, helsevesen og samferdsel som ble igangsatt av Arbeiderparti-ledede regjeringer fra årtusenskiftet av.} kunne man si at både målet og ideologien ser ut til å være business as usual i dobbel forstand.

Lite har sett ut til å ryste henne.Verken interne regjeringskriser, metoo-kriser i eget parti eller justisministerstafetten har maktet å fravriste henne mer enn noen litt strenge miner som tyder på at hun er smått oppgitt over sine omgivelser. I én forstand har hun vært i stand til å akseptere hva det skulle være fra sine regjeringspartnere, men samtidig har hun tilsynelatende vært upåvirkelig. En fast klippe og en konturløs skikkelse på samme tid. Man kunne kanskje tro at denne typen vaghet (og tidvis opportunisme: regjere, koste hva det koste vil) skulle være dårlig egnet til å styre «statsskipet» gjennom prøvelser som krever tydelige valg og en stø hånd på rattet? Eller kanskje er det snarere tvert imot?

Koronapandemiens viktigste kjennetegn har fra begynnelsen av vært alt vi ikke visste (og fortsatt ikke vet) om viruset, om smittsomhet, dødelighet og spredningsmønstre – og dermed har det også vært tilsvarende vanskelig å utarbeide handlingsplaner. Når man forholder seg til en grunnleggende ukjent størrelse, er det fort gjort å trå feil. Men når dette ukjente er en potensielt dødelig trussel, kan man heller ikke la være å gjøre noe.

Når det gjelder håndtering av ukjente trusler, handler lederskap først og fremst om tilpasningsevne og -vilje. Det innebærer at slike ledelsesprinsipper som en «fast hånd på rattet» eller «stødig linje» fort kan være kontraproduktive inntil det katastrofale, særlig dersom det er rigide ideologier som styrer hånden. I møte med uavklarte situasjoner er beredskapsplaner naturligvis avgjørende, men inkonsekvens, fantasi og evne til å gå tilbake på tidligere uttalelser kan like fullt vise seg å være helt nødvendig. I det ovennevnte NRK-intervjuet er Solberg også sitert på at «[v]i kan ikke mure oss inne for å ikke bli truffet av denne typen epidemier og pandemier» (14. februar), men knapt en måned senere var allerede innmuringstiltakene satt i sving, og de fleste av oss hadde rukket å hamstre mel, gjær og toalettpapir. Dette er pragmatikk i praksis.

Et annet påfallende trekk ved Solbergs regjeringsstil har vært hennes vilje til å delegere oppgaver. Mye har vært sagt om hennes hands off-tilnærming, at hun har hatt evnen til å tre tilbake for å slippe andre til (eller la dem holde på). Bunnoteringene for denne tilnærmingen, vil mange mene, kom under regjeringssamarbeidet med FrP, der Solbergs tilbaketrukne rolle førte til at samarbeidet utad ofte så mer ut som en hjemme alene-fest enn som en ansvarlig regjering. Under koronapandemien har denne tendensen kommet til uttrykk ved at Solberg selv langt fra har vært den mest synlige av regjeringens medlemmer – av 141 taler og innlegg publisert på regjeringens hjemmeside tilknyttet tematikken «koronasituasjonen» (pr. 15. august), sorterer kun 22 av disse under Statsministerens kontor. Resten er fordelt på de øvrige departementene, med Helseog omsorgsdepartementet (47) og Justisog beredskapsdepartementet (39) på topp – naturlig nok.^{Oversikten over regjeringens «Taler og innlegg», tematisk sortert på «koronasituasjonen»: www.regjeringen.no/no/aktuelt/taler_artikler/id1334/?topic=2692388&term=} Arbeidsdelingen mellom statsministeren og de to andre sentrale ministrene har vært tydelig. Helseminister Bent Høie har fått oppdragene med å forklare de spesifikke helserisikoene og smitteverngrepene, beredskapsplaner, tall og detaljer. Justisog beredskapsminister Monica Mæland har tatt seg av spesifikk beredskapsinformasjon, finansminister Jan Tore Sanner har redegjort for økonomiske tiltak, mens Solberg har stått for de alvorlige kunngjøringene og de landsmoderlige formaningene. Men når vi ser nærmere på disse talene og orienteringene, er det ikke bare sakene som skiller ministrene. Også i stil og tone er det store forskjeller – og helt aldeles påfallende blir det om man setter den nøkterne statsministeren opp mot den utad milde (men realpolitisk kompromissløst gjennomføringsog reformorienterte) helseminister Høie, som under de mange presseorienteringene virkelig har fått anledning til å skinne i blitzlyset. Mer om ham siden.

«INNKALLING TIL DUGNAD»

Fra midten av februar til den første uken i mars skjedde det mye, og Solberg endret raskt sin forståelse av hvordan viruset kom til å treffe oss. Mens de første offisielle uttalelsene om viruset og trusselbildet var preget av hvor lite man visste, var neste fase mer skjerpet. Her gjaldt det å forberede seg, men fortsatt på noe man ennå ikke visste hva var.

Regjeringens pressekonferanse 10. mars var en ganske behersket og overraskende avslappet affære. Statsministerens redegjørelse besto i hovedsak av en liste over «ulike tiltak vi kan gjøre på både kort og lang sikt», samt en understrekning av at «en rekke forebyggende tiltak [...] allerede [var] gjennomført og nødvendig ansvar fordelt» da de første smittetilfellene ble påvist.^{Erna Solberg: «Statsministerens innledning på pressekonferanse om tiltak knyttet til koronaviruset» (10. mars 2020), www.regjeringen.no/no/aktuelt/statsministerens-innledning-pa-pressekonferanse-om-tiltak-knyttet-til-koronaviruset/id2693028/} På denne pressekonferansen ble det også nevnt at vaksinekoalisjonen CEPI (ledet av Forskningsrådets direktør John Arne Røttingen) hadde en «vaksinekandidat klar for kliniske tester» – men det ble ikke sagt noe om hvor langt unna en reell vaksine på dette tidspunktet kunne være. De økonomiske tiltakene ble sagt å «være målrettede, ha rask effekt og være avgrenset i tid», et kortsiktig perspektiv man umulig kunne ha dekning for.

Først og fremst er det likevel interessant at responsen fra statsministeren og hennes stab var dobbel. På den ene siden usikkerhet knyttet til trusselen. På den annen side ser vi imidlertid en temmelig avklart holdning i spørsmålet om hvordan responsen skulle gripes an: Det var en trussel som skulle møtes og løses i fellesskap. Solberg åpnet sin redegjørelse 10. mars med å slå fast at «[k]orona-viruset setter oss alle på prøve». Foreløpig visste man ennå ikke eksakt hvilke praktiske forholdsregler man kom til å ta, eller hvilke grep som ville kreves, men man møtte det ukjente med en sterk – men vagt artikulert – forestilling om fellesskap: «Samfunnets beredskap i en slik situasjon er også avhengig av en solidaritet og en dugnad blant hele befolkningen», hadde helseministeren sagt til Stortinget tidligere samme dag.^{Bent Høies redegjørelse i Stortinget, 10. mars 2020 (www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Referater/Stortinget/2019-2020/refs-201920-03-10?all=true)} «Vi må alle gjøre en innsats», sa statsministeren,^{Erna Solberg: «Statsministerens innledning på pressekonferanse om tiltak knyttet til koronaviruset» (10. mars 2020).} og «vi må alle være med på dugnaden», gjentok finansministeren^{Jan Tore Sanner: «Finansministerens innledning på pressekonferanse om tiltak knyttet til koronaviruset», 10. mars 2020.} – til økende kritikk fra en opinion som etter hvert savnet håndfaste tiltak.

Dagen etter, onsdag 11. mars, forløp fremdeles mye som vanlig. Mange hadde allerede tatt barna sine ut av skoler og barnehager, men ingen strenge tiltak hadde ennå trådt i kraft. Den noe vage oppfordringen til felles innsats fikk en mer konseptuelt gjenkjennelig fasong i helseministerens «Innkalling til dugnad» i en VG-kronikk, der han utvidet fellesskapsfornemmelsen fra dagen i forveien, og kalte inn til nasjonal samlet innsats:

Vi er gode på dugnad i Norge. Mange av oss har vært med på jobben som nabolaget og idrettslaget gjør i fellesskap hver vår og hver høst. Før dugnaden planlegger vi de store arbeidsoppgavene. Men det dukker alltid opp nye oppgaver underveis, som vi først ser når vi er i gang med jobben. Nå trenger vi en dugnad i det norske samfunnet.^{Bent Høie: «Innkalling til dugnad», i VG, 11. mars 2020.} Dugnaden ble den ene bærende metaforen for håndteringen av sykdomsog smittespredningssituasjonen. Ordet «dugnad» har en viss historie i norsk politisk retorikk, tydelig knyttet til sosialdemokratiske, gerhardsenske kjerneverdier,^{Jens Stoltenberg brukte det f.eks. i sin nyttårstale 1. januar 2009: «Det gode ordet ‘dugnad’ er enestående for det norske språk. Denne evnen til å samarbeide er verdifull.»} men har også en langt bredere klang: I 2004 ble det i regi av NRK kåret til «Norges nasjonalord». Som metafor for krisehverdagen var det enormt effektivt, og spredte seg kjapt til alle samfunnsområder. Det ble arrangert digitale «spleiselag», «konsertdugnader» og frivillighetsbaserte, digitale kulturarrangementer i en tilnærmet endeløs mengde varianter – og i skole og høyere utdanning drev vi «digital dugnad» både i og utenfor arbeidstiden. En stund var det nesten som om vi gjorde alt av vår gode vilje. Ja, vi trodde på statsminister Solberg da hun i den tv-sendte talen 18. mars parafraserte Halldis Moren Vesaas’ dugnadsdikt fra krigsårene, «Tung tids tale» (riktignok uten å oppgi referanse): «Dette er ikke tiden for ‘jeg’. Dette er tiden for ‘vi’.»^{Moren Vesaas’ dikt er første gang trykt i samlingen Tung tids tale (1945). Det første avsnittet ser slik ut: «Det heiter ikkje: eg – no lenger. / Heretter heiter det: vi. / Eig du lykka så er ho ikkje lenger / berre di. / Alt det som bror din kan ta imot / av lykka di, må du gi.» (s. 59).} Dugnadsmetaforen ble lenge brukt aktivt av regjerningen – men samtidig kunne det se ut til at man forsto at denne kraftfulle appellen til kollektiv innsats var en tidsbegrenset ressurs. Etter gjenåpningen av skoler og barnehager 20. april var det nemlig andre toner som dominerte de offisielle utspillene fra regjeringen. Mens ord som «dugnad», «dugnadsinnsats» og «dugnadsarbeid» var høyfrekvente frem til påskeukene, var det nå full tørke. Ja, etter justisog beredskapsminister Monica Mælands orientering 14. april, der hun så seg nødt til å ta frem pekefingeren, var det mer eller mindre over: «Jeg forstår godt at mange er utålmodige og vil være sosiale. Men det er helt nødvendig at folk fortsetter å ta del i dugnaden og følge smittevernreglene»,^{Monica Mæland: «Justisog beredskapsministerens orientering 14. april»}. sa Mæland, og to dager etter fulgte finansminister Jan Tore Sanner opp ved å minne om at «[v]i trenger alle den dugnaden vi nå står midt i. Jeg forventer at alle som får økonomisk støtte også gjør sitt. Dette er ikke tiden for å ta store utbytter. Eller tillegg i lederlønninger og styrehonorar».^{Jan Tore Sanner: «Finansministerens innledning på pressekonferanse om kompensasjonsordning til bedrifter og lansering av søknadsportal»} «Dugnad» var nå blitt et slags verktøy for følelsesmessig disiplinering, og i mindre grad egnet til å fremkalle samhold og fellesskap. Fenomenet er gjenkjennelig for alle som noensinne har vært på en ordinær dugnad i sameiet eller idrettslaget: Det meste er gjort, gjerdet er malt, plenen klippet, kaffen er drukket opp og vaflene for lengst oppspist – og mens folk har begynt å stikke av for å rekke sine «avtaler», er det fremdeles et par ildsjeler (ofte formannen) som gjerne vil holde det gående litt til, få gjort enda mer. Men dugnadsånd varer altså ikke evig.

27. april var det ugjenkallelig slutt for «dugnad» som entydig, positiv appell, idet justisog beredskapsministeren for første gang rettet oppmerksomheten mot misbruken av regjeringens støtteordninger: «Dugnadsprofitørene vil bli avdekket, etterforsket og straffet.»^{Monica Mæland: «Justisog beredskapsministerens orientering 27. april».} 7. mai brukte statsminister Solberg dugnadsmetaforen for siste gang før sommeren, men nå gikk også hun over til å forstå den først og fremst mot en økonomisk bakgrunn: «Vi har vært flinke til å bidra i dugnaden. Slik har vi unngått krise i helsetjenesten. Nå må vi også handle i solidaritet med alle dem som er rammet av den økonomiske krisen. Derfor ber jeg alle om å fortsette den nasjonale dugnaden.»^{Erna Solberg: «Statsministerens innledning på pressekonferanse om justering av koronatiltakene», 7. mai 2020.} Det var en langt mindre slagordpreget – og langt mindre entusiastisk – fremføring enn den vi hadde sett knappe to måneder tidligere. Dette var, kort sagt, en kjedelig påminnelse fremført midt under Den Store Gjenåpningen. I midten av mars hadde situasjonen vært en helt annen, preget av en større lojalitet til fellesskap og smittevernrådene. I mai lengtet mange etter både normalitet og friere tøyler – som de også fikk.

Siden den gang har vi rukket å ha sommerferie, reise til Syden og feste som om morgendagen ikke fantes, og da justisminister Mæland i midten av juli presenterte de siste gjenåpningstiltakene som et resultat av «en fantastisk dugnad fra alle i landet vårt»,^{Monica Mæland: «Justisog beredskapsministerens orientering 10. juli».} var det som om vi gjennom denne heroiske, kollektive oppofrelsen hadde gjort oss fortjent til mer frihet. At regjeringen senere – etter at den i sin normaliseringsiver gjenåpnet mer enn nødvendig og forsvarlig – anklaget befolkningen for å ha mistet dugnadsånden, slik at vi som Solberg påpekte, nå måtte «gjenfinne» den,^{Erna Solberg: «Statsminister Erna Solbergs innlegg om koronasituasjonen», 12. august 2020.} kan knapt kalles noe annet enn et forsøk på å påføre oss dugnadsskam.

«INNGRIPENDE TILTAK»: UNNTAKSTILSTANDEN Mens «dugnaden» som ble introdusert for oss 11. mars appellerte til vår sans for kollektiv deltakelse og oppofrelse, og slik sett var en positivt ladet komponent i det retoriske arsenalet, fulgte en etter hvert hardt presset regjerning opp den påfølgende dagen med langt tyngre skyts. Etter at danske myndigheter hadde presentert sine konkrete tiltak 11. mars, sto kommentatorer i kø for å kritisere Solberg-regjeringen for «tåkeprat og handlingslammelse»^{Helge Nitteberg: «Du må våkne nå, Erna. Vi trenger kraftfulle tiltak før det er for sent», Nordlys 11. mars 2020.} og «usikkert og utydelig» budskap.^{Eirin Eikefjord: «Vi trenger ledelse, ikke tåkeprat», Bergens Tidende, 11. mars 2020.} Lengst gikk kanskje Rødt-politiker Mímir Kristjánsson, i et debattinnlegg i VG med tittelen «Etterlyst: Statsminister». Et intervju med statsministeren på NRKs Politisk kvarter ble brått avbrutt da programlederen forsøkte å sammenlikne Solberg med sin danske kollega Mette Frederiksen.

Torsdag 12. mars markerte, i både praktisk og prinsipiell forstand, inngangen til pandemiens tid. Det første koronarelaterte dødsfallet i Norge ble registrert denne dagen, parallelt med at statsministeren presenterte sine tiltak. Og statsministerens innledning til pressekonferansen på ettermiddagen samme dag var et vannskille både i praktisk og retorisk forstand. Her fikk vi vite hvordan dugnaden helt konkret skulle gjennomføres, her ble de mange restriktive tiltakene presentert, og ikke minst ble noen nye, og langt på vei vellykkede slagord introdusert. Allerede fra begynnelsen var det klart at tonen nå var langt mer alvorspreget: «Kjære alle sammen! Vi står midt i en vanskelig tid for Norge og for verden. Norge blir satt på en stor prøve. Både som samfunn, men også vi som enkeltmennesker. I denne perioden vil vi alle få en annerledes hverdag», sa Erna Solberg.^{Erna Solberg: «Statsministerens innledning på pressekonferanse om nye tiltak mot koronasmitte», 12. mars 2020.} En «annerledes» hverdag var ikke å ta for hardt i. Etter at det nye trusselbildet var presentert (og markant oppjustert i forhold til foregående dager), fikk vi høre at dugnaden, som dagen i forveien var presentert nærmest entusiastisk som et fellesskapsbyggende prosjekt, nå ble omdefinert til å handle om spesifikke, individuelle plikter.

Denne talen – og avgjørelsene som lå til grunn for den – må i ettertid sees på som det viktigste enkeltøyeblikket i statsministerens håndtering av koronasituasjonen. Både praktisk og prinsipielt var talen skjellsettende, og det har da også kommet frem at det lå atskillig konflikt mellom de ulike rådgivende instansene bak selve valget om full nedstengning: Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet var rykende uenige, og sistnevnte instans var ikke engang representert på det siste, avgjørende møtet der man bestemte seg for å følge den mest restriktive linjen.^{Iflg. VG, 28.6. 2020.} Språklig har Solberg alltid representert det trygge og sindige – gjerne med en lett snusfornuftig skolelærer-attityde. Hun (og taleskriverne hennes) har stort sett holdt seg unna det patosfylte, og valgt det konstaterende og effektive. Men innledningen hennes 12. mars nærmet seg en mer poetisk modus: «Vi må alle beskytte oss selv, for å beskytte andre. Vi står sammen gjennom denne perioden – ikke med klemmer og håndtrykk – men ved å holde avstand.» Disse tilsynelatende paradoksene blir snudd på, slik at avstand blir til nærhet, og selvomsorg til omsorg. Både som retorisk håndverk og som smittevernregel er dette effektivt.

Selv om statsministertaler vanligvis ikke regnes som stor kunst, kom det likevel kanskje som en liten skuffelse da enkelte observante kommentatorer samme dag kunne opplyse om at akkurat disse små perlene ikke var helt originale, men var hentet fra den danske statsministeren. Dagen i forveien hadde den danske statsminister Mette Frederiksen nemlig brukt omtrent samme formulering i sin innledning til pressekonferanse i Statsministeriet: «Vi skal stå sammen. Vi skal passe på hinanden. Men på en anden måde, end vi plejer. Vi plejer som danskere at søge fællesskabet ved at være tæt sammen. Nu skal vi stå sammen ved at holde afstand.Vi får brug for samfundssind.Vi får brug for hjælpsomhed. Jeg vil gerne sige tak til borgere, virksomheder, arrangører, frivillige organisationer – alle, der indtil nu har vist, at det er præcis det, vi har i Danmark – samfundssind.»^{Mette Frederiksen: «Situationen kommer til at stille kæmpe krav til os alle sammen». Statsminister Mette Frederiksens innledning på pressemøte i Statsministeriet om koronavirus 11. mars 2020. (www.regeringen.dk/nyheder/2020/statsminister-mette-frederiksens-indledning-paa-pressemoede-i-statsministeriet-om-corona-virus-den-11-marts-2020/)} For alt jeg vet kan disse eller liknende formuleringer ha vært i bruk allerede før 11. mars – varianter finnes i alle fall på alle mulige språk fra tiden etter 15. mars. Og de er både effektive og passer godt sammen med den på dette tidspunktet allerede etablerte tanken om «nasjonal dugnad». Her var danskene litt dårligere stilt enn oss, rent språklig. I stedet for å kunne påkalle en innarbeidet og nærmest arkaisk følelse av plikt til å bidra i dugnaden (av norrønt «dugnaðr»: hjelp, støtte), tydde sosialdemokraten Frederiksen til det mer moderne og mer abstrakte «samfundssind». 12. mars skisserte Solberg en uoversiktlig situasjon for oss, der «[h]verdagen til mange blir snudd på hodet. Derfor iverksetter vi nå drastiske tiltak i håp om å stanse viruset. [...] Det er tiltak som griper direkte inn i våre hverdagsliv og hvordan vårt samfunnsliv fungerer». Etter å ha slått fast at de allerede innførte tiltakene i dagene frem mot 12. mars ikke var tilstrekkelige, konstaterte hun at sterkere virkemidler måtte til. Den enkeltsetningen jeg selv husker best fra koronavåren, er erklæringen om nye kjøreregler for samfunnet: «I dag kommer regjeringen med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid.» Denne formuleringen utvidet dugnadsmetaforen, og var med på å rettferdiggjøre nedstengningen retorisk og følelsesmessig. Ordet «fredstid» har nemlig kun én referanse, nemlig «krig». Fra den ene dagen til den neste hadde vi gått fra dugnad til motstandsarbeid. Dette var ikke bare en retorisk operasjon, og sammenlikningen med en krigssituasjon er heller ikke tilfeldig: Det som rent juridisk hadde skjedd, var at fullmaktsbestemmelsene i helseberedskapslovene hadde trådt i kraft og gitt Helsedirektoratet (og dets direktør Bjørn Guldvog) utvidede fullmakter. Beredskapslovene er det nærmeste vi kommer unntakstilstand i Norge.

Responsen fra regjeringen ble «inngripende tiltak» – strengere enn de fleste kanskje ventet, strengere enn mange ønsket, og strengere enn i flere av våre naboland. Også dette var forresten helt på linje med den danske regjeringen, som hadde stengt skolene en dag før dette tiltaket ble presentert i Norge. Det ellers lite brukte ordet «inngripende» var i spill i Frederiksens tale: «Jeg er klar over, at det, jeg, sammen med myndighederne, beder danskerne om i dag, er store ting. Meget indgribende. Vi gør det, fordi det har effekt. Vi skal ikke gå i panik.»^{Mette Frederiksen: «Situationen kommer til at stille kæmpe krav til os alle sammen. Statsminister Mette Frederiksens indledning på pressemøde i Statsministeriet om corona-virus den 11. marts 2020».} Det vil kanskje være for strengt å karakterisere Solberg som en hermegås på dette punktet – det er muligens rettere å se denne spesifikke begrepsbruken som knyttet til situasjonen: «inngripende» er ikke et ord det er så vanlig å støte på i norsk dagligtale, siden det oftest opptrer i jussens regulerende vokabular.

Selv om pragmatikk – fremfor språklig og retorisk originalitet – alltid har vært Erna Solbergs foretrukne stil som politiker og taler, er det likevel påfallende at hun la seg så tett på sin danske kollega. Kanskje var dette en direkte respons på sammenlikningene med den danske statsministeren som (kritiske) norske nyhetsoppslag var fulle av i disse tidlige marsdagene? Samtidig er det nettopp enkelt og greit – og pragmatisk – å bruke de ord og midler som beviselig virker, selv om man også kan oppfatte slike umarkerte lån som både uoriginale, upersonlige og opportunistiske. Men denne tendensen til å hente formuleringer fra andre kan også rett og slett sees på som den norske statsministerens måte å håndtere utfordringen knyttet til de store ordene på. For en statsminister som legger stor vekt på saklighet og effektivitet, er outsourcing av patos ingen dårlig strategi.

«LØPE UT I LYSET»: EN ANNEN MINISTER

Statsminister Erna Solberg er altså en «effektiv», mer enn en spesielt elegant, taler. Hun klarer seg med korte, konstaterende setninger, og holder seg trofast til de valgte formuleringer og metaforer. I den grad hun gjør sine taler personlige, språklig sett, skjer det gjerne under fremføring, ved små tilpasninger av manuskriptene, der hun justerer – tilsynelatende i farten – det skrevne bokmålet for den bergenske uttale (et velkjent fenomen også for herværende bergenske foreleser). Hennes styrke ligger i det hverdagslig virksomme, snarere enn i evnen til å fremkalle heroiske øyeblikk. Ingen steder i hennes taler eller innledninger fra de første koronaukene finner vi for eksempel noen stoltenbergske «mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet»-øyeblikk. Nei, Erna byr ikke på overflødig patos, og det er helt i tråd med hennes politiske persona. Riktignok finnes det noen fine øyeblikk i hennes taler til barna, sendt på NRKs Supernytt, der hun forklarer hvorfor det må være slik at «noen ting blir dumme i hverdagen» (16. mars) under pandemien. Men ingen steder når hun helseminister Bent Høie til knærne når det gjelder vellykkede lyriske eksesser. Høie fikk mye oppmerksomhet og skryt for sin «Takk til ungdommen»-tale 27. april, som inneholdt noen treffende, fine linjer:

Våren du fyller 14 ligger ikke i ro og venter på at du skal komme. Det er ikke mulig å vende tilbake til sommeren da du var 17. Russetiden kan ikke spilles på repeat.

Vi som er voksne snakker om neste sommer. Men neste sommer er for middelaldrende menn som kjøper karbonadedeig og dopapir på tilbud. Neste sommer finnes ikke når du er ung.^{Bent Høie: «Takk til ungdommen». Innlegg på pressekonferanse om koronasituasjonen, 27. april 2020.} Dette er hverdagspoesi, også i oppsettet – det er slik teksten er publisert på regjeringen.no – og får naturligvis en særlig kraft når den fremføres på en pressekonferanse (den ble også publisert på Høies Facebook-side, og deretter i VG). Det var en takk til og oppmuntring «til ungdommen» – som riktignok ikke kunne trylle russetiden tilbake, eller fikk fotballkampene i gang igjen, for helseministerens ord var primært en form for anerkjennelse av det traurige i restriksjonene.

Bent Høie har fremstått som regjeringens beste koronataler, og har åpenbart funnet en form som resonnerer både med situasjonen vi står i og med publikum. Talene og innledningene er levende og menneskelige – interessant nok i kontrast til hans litt stive fremføringer. Talene er effektive og enkle, og baserer seg gjerne på én tydelig hovedallegori. For eksempel bruker «Vasse varsomt ut i vannet»-talen fra 24. juni en forsiktig badestil som bilde på gjenåpningen (ikke stupe uten å sjekke bunnforholdene!). Han er sympatisk når han formaner – «Du skal ikke skamme deg. / Du skal teste deg.»^{Bent Høie: «Skam hjelper ingen», 31. juli 2020.} – og i tillegg beveger han seg tydelig ut over den forventede rammen for ministertaler. Ja, spørsmålet om sjanger melder seg både når man hører de mange fikse bokstavrimene og når man ser talene som tekst. I den formen de har fått på regjeringens nettsider, er de fiks ferdig sosiale medier-poesi, som lett danker ut den kommersielle insta-poesiens mange forserte ordspill. «Takk til ungdommen» (med mer enn ett nikk til Nordahl Grieg) er fin, men høydepunktet i denne naivistiske leilighetsdiktningen er for meg innledningen helseministeren holdt knapt en uke i forveien – med den høypoetiske overskriften «Løpe ut i lyset». Det er et nesten klassisk vårdikt, der lengsler i natur og sjel løper over i hverandre – paret med profylaktiske smittevernsformaninger. Det åpner slik (oppsett og linjedeling er beholdt):

Det skjer noe med oss når lyset kommer. Vi merker det veldig godt nå, etter mange uker med tomme bygder og byer, stengte barnehager, skoler og arbeidsplasser.

Vi lengter etter å vrenge av oss ullgenseren og løpe ut i lyset. Vi vil ut til strendene, skogene, fjellene og parkene.

Våren er ekstra velkommen fordi vi har gjort en tøff jobb sammen. Vi har sammen tatt kontroll over smittespredningen.

Vi skal sammen åpne langsomt opp mens vi beholder kontrollen.^{Bent Høie: «Løpe ut i lyset». Innlegg på pressekonferanse om koronasituasjonen, 21. april 2020.} Åpningen her kopler sammen tradisjonelle vårmotiver: oppvåkningen, lyset som gjør at det «skjer noe med oss», lengselen etter å rive av seg klærne og kaste seg ut i naturen, ønsket om å «åpne [...] opp». Det hele er ganske suggererende og ikke helt uten hint om de prosesser våren setter i gang i både vekster og andre organismer. Både planter og mennesker har en hang til å folde seg ut under vårsolen, og denne pseudoerotiske impulsen er det åpningslinjene alluderer til – vel å merke med en viktig påpakning om å «beholde kontrollen».

Riktignok fortsetter talen med noen litt mer prosaiske formaninger, ja, hele det entusiastiske vårslippet bremses litt (med en forsiktig vri på Churchills «The End of the Beginning»-tale, fra 1942?):

Men dette er ikke slutten på det vi har vært gjennom. Det er i beste fall begynnelsen på slutten. Derfor må vi stoppe opp og tenke oss om før vi løper ut i våren.

Selv om vi åpner opp – vender vi ikke tilbake til der vi var. Vi må gjøre gamle ting på nye og mer forsiktige måter.

Etter dette følger så de enda mindre lyriske oversiktene over praktiske foranstaltninger vi fortsatt må følge, fremdeles er det «to meters avstand», «hold deg unna kollektivtransport når det er mulig», og så videre. Vi blir altså lokket med inn i et nytt og åpent landskap, inn i våren – men bare for å bli påminnet om at det å «åpne opp» fremdeles er relativt. I de siste linjene sluttes sirkelen igjen, ved at Høie via en eksempelfortelling, en beskrivelse av et dronebilde av mennesker som «nyter den fine vårdagen» («men de sitter i små grupper og holder tydelig avstand til hverandre»), minner oss på at frihet lar seg kombinere med ansvar. De følelsene som sprengte seg frem i innledningslinjene er nå temmet, og rammet inn av en fornyet bevissthet om betydningen av praktisk smittevern:

I tiden som kommer skal vi gjøre gamle ting på nye og mer forsiktige måter. Vi kan fortsatt vrenge av oss ullgenseren, kaste lua og løpe mot strendene, parkene, skogene og fjellene.

Så lenge vi husker å holde trygg avstand til dem vi løper sammen med.

Scenen er den samme som i åpningen, bortsett fra at det har dukket opp en lue man uskikkelig kan slenge fra seg (som en metapedantisk hilsen til Margrethe Munthe). Først i de to siste ordene påkalles det motivet Solberg og hennes regjering har manet frem gjennom hele koronapandemien, men som varsomt må vedlikeholdes for ikke å bli utsatt for materialtretthet: fellesskapsfølelsen. Vi og dem vi løper sammen med.

I helseministerens lyrikk løper man ikke alene. Og med gjenopprettelsen av dette fellesskapet har også Høie her sprunget inn i rollen som den som mest effektivt holder liv i regjeringens etter hvert sårbare dugnadsmetafor. Dette er vellykket delegering av ansvar: Statsministeren selv kan nøye seg med å være tryggheten selv, og ved å utstråle normaldrift og vanlighet – det er tross alt det hun er best til. Men for å få regjeringen koblet på nasjonens emosjonelle bølgelengde er hun avhengig av sin statsskald.

ETTER DUGNADEN?

Koronapandemien har testet statsledere verden over for deres evner til å ta grep, og for deres evner til ikke å gjøre situasjonen til en anledning til å spinne egen politikk. Den har nådeløst blottstilt både deres evner til å overskue og forstå en krisesituasjon, og deres vilje til å handle. I tillegg har den kanskje også røpet hvilke statsledere som har hatt politisk armslag til å ta drastiske grep – den har skilt lederne fra mellomlederne, for å si det slik. Men kan vi ikke også si at koronapandemien på sett og vis har gjort alle statsledere til mellomledere? De har havnet i klemme mellom eget handlingsrom og de betingelsesløse vilkår pandemien har gitt: Handle rett, eller risiker en katastrofal folkehelsesituasjon. Kriseministeren er sjef i sitt eget hus, men er samtidig underlagt en annen og mektigere herre: døden selv, i form av et ukontrollerbart og svært smittsomt virus. Og for å komplisere det hele er huset hun styrer nå befolket av en hel liten armé av eksperter på epidemiologi, folkehelse, smittevern, næring, krisevelferd og kommunikasjon, samt en minst like omfattende flokk av aktører og lobbyister fra både interesseorganisasjoner og næringsliv. Alt står på spill for alle, og mye avhenger av de avgjørelser statslederen tar – ofte på usikkert grunnlag og med stemmene til hundre rådgivere og tusen interessegrupper susende i ørene. Og med en mulig frykt for ettertidens (og medias!) dom som et permanent, mentalt uromoment.

Det kan ikke – i den ustabile, truende halvnormaliteten som i skrivende stund preger oss – legges skjul på at det kom til å snike seg inn en viss nasjonal tilfredshet knyttet til den norske håndteringen av koronasituasjonen frem til sommeren. Det skyldtes selvsagt at vi hadde få tilfeller av ny smitte, få sykehusinnlagte og færre dødsfall enn fryktet. Det skyldtes åpenbart også at våre nærmeste nabo i øst hadde hatt det langt tøffere, og at våre store, dumme onkler i vest – både Storbritannia og USA – klarte å tabbe seg kapitalt ut på noen avgjørende punkter tidlig i forløpet. Den relative «suksessen» med hensyn til antall smittede og døde skyldes etter alt å dømme en kombinasjon av strenge tiltak som ble satt i verk tidlig, lojalitet i befolkningen og det faktum at vi er få, bor langt fra hverandre – og at vi som samfunn har den relativt sett største lommeboken av alle. Men vi skal heller ikke glemme hvordan den aller første fasen av pandemien var preget av trege og ukoordinerte responser fra norske myndigheter. Heller ikke kan det legges skjul på at følelsen av å ha gjennomført en «fantastisk dugnad» (Mæland) førte til et visst overmot, som i sin tur førte til utenlandsreiser med påfølgende økning i smittespredningen i august.

Men dette er «etterpåklokskap», påpekte statsminister Solberg under NRKs partilederdebatt 13. august. Det er riktig. Etterpåklokskap er «innsikt som kommer for sent», som det heter i en ordbokdefinisjon. Men etterpåklokskap er også et utgangspunkt for fortløpende å kunne vurdere hendelser og avgjørelser i fortid ut fra ny kunnskap – noe som vel igjen må sies være et viktig kriterium for lederskap? Koronapandemien har i hvert fall gjort at målestokken for «godt lederskap» med ett ble både omdiskutert og synlig. Og om man skal vurdere vår egen kriseminister Erna Solberg, går det an å mene at hennes sak-til-sak-aktige grunnholdning til politisk praksis – som speiles i en ytterst pragmatisk og ujålete retorisk form – har passet godt i en situasjon der så mye er usikkert og skiftende. Samtidig er det vanskelig å unngå å merke seg at noen av regjeringens tiltak gikk for langt (Smittestopp-appen som inntil videre er stengt), og noen øyeblikk av ren omdømmejakt virket også avslørende: Nødrespiratoren ingen egentlig ville ha, men som Erna Solberg gjerne ville presentere som «en historie om nasjonal dugnadsånd»,^{Erna Solberg: «Statsministerens innlegg på pressekonferanse om koronatiltak», 31. mars 2020.} samt tillatelsen man sent i juli ga til å starte innspillingen av Mission: Impossible 7 på norsk jord, parallelt med at smitten var økende. I tillegg kom oppmykningene av rådene for utenlandsreiser. Og det er vanskelig å underslå at Solbergs taler og innledninger har vært sterkt preget av det som i selve kriseøyeblikket kanskje var nødvendige insisteringer på felles verdier og dugnadsånd, men som gradvis, etter hvert som gjenåpningen ble til en full gatefest, forvandlet seg til utydelig retorisk tomgods. Ord som «vi», «oss», «sammen» og «fellesskap» ble brukt om og om igjen, inntil vi begynte å lure på hva de egentlig betyr. Vendinger som «[i] Norge står vi sammen når det gjelder» (12. mars) – fungerer bare så lenge taleren selv tror på dem, og så lenge publikum tror – eller vil tro – på dem. I Norge står vi, tross alt, helst sammen med andre når vi må.

På sensommeren prydet plakater med Erna Solbergs blide ansikt hele Oslo – som om en valgkamp nå sto for døren – med slagordet «Trygt tilbake til hverdagen». Etter gjenåpningen var dette hovedbudskapet fra statsministeren. Men er det dit vi skal? Finnes i det hele tatt den hverdagen vi forlot 12. mars, og som Erna Solberg planlegger å lede oss «tilbake» til? For øyeblikket står det helt åpent. Mye tyder også på at det nettopp er det sterke ønsket om å gjenfinne normalitet og hverdag som har ført oss inn i en ny runde med smittevekst og innstramminger. Det går også an å mene at Solberg-regjeringens pragmatiske fokus på krisehåndtering og mangel på identifiserbare, overordnede politiske mål – ut over å holde koken i regjering – har gjort det vanskelig å åpne noen av de dørene som nå tross alt står på gløtt i en verdenssituasjon der mye må organiseres på ny.