Flyktningene og grensene mellom oss

­

Krise, krise, krise! Orker vi mer? Idet jeg skriver dette, har koronapandemien igjen strammet grepet om Norge, og vi forskanser oss i våre private hjem og kohorter. I en slik situasjon, der sosial distansering er blitt den nye hverdagen, er det forståelig dersom vi også distanserer oss fra den store verdenen der ute.

Men med jevne mellomrom banker verden på. Den gjorde det under flyktningkrisen i 2015, da flere mennesker enn noen gang før la ut på den farefulle ferden over Middelhavet til Europa. Den gjorde det i fjor, da Moria-leiren på Lesvos brant, og tusenvis av flyktninger ble hjemløse. Og den gjorde det da det ble kjent at 18 år gamle Mustafa Hasan, som har bodd i Norge siden han var liten gutt, risikerte å bli utvist. Media og engasjementet våkner, den dårlige samvittigheten kommer skyllende inn over oss – før noe annet fanger nyhetenes interesse.

Likevel er det ikke til å komme fra at den globale flyktningkrisen består. I dag er det 80 millioner flyktninger i verden. Det er dobbelt så mange som for bare ti år siden. Hver hundrede innbygger på jorden er en flyktning. FNs flyktningkonvensjon, som definerer hvem som regnes som flyktninger og hvilke rettigheter de har, fyller 70 år i år. Konvensjonen ble utformet i en tid med helt andre utfordringer enn i dag. Kanskje er det rett og slett tvingende nødvendig å tenke helt nytt for å løse flyktningkrisen?

At det totale antallet flyktninger bare fortsetter å vokse, kan tyde på at institusjonene og virkemidlene vi tar i bruk for å få bukt med situasjonen, er modne for utskiftning. I tillegg vet vi at fremtidens flyktningsituasjon er forbundet med andre kriser, som klimakrisen. Den økende globale oppvarmingen kommer til å føre til at flere flyktninger vil banke på Europas dør. Hver dag omkommer mennesker på flukt, med verdenssamfunnet som tilsynelatende maktesløst vitne. Det haster med å snu utviklingen. Som den britiske professoren i migrasjonsstudier Khalid Koser uttaler i intervjuet vårt med ham: «Løser vi ikke flyktningkrisen, kan vi bare glemme å løse de andre krisene» (se «Kan flyktningkrisen løses?» på side 110).

En flyktningdebatt krysser sitt spor

Mens flyktningene dør, krangler vi om hvordan vi skal hjelpe dem. Som så mange av de store debattene i vår tid er flyktningdebatten betent og til dels polarisert. Tilsynelatende står idealisme mot realisme, følelser mot fornuft, solidaritet mot strenghet. For ikke å si: Det gode mot Det onde. Den ene siden vil ta imot flere flyktninger og hjelpe dem her. Den andre siden vil ta imot færre og hjelpe dem der. De første har det moralske overtaket og karakteriserer gjerne motparten som kyniske. De andre argumenterer ut fra hensynet til norsk økonomi og enhet, og karakteriserer den første gruppen som naive. Ikke lite energi på begge sider går med til å ergre seg over eller harselere med meningsmotstandere.

Hvorfor er flyktningdebatten så fastlåst? I teksten «En flyktning krysser mitt bord» skriver Anne Håskoll-Haugen treffende: «Svaret er identitet. Dypest sett handler nemlig fortellingene om flyktninger ikke om dem, men om oss selv.» Hva du signaliserer når du hevder en mening, kan av og til overskygge selve saken. Hvem du er uenig med, og dermed markerer avstand til, tillegges gjerne like mye vekt som det du faktisk mener. I virkeligheten er uenigheten – for eksempel om hvem og hvor mange vi skal ta imot – ofte symbolsk, og ikke like stor som temperaturen i meningsutvekslingene kan tyde på.

Mentale grenser

Flyktningdebatten er tidstypisk også ved at den tar opp i seg noen grunnforestillinger som preger andre debatter. Én er forestillingen om Norge som humanitær stormakt. Norge er blant landene som i forhold til folketallet tar imot flest asylsøkere og kvoteflyktninger, og som bidrar med mest finansiell støtte til FNs høykommissariat for flyktninger. Og likevel kan Norge gjøre mer. Fjorårets 1387 asylsøkere som fant veien hit, er når alt kommer til alt, en forsvinnende liten del av verdens flyktninger. De siste årene er antallet norske asylmottak blitt kraftig beskåret. Mange flyktninger – og ikke minst barna deres – havner i en endeløs spiral av byråkrati og meningsløs lediggang. Disse menneskene hadde fortjent en skikkelig offensiv fra sentralt politisk hold i Norge, men i dag vinner man ikke valg ved å tale flyktningenes sak.

Et kjerneargument i flyktningdebatten er hensynet til velferdsstaten. Selvsagt er det grenser for hvor mange flyktninger Norge kan ta imot før vi ikke klarer å opprettholde dagens velferdsnivå. Likevel er det grunn til å spørre, ut fra et menneskerettighetsperspektiv: Hva er viktigst – hensynet til velferdsstaten, eller til flyktningene?

Den absolutt udiskutable enheten i flyktningdebatten er nasjonalstaten. Ingenting tilsier annet enn at nasjonalstaten er kommet for å bli. Men også dens eksistensberettigelse, og måten den manifesterer sin suverenitet på, fortjener diskusjon. I essayet «De rettsløse» skriver Mariken Lauvstad om gapet mellom det alle mennesker har krav på i kraft av de universelle menneskerettighetene, og rettighetene den enkelte flyktning faktisk mangler, fordi hun eller han har endt opp i en annen nasjon. Filosofen Achille Mbembe har også bidratt i dette nummeret. Han kaller forestillingen om en verden uten grenser en utopi, som det ikke desto mindre er viktig å strekke seg mot. Mbembe påpeker det paradoksale ved at «fri flyt» av mennesker fremheves som et ideal i den globaliserte verden – men bare gjelder de heldige utvalgte. Akkurat i disse dager burde dét ikke være vanskelig å relatere seg til: smerten ved en innskrenket bevegelsesfrihet.

Ingen vil hevde at det er enkelt å «løse» flyktningkrisen. Men å innfinne seg med status quo innebærer å måtte leve med det dypt urimelige ved at mennesker som deg og meg må utholde store lidelser, bare fordi de ble født i en del av verden der kanskje krig eller sultkatastrofer herjer, og ikke kan slippe inn i en annen del vi bare med en viss rett kaller vår. Slik synliggjør flyktningkrisen at vi alle er bundet, ikke bare av fysiske grenser, men også av grensene for vår fellesskapsfølelse og forestillingsevne stilt overfor et internasjonalt politisk system som ofte fremstår som naturgitt.

Mitt møte med Maryam

Det må være lov å være en tviler i flyktningdebatten. De aller fleste av oss ønsker i utgangspunktet å hjelpe andre personer i nød. Samtidig kan vi ikke neglisjere at asylinnvandringen byr på reelle utfordringer. Men i polariseringens tid har jeg tro på menneskemøter, både mellom meningsmotstandere og med dem det virkelig gjelder. I dette nummeret av Samtiden kommer fem flyktninger til orde. De har rømt fra krig, tortur, overgrep og annen faenskap. De beretter om strabasiøse og dramatiske reiser, over vann, over sand. Dette er mennesker som aldri kunne ha vært reddet om Norge hjalp dem der. De utgjør ingen trussel mot den norske samfunnsmodellen.

Særlig en av dem etterlot meg dypt og varig berørt. Somaliske Maryam er en såkalt papirløs flyktning. Av frykt for å bli gjenkjent, viser hun ikke ansiktet på fotografiet vi tok av henne. Hun har også dekket til hendene, som ble brennemerket av mannen hun rømte fra. Hun heter ikke engang Maryam – sitt egentlige navn tør hun ikke å oppgi. Papirløs, ansiktsløs, navnløs og venneløs hensleper hun dagene med å gå rundt i Oslo, helt alene i verden. Les den hjerteskjærende historien om henne på side 90. Og tenker du, som meg av og til, at det ikke er stort mer vi som samfunn og enkeltindivider kan gjøre for flyktningene, la hennes avsluttende ord være et ekko i din bevissthet:

– Kan du hjelpe meg?

Christian Kjelstrup

Redaktør