Portrettbilde av Marianne F. Walderhaug

Marianne F. Walderhaug

Å se hele mennesket

Når vi tar oss tid til å snakke med innsatte, settes merkelapper som «kriminell» i spill – både for oss og dem.

Samtiden spør

HVIS DU KUNNE ENDRET ÉN TING VED FENGSELS-, RETTS- ELLER STRAFFESYSTEMET, HVA VILLE DET VÆRT?

Jeg skulle ønske at alle fengsler hadde et slags etisk/filosofisk forum slik at man på alle nivåer i kriminalomsorgen også har fokus på etiske spørsmål og dilemmaer på lik linje med juss, økonomi og sikkerhet. Et forum hvor både innsatte og ansatte kunne kommet med innspill.

I 2006 ble jeg ansatt som Norges første, og til nå eneste, heltidsansatte fengselsfilosof i Bjørgvin fengsel. Siden den gang har jeg hatt en rekke samtaler og filosofigrupper med innsatte. I samtalene reflekterer vi over temaer knyttet til endring eller forventninger om endring, situasjonen de innsatte er i og har vært i, og tanker om hva som møter dem på utsiden. Vi kan diskutere hva som ligger i begreper som normalitet, verdighet, respekt, identitet, verdier, valg og skam. Vi kan også snakke om forskjeller mellom det kriminelle og det «streite» livet, og blant annet filoso- fere over hva som gjør det kriminelle livet tiltrekkende, og hva som gjør at det såkalte streite livet kan oppleves vanskelig. Det er de innsatte selv som bestemmer hva de ønsker å snakke om. Min oppgave er å styre dialogen på en slik måte at de innsatte og jeg etter- streber den selvstendige, åpne og utforskende tenkningen filosofiske samtaler i det store og hele handler om.

I 2018 disputerte jeg med doktorgradsavhandlingen Filosofiske samtaler med innsatte. En fordypning i samtalens form og innhold, basert på mine erfaringer fra fengselssam- talene. Avhandlingen er todelt. I den første delen ville jeg undersøke hva som kjenne- tegner selve det filosofiske ved filosofiske samtaler; altså hva som åpner og lukker for den frie og åpne tenkningen. I den andre delen fordypet jeg meg i samtalens innhold ved å stille følgende spørsmål: «Hva står på spill i de kriminelles eksistensielle erfaringer?»

I denne teksten vil jeg fremheve det jeg i avhandlingen omtaler som etiske og eksisten- sielle aspekter ved filosofiske samtaler, som jeg anser som en viktig verdi ved samtaleformen.

Å VÆRE ET MENNESKE I VERDEN

De etiske og eksistensielle aspektene ved filo- sofiske samtaler handler om at vi ser oss selv fra nye sider og perspektiver når vi tenker over hvem vi er, og hvem vi ønsker å være. Filo- sofiske sannheter er ikke abstrakte eller evige, men personlige og direkte knyttet til våre liv. Universelle spørsmål som «hva er ansvar?»,

«hvem er jeg?» og «hva er frihet?», berører
oss personlig i vår tenkning, fordi svarene er «sanne» eller «usanne» i kraft av livene vi lever, og idealene vi strekker oss etter. Når vi våger å sette oss selv og våre forestillinger på spill – når vi reflekterer over noe på egen hånd, på en åpen og kritisk måte – tenker vi fra et splittet ståsted, og da kan vi også møte innsikter som både kan forvirre og gi klarhet, og som kan ha innvirkning på valg vi står overfor. Å oppdage flere perspektiver og bli oppmerksom på indre konflikter eller påstander som ikke holder vann, kan rokke ved gitte sannheter og vante tenkemåter. Man «kommer på sidelinjen og ser livet på en ny måte», som en innsatt sa til meg en gang, noe som fører til at man må ta

stilling til egne meninger og veivalg på nytt. Gitt at det å filosofere rokker ved de krimi- nelles tenkemåter, så kan filosofiske samtaler bidra til at de foretar valg som fører dem ut av en uønsket livsstil. Dette vil først og fremst være et gode for de kriminelle selv, men har også stor verdi for samfunnet.

En annen verdi knyttet til det etiske og eksistensielle aspektet, som samtalene har
fått gjennom å ha blitt offentliggjort i min avhandling, er at de også kan lære oss – som samfunnsborgere og medmennesker – mer om de straffedømte og deres verden.Vi får innsikt i refleksjonene de gjør seg rundt dilemmaer

og temaer innsatte daglig må forholde seg til. Å ha gjort noe kriminelt kan vekke skamfø- lelse og fortvilelse på en slik måte at de faller ut av skole og arbeidsliv. De blir satt i bås som kan være vanskelig å komme ut av, og gi en

følelse av avstand til vennegjengen og familien. Å vende tilbake til et lovlydig liv kan innebære et brudd med mennesker man kjenner sterk tilhørighet til, og det er utfordrende å bli en del av et fellesskap man egentlig føler seg utenfor i. Eksistensielle dilemmaer er med andre ord sterkt til stede i endringsprosessene mange kriminelle forventes å påbegynne, selv om de ikke nødvendigvis er så lette å få øye

på fra utsiden. Spesielt er disse dilemmaene knyttet til temaer som identitet, tilhørighet, anerkjennelse, fordommer og verdighet.

La meg trekke frem to samtaler som tematiserer de eksistensielle prosessene som også synliggjør verdifulle innsikter.

Selv om mange har gjort opp for seg og tatt avstand fra det kriminelle livet, står de overfor det samme paradokset: At de blir frosset ut av samfunnet de forventes å bli en del av.

HVEM ER JEG?

I en serie samtaler med en innsatt jeg kaller Rolf, og som hovedsakelig dreide seg om valg, ble spørsmålet «hvem er jeg?» sentralt. Spørsmålet dukket opp da jeg responderte på påstanden hans «jeg er kriminell». Rolf sa at han var kriminell fordi alle andre definerte ham som det, noe som gjorde meg nysgjerrig på hva han selv definerte seg som. Jeg spurte ham om hvilke karakteristikker han pleide å bruke når han omtalte seg selv, og da spørsmålet ble for vanskelig for ham å svare på under samtalen, ga jeg ham en slags lekse til neste samtale: At han skulle skrive ned fem punkter som svar på spørsmålet «hvem er jeg?».

Da Rolf satte seg ned på egen hånd og med et åpent sinn skulle tenke over spørsmålet «hvem er jeg?», var det ikke merkelappen «kriminell» som ble fremtredende for ham. Det interessante i svaret hans var to punkter han hadde visket ut. Først hadde Rolf skrevet at han var gutt og hyperaktiv, disse fikk stå. Men han hadde visket ut de to andre punktene, der han beskrev seg selv som ærlig og rettferdig. Vi diskuterte hva som gjorde at «gutt» og «hyperaktiv» var lettere å skrive ned, og hvorfor disse to begrepene ikke stilte Rolf overfor det samme ansvaret som det han opplevde i møte de to andre ordene. Noe vi begge ble opptatt av, var at Rolf, for å kunne kalle seg ærlig og rettferdig, også måtte være ærlig og rettferdig. Å være «gutt» og «hyperaktiv» var gitte karak- teristikker, og ikke noe han måtte ta stilling til på samme måte. Derfor berørte de ham ikke like mye. Betegnelsene «ærlig» og «rettferdig», derimot, virket på ham på en slik måte at selv om han hevdet at han var rettferdig nitti prosent av tiden, var han i tvil om han kunne kalle seg selv rettferdig.

Når vi reflekterer over spørsmålet «hvem er jeg?», blir våre identiteter og verdier synlige som idealer vi strekker oss etter.
Et interessant spørsmål er da hvor vi skal plassere merkelappen og identiteten «kriminell». Er man kriminell fordi man har gjort noe straffbart, altså at tidligere kriminelle handlinger definerer en i fremtiden? Eller er man kriminell når man tenker og handler på en kriminell måte, altså at man er det såfremt man aktivt går inn for å gjøre nye kriminelle handlinger og inntar en kriminell holdning i sin væremåte? Når slutter man i så fall å være kriminell?

Noe som ble en viktig innsikt i samtalene med Rolf, var at det var «de andre» som stemplet ham som kriminell. Rolf selv ønsket ikke å være det. Når han var ærlig overfor seg selv, drømte han om et vanlig familieliv. At han ensidig ble stemplet som kriminell av andre, hindret ham imidlertid i å se seg selv og leve ut det i seg som var i tråd med hans identitetsfølelse og verdiene han selv sto inne for. Da Rolf innså dette, ble han engasjert i seg selv og livet sitt på en ny måte. Det ble tydelig for ham at han kunne ta kontroll over sitt eget liv, noe han også gjorde da han var ferdig med å sone. Men, som han sa til meg i en samtale vi hadde etter fengselsoppholdet, det var vanskelig. Han kunne nemlig telle på én hånd hvor mange mennesker han hadde kontakt med etter at han hadde tatt avstand fra det kriminelle miljøet. Det var litt ensomt, sa han også, men han hadde det bra likevel.

I 2006 ble jeg ansatt som Norges første, og til nå eneste, heltidsansatte fengselsfilosof.

FRIHET BLIR TIL UFRIHET

Vår identitetsfølelse og verdier er forbundet med livet vi lever. I samtalene med Rolf og andre innsatte ble det også tydelig at merke- lapper og kategorier også handler om hvilket perspektiv vi ser noen fra – og blir sett og dømt fra.Vi kan derfor spørre oss om friheten til å velge det ene eller det andre er en reell frihet, for eksempel valget mellom å fortsette å være kriminell eller å begynne å leve som en vanlig samfunnsborger. Eller blir kriminelle i slike valgsituasjoner møtt med stengsler som bidrar til at valget oppleves som umulig?

En innsatt jeg kaller Aslak, ønsket også å komme seg ut av det kriminelle livet, men opplevde at dette veiskillet for ham handlet om å velge mellom å være en respektert mann i rusmiljøet eller å bli en mann nederst på rangstigen i samfunnet. Livet som kriminell hadde ført til at han ble møtt med mange fordommer, og derfor var det vanskelig for ham å bli en del av samfunnet igjen. I sin tid hadde han søkt seg mot rusmiljøet fordi han opplevde en frihet der, i motsetning til i samfunnet ellers, der han opplevde fravær av frihet. De andre i rusmiljøet anerkjente ham for den han var, mens å være en del av det samfunnet var noe han forbandt med ansvar og stress. Da vi i samtalene våre reflekterte over begrepet frihet, ble det imidlertid mer og mer tydelig for Aslak at friheten han tidligere forbandt med ruslivet, ikke fantes der lenger. Det ble også klart for ham at det var ruslivet i seg selv som hadde ført til at han hadde færre muligheter i samfunnet. Og nå opplevde han at friheten var fraværende i begge verdenene.

Noe som etter hvert ble klart for oss begge, var at ufriheten Aslak tilskrev samfunnet, i det store og hele handlet om å møte konsekven- sene av livet man har levd. Hvis Aslak valgte å gjøre dette, ville han faktisk kunne oppnå flere muligheter på sikt, og etter hvert få en større frihet i samfunnet. Saken var at han måtte orke å gå den veien som krevdes for å bli en vanlig samfunnsborger igjen. Dette var han i tvil om han hadde motivasjon til. Innsiktene Aslak fikk gjennom samtalene våre, gjorde altså ikke valget lettere for ham, men de ble viktige perspektiver å ta med i prosessen han var i. Både «ruslivet» og «det vanlige livet» ble synlig fra flere sider, noe som ga ham et bredere grunnlag for å veie for og imot de ulike alternativene han opplevde å stå overfor.

Som Aslak, etterstreber mange kriminelle gjennom sine kriminelle handlinger en type frihet som synes å føre dem inn i en ufrihet. De drømmer kanskje om raske penger, rusopplevelser, makt eller spenning, men i realiteten må mange etter hvert innse at handlingene deres får vanskelige konsekvenser – selv om det ikke var disse konsekvensene de opprinnelig så for seg. Nettopp på grunn av sin kriminelle livsstil og lovbrudd, og selv om de har gjort opp for seg og tatt avstand fra det kriminelle livet, står mange overfor det samme paradokset: At de blir frosset ut av samfunnet de forventes å bli en del av. De blir møtt med skepsis, fordommer og holdninger som setter den enkeltes verdighet på spill. I veikrysset
de står i, oppleves det frie valget ikke å være der lenger. Når dette skjer, hvordan skal da den enkelte innsatte kunne utforske nye sider ved seg selv – altså endre seg eller sitt liv – og samtidig finne styrken og motivasjonen som trengs for å gå den vanskelige veien frem mot målet sitt?

I en serie samtaler med en innsatt jeg kaller Rolf, og som hovedsakelig dreide seg om valg, ble spørsmålet «hvem er jeg?» sentralt.

Tegning av vindusgitter og gjerder med et fantasi monster utenfor gjerdet.

Tegning KYRA LOWE

REHABILITERING OG TILBAKEFØRING I PARADOKSENES VERDEN


Hvem vi er og hvem vi ønsker å være, er ikke bare et personlig anliggende.Vårt selvbilde, våre ulike roller og vår identitet dannes i møte med andre og verden rundt oss. Å endre noe ved deg selv eller din livsstil, å ta avstand fra tidligere handlinger eller væremåter, handler også om å være i en dialog – og i konflikt – med menneskene og samfunnet rundt deg, med alle de muligheter for anerkjennelse eller avvisning, håp og fortvilelse det innebærer.

Når det gjelder personer med en kriminell fortid, opplever de ofte at ingen vil ha noe med dem å gjøre, at ingen rundt dem har tillit til dem lenger, eller at de blir oppfattet som farlige. Mange har selv en forventning om at de kommer til å bli avvist eller fordømt på grunn av det de har gjort, eller fordi de har sittet i fengsel. Slik blir terskelen ekstra høy når man skal våge å søke på jobber eller involvere seg i nye nettverk, og generelt bevege seg rundt i samfunnet. Mange innsatte føler seg ikke hjemme i kategorien «kriminell», de har ikke hatt noe med kriminelle miljøer å gjøre før de kom i fengsel, og identifiserer seg selv som vanlige samfunnsborgere. Med makten fengselsblikket får over dem, kjenner de på en redsel for å miste seg selv. Uavhengig av hvem de er og hvem de ønsker å være,

og til tross for at de viser frem andre sider ved seg selv under soningen, blir de møtt og behandlet som voldsmenn, overgripere, rusavhengige eller «kriminelle». Man blir «det som står på papiret», som en innsatt jeg kaller Markus, sa.

Samtalene med de innsatte har lært meg at å reise seg igjen etter at man slipper ut fra fengselet, rett og slett kan fortone seg som umulig. I et slikt lys kan begreper som «rehabilitering» og «tilbakeføring», fremstå som tomme.

Samtalene med de innsatte har i det store og hele lært meg at å reise seg igjen etter at man slipper ut fra fengselet, og å bli «streit» etter en lang kriminell løpebane, rett og slett kan fortone seg som umulig. I et slikt lys kan begreper som «rehabilitering» og «tilbakeføring» fremstå som tomme. I sin tilnærming til kriminelle synes hjelpeapparat og systemer
å fremheve kategorier og typer, snarere enn å være nysgjerrige på og henvende seg til mennesket man har foran seg. Når det gjelder for eksempel frigang til skole og arbeid, permisjoner, prøveløslatelse eller overgang til soning på lavere sikkerhetsnivå (åpne fengsler, overgangsboliger og elektronisk soning), gjør Kriminalomsorgen sine vurderinger hovedsa- kelig ut fra de innsattes dom og historikk. På samme måte ser vi at hjelpeapparatet i høy grad fokuserer på sykdom og diagnoser, og hjelpetiltakene retter seg ofte mot grupper (som rusgrupper, voldsgrupper, sedelighets- grupper, med flere). De ulike hjelpetiltakene er naturligvis ikke uten effekt. Mitt poeng
er at den strukturerte tilnærmingen, som er dominerende i dag, står i fare for å overse de innsattes eksistensielle prosess som en viktig, kanskje også en avgjørende del, av endringen vi alle ønsker at de skal lykkes med. Det handler om å gi de innsatte tid og rom til å reflektere over sine personlige dilemmaer, noe som ikke bare vil hjelpe dem, men samfunnet som helhet. Dette kan filosofiske samtaler bidra til.

Om forfatteren

Marianne F. Walderhaug er filosof ved Bjørgvin fengsel i Bergen. I 2018 disputerte hun med doktorgraden Filosofiske samtaler med innsatte. En fordypning i samtalens form og innhold.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du ha tilgang på mer gratis innhold?

Da må du registrere deg med en e-postadresse