Luan: Reddet på 17. mai

­LUAN TRAN. 50 år. Skilt, ett barn. Jobber som psykiatrisk sykepleier. Kommer til Norge fra Vietnam i 1980.

Etter Vietnamkrigen var landet delt i to. Nord og sør. Jeg vokste opp i sør, i en by som heter Vung Tau. Det bor over 300 000 mennesker der. Byen er omgitt av strender, den vender ut mot havet. Da jeg var gutt, pleide det å komme badegjester dit fra Saigon, som hovedstaden i sør het før landet ble gjenforent. Hvordan kan jeg beskrive Vung Tau? Vannet er turkist. Dessuten har vi verdens høyeste Kristus-statue. Den er en meter høyere enn statuen i Rio de Janeiro.

Jeg var fem år da krigen sluttet, men jeg har minner fra den. Se for deg en brønn eller et hull i bakken, eller noe liknende. Når bomberegnet kommer, løper du og gjemmer deg der. Så klatrer du opp når alt er over, og kommer tilbake til hjemmet ditt. Kanskje er alt ødelagt. «Det er ikke spisepinner igjen engang», pleide vi å si. Hele landet var ødelagt etter krigen. Folk hadde drømt om å flykte i mange år, men under krigen var det umulig. Etter krigen kom nye mennesker til makten, og de satte i gang en storstilt, tvungen omskolering. Det var ikke minst derfor folk ønsket å flykte. De store massene forlot Vietnam i årene mellom 1979 og 1982.

Frokosten

Jeg har tre søstre, jeg er den eneste sønnen til foreldrene mine. I 1980, ti år gammel, ble jeg plassert i en båt som til slutt skulle føre meg til Norge. Far, mor og søstrene mine ble igjen i Vung Tau. Hvorfor sendte de bare meg? Jeg vet ikke. Spørsmålet kverner og kverner i meg. Men jeg har valgt aldri å spørre moren min om grunnen. Det er slik jeg håndterer det som skjedde. Jeg føler at uansett hva hun sier, vil jeg ikke kunne akseptere sannheten. Jeg var jo arvingen. Hvem sender vekk arvingen sin? Kanskje var grunnen at søstrene mine kunne blitt utsatt for overgrep eller solgt til noen, om det var de som hadde måttet flykte. Jeg tror det kan ha vært grunnen. Eller kanskje familien min tenkte at det er bedre om i det minste én kunne få en fremtid et annet sted enn i Vietnam, og at det var bedre enn ingen. For i Vietnam fantes ingen fremtid. Men til syvende og sist vet jeg ikke hvorfor de sendte meg.

I 1980 summet hele Vung Tau. Alle snakket om å flykte. Det var en forvirrende tid. Det var dyrt å flykte, det var ulovlig, men folk klarte ikke å tie om det, de hvisket og tisket. Familien min hadde ikke særlig mange penger. Før krigen hadde vi en bil, men krigen forandret alt. Jeg kan huske at søstrene mine og jeg pleide å selge chili på markedet for å hjelpe mor og far. Men vi hadde en slektning i hovedstaden, og denne slektningen betalte for flukten. Jeg hadde to onkler som dro med samme båt. De var begge i slutten av tjueårene og var livredde for å bli innkalt til militærtjeneste, derfor flyktet de. De skulle passe på meg.

Jeg glemmer aldri morgenen da jeg dro. Moren min oppførte seg så merkelig. Jeg visste jo fortsatt ingenting. Jeg visste ikke at jeg skulle forlate dem. Moren min kledde meg opp i en hjemmesydd skjorte og bukse, jeg hadde nesten aldri vært så pyntet. Hun sa jeg skulle til en tante i Mekong-deltaet. Jeg husker at jeg syntes det var litt rart, for jeg hadde aldri hørt om denne tanten før. Men jeg rakk ikke å tenke mer på dette, for moren min spurte meg: «Hva har du lyst til å spise?» Vi pleide å spise bagett til frokost. Noen ganger med sardiner og tomatsaus, men ofte bare med tomatsaus. Men denne morgenen fikk jeg små pannekaker med store scampier oppå. Jeg spiste et helt fat, sju stykker, jeg hadde nesten aldri spist noe som smakte så godt. Frokosten var et triks. Den fikk meg til å glemme alle spørsmålene jeg ellers ville stilt. Foreldre mine må ha brukt en halv månedslønn på den frokosten.

Vi dro grytidlig om morgenen. Det var fjorten mennesker om bord i båten, en tredve fots snekke, cirka halvparten kvinner og menn. Jeg ble plassert i maskinrommet med kvinnene, under en presenning, slik at ingen skulle oppdage oss. Mennene fikk være oppe i båten. Planen var nok at politiet skulle tro at de var fiskere. Jeg ble veldig dårlig, og måtte spy flere ganger. Jeg ropte og gråt, men fikk ikke lov å komme opp fra maskinrommet. Kvinnene holdt meg. At vi var på vei ut på havet, tenkte jeg ikke på. Alt jeg var opptatt av, var frokosten. At jeg hadde kastet opp all den gode maten. Et slikt måltid fikk man jo bare én gang hvert hundrede år!

«Hvorfor sendte de bare meg? Jeg vet ikke. Spørsmålet kverner og kverner i meg.»

Etter tre timer kom vi ut i åpent farvann, og onklene mine og de andre dro til side presenningen. Nå da vi skjønte at vi var utenfor politiets og kystvaktenes rekkevidde, brøt det løs jubel i båten. Alle ville feire. Flere av oss hoppet i vannet, plasket og ropte. Jeg husker at jeg syntes det var urettferdig, for jeg kunne ikke svømme. Tenk det. Jeg var en gutt som hadde vokst opp omgitt av turkist vann og lange strender, men jeg kunne ikke svømme.

«Jeg glemmer aldri morgenen da jeg dro. Moren min oppførte seg så merkelig.»

Mann over bord

Nå begynte den egentlige reisen. Akkurat hvor vi var på vei, tror jeg var litt uklart. Thailand var nærmest, men dit var det uaktuelt å dra på grunn av piratvirksomhet. Planen var nok bare å komme oss ut i internasjonalt farvann, og bli plukket opp der. At vi ville havne på en eller annen øy og derfra dra til et eller annet land. Vi hadde ikke hørt om så mange land. USA hadde vi hørt om, og Frankrike, og kanskje fire–fem til. Norge? Norge inngikk ikke i vokabularet mitt.

Ute på havet begynte mennene å montere den digre motoren de hadde skjult under presenningen. Det var den som skulle ta oss videre, til nå hadde vi bare brukt en liten, innebygd putremotor. Det ville vekket for mye mistanke om den digre motoren hadde vært synlig fra starten av. Da ville politiet ha skjønt at det ikke var fiske vi skulle ut på. Ikke kunne vi ha testet den på forhånd heller, for slike motorer bråker fælt, man ville hørt den forferdelige lyden.

Da motoren var ferdigmontert, startet en av mennene den, og det var da det skjedde: VROOOM, VROOOM, sa den. Og så løsnet propellen og forsvant, i full fart bakover. Med den forsvant mye av håpet vårt også, for ikke å snakke om pengene. Vi hadde betalt for proviant og drivstoff, men ikke minst hadde vi betalt dyrt for den digre motoren. Sannsynligvis var vi blitt lurt. Det var mange som profitterte på å lure amatører som oss på den tiden.

Det gikk noen dager. Vi hadde lite mat, og måtte rasjonere med vannet. Den tredje dagen kunne vi bare ta én kopp hver. Vi kjørte mot vinden, og båten bevegde seg veldig sakte ut mot havet. Den fjerde dagen stoppet et skip. Et kinesisk skip. Vi var livredde. Vietnam var i konflikt med kineserne på den tiden, vi kunne blitt tatt til fange. I stedet sendte de et fat med nykokt ris ned til oss, og lot oss dusje ved hjelp av en vannslange. Men de kunne ikke ta med oss videre.

Dette var den 16. mai 1980. Den neste dagen bestemte vi oss for å snu. Det var bedre å melde seg for politiet hjemme enn å fortsette ut i det ukjente, uten mat og drikke, det ville sannsynligvis blitt vår død. Alle var triste og nedslåtte. Nå kom uværet. Det var liksom bare det som hadde manglet. Båten vår ble omgitt av bølger høye som hus. Det var veldig skremmende.

Etter noen timer kom et nytt skip opp på siden av oss, men også det dro videre. Hvorfor kunne det ikke stoppe? På dette tidspunktet ga jeg nok litt opp, jeg satt helt apatisk i båten. Så kom en diger bølge og blåse sidemannen min over bord. Vi glemte skipet helt, og forsøkte å redde den stakkars mannen. Til alt hell var han Vung Taus beste svømmer, så han kom seg opp i båten igjen på egen hånd. Men da vi fortsatte, så vi at det store skipet hadde stoppet. Langt der fremme i horisonten ventet det på oss. Bare i kraft av den enorme vekten sin hadde det drevet nokså langt.

Vi tok igjen skipet etter halvannen time. Det var virkelig digert. Et ruvende, rustfarget monster. De firte ned en vaskekurv til oss. Men bare kvinnene fikk sitte i kurven. Vannet fra sjøsprøyten traff oss i ansiktet. Mannskapet der oppe fryktet nok at båten vår når som helst kunne bli knust til pinneved. I hvert fall bestemte de seg for å fire ned en taustige til mennene og meg. Jeg kikket opp, det var kanskje 20–30 meter opp til dekk. Jeg hadde ikke lyst til å klatre på den taustigen, jeg ønsket bare å sitte blant kvinnene i kurven. Jeg husker at jeg tenkte: Nå kan jeg like godt dø.

Men vi kom oss om bord, alle sammen. Vi ble kjørt over dekk i en liten bil, av typen som brukes på golfbaner. Hvem var disse menneskene som hjalp oss? Jeg ante ikke hvem de var, eller hvor de var fra. Ikke forsto jeg språket deres heller. Men en av oss kunne engelsk, så han klarte å kommunisere med dem.

Det jeg opplevde var varme. Mannskapet var så innmari glade for å ha oss om bord. Det var jo 17. mai, og jeg tror ærlig talt at det reddet oss. I ettertid har jeg skjønt at de hadde fulgt med på oss i kikkertene sine. Sannsynligvis gikk praten livlig, om de kunne plukke oss opp eller ikke. Kapteinen vurderte kanskje å bruke nødparagrafen. Det var kanskje da de så at en av oss falt over bord at de stanset. Jeg innbiller meg at de hadde ekstra lyst til å redde oss fordi det var 17. mai, og at de ble glade da de fant en grunn. Det er i hvert fall slik jeg velger å se på det.

I ettertid har jeg ofte tenkt at jeg hadde flaks. Svært mange av dem som dro ut med båt fra Vietnam i disse årene, omkom. Etter alle solemerker skulle vi ha dødd også. Jeg gjentar: Bølgene var høye som hus. Og sannsynligvis var det bare et tidsspørsmål før motoren hadde blitt kaputt, for den hadde gått uten stans i fem døgn. Da hadde vi måttet satse på å drive over havet. Det sier seg selv at det ikke ville gått bra.

Da vi kom om bord i det norske skipet, merket vi at vi var utslitte. Man skal jo være glad for å bli reddet. Men jeg kan ikke huske at jeg var spesielt glad. Dagen etter ankom vi Singapore. Vi ble internert i en flyktningleir, og ble der til september. Vi fikk valget mellom ulike land vi kunne dra til. Fem av oss dro til Norge: onklene mine, jeg, han som hadde falt over bord, og en til. Vi følte vel at siden vi hadde blitt plukket opp av det skipet, var det skjebnen vår å dra til Norge.

«Jeg husker at jeg tenkte: Nå kan jeg like godt dø.»

Øverst i flaggstangen

23. september 1980 landet jeg på Fornebu. Jeg husker at det var kaldt, og det hjalp ikke at jeg bare hadde en T-skjorte på overkroppen. Alt var nytt og annerledes. Den vinteren så jeg snø for første gang. Jeg rakte ut tunga og fanget snøfiller med den. Mottaket vi kom til, lå i Hegdehaugsveien. Slottet var vår nære nabo, min første aketur fant sted i Slottsparken. Min første skitur også.

Etter hvert begynte jeg å henge med andre vietnamesiske ungdommer. Jeg tror at hvis vi ikke hadde flyttet fra Oslo, så kan det godt hende at jeg hadde blitt med i en av de vietnamesiske gjengene som fortsatt dominerer underverdenen i Oslo. Men vi dro til Halden og bosatte oss der. Onklene mine og jeg var de første vietnameserne i Halden. Etter hvert fikk de seg jobb på den lokale fabrikken, og byttet på å lage mat annenhver dag. Jeg vasket opp hver dag. Jeg hadde ikke noe valg, det herdet meg.

Det er forferdelig å si, men jeg savnet ikke foreldrene mine og søsknene mine. Kommunikasjonen med dem var jo blitt brutt uansett. Men på et eller annet vis klarte norske myndigheter å kontakte dem. Og fire år senere kom også de til Norge. Jeg følte ingen glede da vi ble gjenforent. Jeg burde ha følt det, men jeg gjorde det ikke. Ting skulle liksom bli bedre nå da familien min kom. Men det ble det ikke, og jeg var blitt vant til det nye livet mitt. Situasjonen var litt merkelig: På sett og vis var det jeg som var familiens overhode nå. Jeg kunne språket, jeg behersket kodene. Jeg måtte vise dem rundt og lære dem hvordan det norske samfunnet fungerte. Jeg hadde integrert meg, jeg ville bli norsk. Men familien prøvde på ulike vis å trekke meg tilbake i det vietnamesiske. Til en viss grad gjenvant faren min den gamle autoriteten sin. «Luan, du får ikke lov til å henge på gatehjørnet med de ungdommene», kunne han si. «Men de er vennene mine», svarte jeg. «Ja, men jeg forbyr deg det.» Dette skapte et hat i meg, som sammenfalt med et ungdomsopprør som kanskje ville kommet uansett. Jeg beit tennene sammen og tenkte: «Bare vent, når jeg blir atten, er jeg fri.»

I dag har jeg begrenset kontakt med faren min. Det er synd. Jeg burde ha tilgitt ham. Men jeg har vært mye bitter, og heller ikke i Vietnam hadde vi et veldig nært forhold. Kanskje har jeg tillagt ham for mye ansvar. Han kunne ikke kontrollere alt som skjedde med meg.

Jeg er ikke i tvil om at det jeg har erfart, har formet meg. Jeg kommer nok alltid til å være litt annerledes. Jeg er blitt introvert. Egentlig er jeg fryktelig sosial, men jeg merker at jeg slipper få mennesker tett innpå meg. Alt jeg snakker om, er så alvorlig, selv når jeg ikke har noen grunn til det. Jeg ser bare alvor, også der hvor jeg burde ha kjent livsglede. De siste årene har jeg fått lyst til å gjøre en forskjell. Jeg tror at jeg med min innsikt kunne spilt en rolle overfor andre flyktninger. At jeg er i stand til å se hvem som kommer hit på ekte grunnlag, og hvem som ikke gjør det. Det er mye lureri også blant flyktninger.

17. mai har jeg et litt distansert forhold til i dag. Jeg betrakter liksom festen litt utenfra. Da jeg var gutt, var det ikke slik. Jeg spiste masse is, og jeg klatret opp i flaggstangen. Det er helt sant! De andre barna sto rundt meg og glante når jeg gjorde det. Nå var jeg ikke redd for å klatre lenger. Øverst i flaggstangen kikket jeg meg rundt. Det var som om jeg så hele Norge derfra, hele verden.

«Jeg er ikke i tvil om at det jeg har erfart, har formet meg.»