Jila: Fra presteregimet til flyktningregimet

­JILA HASSANPOUR. 40 år. Bor med søsteren og niesen. Jobber som rådgiver for NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere). Kom til Norge fra Iran i 2007.

Alt begynte med at en ung, kurdisk mann ble arrestert og drept av den iranske etterretningen. Bildene av den mørbankede og torturerte kroppen hans ble publisert i en avis der broren min var med i redaksjonen. Ingen andre aviser publiserte bildene, men broren min hadde lenge vært engasjert i ytringsfrihetsspørsmål og var generelt kritisk til den iranske regjeringen. Dessuten er vi kurdere. Jeg vokste opp i Marivan, en by i den kurdiske delen av Iran som vi kurdere kaller Øst-Kurdistan, nesten på grensen til Irak. Broren min heter Adnan Hassanpour, og livet hans og livet mitt ble aldri det samme igjen.

Dagen etter at avisen kom ut, demonstrerte folk i hele den kurdiske regionen. Demonstrantene holdt avisen til broren min i hendene. Kort etter ble det åpnet sak mot ham. Han ble anklaget for spionasje og for å være en trussel mot rikets sikkerhet – og en hel del andre absurde, fiktive forhold – og ble idømt dødsstraff. Saken fikk betydelig oppmerksomhet i internasjonale medier. Mens han satt i fengsel, ble han tildelt tre store journalistpriser, i Spania, Italia og Sverige.

Jeg er utdannet innen kunstfag, og levde en stund i en by rett på den andre siden av grensen, i den kurdiske delen av Irak. Jeg hadde fått tilbud om å jobbe som grafisk designer der. Siden broren min hadde besøkt meg, var en av anklagene mot ham at han, under oppholdet der, hadde bedrevet spionasje for USA og samarbeidet med forbudte kurdiske partier. Navnet mitt figurerte i dommen hans. Derfor var både jeg om min daværende ektemann i fare. Vi ble nødt til å leve i skjul i Teheran. Teheran er en millionby, det er vanskelig å finne noen der. Vi bodde hos forskjellige venner av oss. Etterretningen var hjemme hos moren min og spurte etter oss. Til og med foreldrene til eksmannen min oppsøkte de. Etter åtte måneder forsto vi at vi var nødt til å forlate landet. Stadig å måtte se seg over skulderen, flytte fra sofa til sofa, uten noen gang å kunne puste ordentlig ut – det var ikke noe liv. Jeg visste at hvis jeg ble tatt, ville jeg bryte sammen under selv den minste tortur og innrømme alle mulige forhold jeg ikke var skyldig i. Vi skaffet oss falske pass – og flyktet.

Silhuetter i natten

Planen var å dra til Tyrkia med fly. Selve dagen, på flyplassen, var vi livredde. Mens vi satt ved gaten, ble eksmannen min tatt til side av en mann – jeg kunne med en gang se at han tilhørte etterretningen. «Vi har noen spørsmål, kan du bli med meg?» sa denne mannen. Det var ikke et reelt spørsmål. Jeg kunne se at de gikk inn i et annet rom. Hjertet mitt banket sånn. I mellomtiden måtte jeg gå fra plassen min for å betale en avgift. Da mannen min slapp ut av forhøret, og ikke fant meg, trodde han at de hadde tatt meg også. Det viste seg at etterretningen bare hadde gjennomført en rutinekontroll – de ville vite hvorfor vi skulle til Tyrkia. I dag, i en mer digitalisert verden, ville vi nok ha blitt oppdaget. Men mannen min svarte bare at vi var turister. Etterpå, da jeg satt om bord på flyet og kikket ned på Iran fra luften, ble jeg fylt av mange motstridende og overveldende følelser. Det var den aller første – og siste – gangen jeg fløy fra Iran til utlandet.

I Tyrkia vandret vi en hel natt for å komme frem til grensen. Meningen var at vi skulle krysse en elv med gummibåt, for å ta oss inn i Hellas. Det var som på en film. Flere andre flyktninger, fra ulike land, gikk ved siden av oss. Den natten så jeg afrikanere for første gang i mitt liv. Jeg kan huske silhuettene deres i mørket. Det var menneskesmuglere som drev oss fremover og fortalte hvor vi skulle gå. Mannen min ble nødt til å bære en blytung ryggsekk med utstyr som vi trengte til overfarten til Hellas. De var ikke trivelige mennesker, disse smuglerne, men vi var fullstendig prisgitt dem. Vi gikk over noen jorder, og mannen min falt flere ganger. Likevel var dette ingenting sammenliknet med historier vi hørte underveis fra andre flyktninger, eller som jeg senere har fått høre gjennom arbeidet mitt. En 17 år gammel gutt fortalte meg at han hadde oppholdt seg to døgn inni en oljetank på en lastebil. Han hadde ikke kunnet sitte stille, fordi tanken hele tiden rørte på seg. Han hadde kastet opp i ett sett. Andre flyktninger har hengt under lastebiler, i høy hastighet på motorveiene. Relativt sett var vi heldige. Vi hadde hverandre. Vi hadde forhåndsbetalt for å overnatte på ungdomsherberger, til forskjell fra unge menn som flyktet alene og måtte sove i parkene i de ulike hovedstedene på sin vei gjennom Europa.

«Broren min ble anklaget for spionasje og for å være en trussel mot rikets sikkerhet, og idømt dødsstraff.»

Likevel var vi engstelige. Kunne vi stole på folk rundt oss? Kunne vi stole på smuglerne? Av og til behandlet de oss respektløst, og som feminist kom jeg i krangel med dem. Det førte til slutt til at vi brøt med dem og måtte henge oss på noen nye menneskesmuglere. Men før det, da vi krysset elven til Hellas, havnet mannen min og jeg i to forskjellige grupper. Jeg var ikke bare sulten og forfrossen, men også sårbar på grunn av alt som hadde skjedd med broren min. Dødstrusselen hang fremdeles over ham, over meg. Men gudskjelov ble mannen min og jeg gjenforent. Vi sa: «Takk og pris at vi har hverandre.» Uten ham ville jeg ikke ha overlevd.

Som tidligere kunststudent var det en merkelig opplevelse å ankomme Roma. Jeg hadde alltid drømt om å se den byen – men ikke som flyktning. Vi overnattet på et ungdomsherberge, og var redde for å stikke nesen ut døren, redde for å bli tatt av politiet. Men en annen flyktning som var litt modigere, overbeviste oss om å ta en svipptur inn til sentrum. Han tok et bilde av oss utenfor en av de praktfulle katedralene og sendte det til meg etterpå. Jeg skulle ønske vi kunne ha sett maleriene og skulpturene på innsiden også, men det våget vi ikke. Jeg har det bildet fortsatt.

«Jeg hadde alltid drømt om å se Roma – men ikke som flyktning.»

Nesten henrettet

Julen 2007 ankom vi Norge. Jeg kan huske at jeg la merke til stjernene som lyste varmt i alle vinduene, og tenkte: «Hva er det?» Først kom vi til et mottak i en tidligere militærleir i Moss. Snøen lavet ned, jeg var urolig og søvnløs, for på den tiden var dødsdommen mot broren min blitt godkjent. Amnesty International og flere andre menneskerettighetsorganisasjoner rundt omkrig i Europa engasjerte seg, det var fortvilende ikke å kunne delta i protestene selv. Jeg ba om overføring til Oslo, men i stedet ble jeg flyttet til et annet mottak i Skien. Jeg ville organisere en demonstrasjon, men hadde ikke råd til å dra til Oslo. Etter ti måneder ble jeg innvilget asyl. «Vi kjenner til situasjonen med broren din», sa de norske myndighetene. Åtte måneder etter meg kom søsteren min med datteren på halvannet år. I dag er hun fjorten og bor med oss.

Broren min lever – takk og pris! Støtten fra verdenssamfunnet hjalp. Først ble dødsdommen omgjort til 30 års fengsel, og senere til 16. En gang var han veldig nær ved å bli henrettet. Advokaten hans fikk beskjed om at dødsdommen skulle iverksettes innen et døgn. Advokaten handlet raskt. Han bodde i Teheran, hadde et stort nettverk og gikk rett inn på kontoret til en av høyesterettsdommerne, som sørget for å stoppe saken midlertidig. Dommeren skrev et brev som måtte overleveres fysisk til fengselet i Sanandaj, hovedstaden i iransk Kurdistan, der broren min sonet. Det var for sent å sende brevet i posten. Advokaten ga brevet til lillebroren min, som hadde kommet med buss fra Marivan. Bussturen derfra til Teheran tar tolv timer. Han returnerte til Sanandaj med brevet, løp opp trappene til fengselet – og broren min ble reddet.

Da broren min hadde sonet i ti år, ble lovverket endret. Advokaten kunne benytte en ny instruks, og broren min slapp ut fra fengselet. Broren min er yngre enn meg, men ser betydelig eldre ut. Nå er han bedre, men til å begynne med var han ikke til å kjenne igjen. Fordi han var så profilert, unngikk han fysisk tortur. Iranske myndigheter er sleipe slik. Men han hadde sultestreiket i fengselet – i 45 dager. At han overlevde, er utrolig. Han er sterk. Jeg er så stolt av ham.

I dag lever han et annet sted enn i Iran. Da han slapp ut, fikk han ikke noe arbeid, ble nektet ytringsfrihet og befant seg under konstant overvåking. Likevel ville han ikke dra. Han ville bli i Iran og ta kampen opp der. Det er slik han er. Men fjor, i forbindelse med en rekke massedemonstrasjoner, ble han intervjuet av BBC. Dermed var han tilbake i myndighetenes søkelys, og han ble anklaget for å ha stått bak protestene i hjembyen vår. De trengte en syndebukk. Broren min var modig, han sa han var villig til å sone noen år i fengsel. Men etter hvert klarte vi å overtale ham til å endre mening. Moren vår er gammel og syk, hun ville ikke ha tålt belastningen det ville ha vært om sønnen skulle i fengsel enda en gang. Et par måneder levde han i skjul inne i landet, og så flyktet han. Jeg kan ikke si hvor han befinner seg nå.

Synlig og usynlig

Jeg lærte norsk ganske fort, og etter tre og et halvt år begynte jeg på en master i kunst- og kulturvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Pensumet var på norsk, svensk, dansk og engelsk. Døgnet rundt var jeg omgitt av ordbøker, jeg studerte hardt. Oppgaven jeg skrev handlet om karikaturstriden. Jeg er ateist og sterkt kritisk til hvordan islam misbrukes, til knebling av ytringsfriheten, kvinneundertrykking og skikken med å tvinge kvinner til å gå med hijab og nikab. Jeg kunne lett ha havnet langt på høyresiden politisk. En stund var jeg påvirket av Hege Storhaug og andre med liknende meninger om innvandring. Men etter hvert som jeg har blitt kjent med flere innvandrere gjennom arbeidet mitt og generelt lest meg opp på innvandringstemaet, har jeg fått et mye mer nyansert syn på det hele.

I dag hjelper jeg andre flyktninger gjennom mitt arbeid i NOAS. Jeg bistår med rettshjelp, informasjon og veiledning i ulike faser i asylprosessen, og jobber med å påvirke den norske innvandringspolitikken. Jeg har lært meg en del juss, jobber med klager og avslag og bistår med informasjon og saksavklaring. Jeg forklarer alt som står i vedtakene, av og til på deres eget språk, av og til ved hjelp av tolk. Noen av flyktningene har oppholdt seg i Norge i ti år, og likevel har de ikke forstått det som er skrevet om dem i diverse dokumenter, for ingen har forklart dem det. Fordi jeg har vært flyktning selv, har jeg stor sympati med disse menneskene, samtidig som jeg kjenner til den norske loven. Selv når alt håp om asyl er ute, og jeg ser fortvilelsen i øynene deres, takker de meg ofte, fordi jeg var ærlig og forklarte dem rettighetene deres og reglene som gjelder for dem.

Mange historier har rørt meg og gjort nattesøvnen min dårligere. Særlig husker jeg en kurdisk familie fra den delen av Irak som vi kaller Sør-Kurdistan. Jeg tenker fortsatt på dem. De hadde fem barn, tre av dem var funksjonshemmet. En var døvstum, en satt i rullestol, og den tredje − et nyfødt barn− led også av en funksjonshemming. I tillegg var moren alvorlig syk. Faren og de to friske barna måtte ta seg av de andre.

«Mange historier har rørt meg og gjort nattesøvnen min dårligere.»

Norske myndigheter mente at denne familien ikke hadde krav på beskyttelse, og til slutt flyktet de fra Norge, for å unngå tvangshjemsendelse. Siden har jeg hatt jevnlig kontakt med dem. I 2018 mottok jeg en e-post fra faren, som kunne fortelle at de heldigvis hadde blitt innvilget opphold i Tyskland, etter langvarig kirkeasyl.

Asylpraksisen i Norge blir bare strengere og strengere. Vi er liksom veldig opptatt av menneskerettigheter i Norge, men av og til tenker jeg «menneskerettigheter – for hvem?». Hvem har definert grensene mellom oss? Hvem kan si at dette er mitt og ikke ditt? Et av spørsmålene jeg er blitt mer og mer oppmerksom på etter at jeg kom til Norge, er identitet. Hvem du er, hvor du kommer fra. Alle spør om det hele tiden. Jeg kommer fra Iran, men jeg er ikke iransk. Jeg er kurder, og vi har ikke vårt eget land. For hundre år siden, etter Det osmanske rikets oppløsning, ble Kurdistan delt av vestlige stormakter mellom fire land: Tyrkia, Syria, Iran, Irak. Folket vårt er blitt forfulgt, nektet sin kultur og levende begravd i massegraver. I Irak brukte Saddam Hussein kjemiske våpen mot den kurdiske befolkningen. Som kurder ble jeg systematisk diskriminert i Iran. Tre fjerdedeler av de innsatte i iranske fengsler er kurdere. Så kommer du til Norge, til Vesten, som historisk sett har påført oss stor skade, og du får høre at du «er ikke forfulgt nok til å få beskyttelse». Til og med NATO, der Norge er medlem, selger våpen til folk som dreper oss, i Syria og i Tyrkia. Hvorfor fordømmer ikke Norge Tyrkia? Hvorfor demonstrerer ingen, protesterer? Av og til er jeg stolt av å være norsk, av og til ikke.

«Det er mye ved norsk flyktningpolitikk som ikke er rettferdig.»

Det er mye ved norsk flyktningpolitikk som ikke er rettferdig, og som må rettes opp. Norge er jo en humanitær stormakt, er det ikke det vi er kjent som? Men ikke alt fungerer deretter. Jeg uttaler meg som privatperson nå, og ikke på vegne av NOAS. Se bare på behandlingen av barnefamilier som kommer til Norge. En av foreldrene har kanskje gjort noe ulovlig, og som barn må du lide for det. Barn helt ned i barnehagealder befinner seg i norske asylmottak, inkludert norske barn med én norsk forelder, mens den andre er utvist fra Norge. Og slik lever disse barna, atskilt fra foreldrene. Hvorfor skal vi gjøre livet så vanskelig for dem? Bare på grunn av «innvandringsregulerende hensyn»? Man hører hele tiden om barns rettigheter i Norge, overalt løftes de frem og holdes høyt. Men da må de gjelde for alle. Disse flyktningbarna fortjener også en barndom. Å tilbringe den på mottak er uverdig.

Selv har jeg ikke blitt utsatt for direkte rasisme i Norge, men jeg har erfart diskriminering på arbeidsmarkedet. For eksempel har jeg ikke blitt innkalt til jobbintervju på grunn av feil navn, selv om utdannelsen min var mer enn god nok, og jeg hadde rett kompetanse. Jeg har sett hvordan «norske nordmenn» har gått foran meg i køen og fått jobb med en gang. Det jeg savner i Norge, er ikke minst synlighet. I Iran kjente jeg min plass, selv om jeg tilhørte en diskriminert – men stolt – minoritet. Som flyktning blir du usynlig. Du blir et tall, en belastning. Mange betrakter deg som det. Selv om du anstrenger deg aldri så hardt for å integrere deg, delta i samfunnet på lik linje med andre, blir du likevel ikke ansett som «norsk». Ikke helt. Det er alltid noe eller noen som minner deg på at du er annerledes. Å være annerledes trenger ikke i seg selv å være noe negativt, men det blir det hvis det også medfører til diskriminering og fordommer.