Christian Kjelstrup

Å VÆRE ELLER IKKE VÆRE? KLIMATENKERNES SVAR

Anders Dunker takker av etter å ha intervjuet klimatenkere for Samtiden i nesten to år. Hvilke innsikter sitter han igjen med?

CK: Anders, i nesten to år har du intervjuet det vi har kalt «grønne tenkere», for Samtiden. Nylig kom disse samtalene i bokform – gratulerer! Den opprinnelige tanken bak intervjuserien var vel at innsiktene til intervju- objektene – riktignok en sammensatt gruppe mennesker: utenlandske filosofer, vitenskapsfolk, forfattere og miljøaktivister – skulle supplere den hjemlige klimadebatten, enten den domineres av miljøbevegelsen eller miljøpolitikere. Hva sitter du selv igjen med etter disse samtalene, hvilke nye perspektiver synes du dine samtalepartnere har brakt inn i debatten?

AD: Miljøbevegelsen og miljøpolitikken prøver å løse miljøproblemene praktisk, og bryter dem ned til en serie mindre samfunnsproblemer som forurensning, villmarks- vern og kraftutvinning. Jeg ville utforske hva det innebærer at samfunnsformen vår er selve problemet, eller annerledes sagt: At miljøproblemene er vevet inn i en enorm historisk prosess – utviklingen av den moderne globale sivilisasjonen. På ulike måter har tenkerne jeg snakket med, bekreftet dette perspektivet, idet de bedriver en slags bred sivilisasjons- og kulturkritikk. Ta spørsmålet om vi kan eie natur. Kan vi virkelig eie et kornslag, et stykke jord, en utmark? Den indiske miljø- aktivisten Vandana Shiva lærte meg hvor drastisk dette spørsmålet faktisk er, og hva det betyr politisk. Den franske filosofen Bernard Stiegler har lært meg å tenke at menneskets forhold til naturen er teknisk, om det så dreier seg om jaktteknikker, sanking eller matlaging på steinaldernivå. Kompleksi- teten og sammenhengen i naturen var tidligere en del av lokalkulturen, av kunnskapen til bønder og fiskere, sankere og nomader. I dag har denne kunnskapen brutt sammen, og nå må den gjenoppvekkes i en annen form, støttet av moderne vitenskap og teknologi. Tanken om at fremtidens mennesker virkelig må leve annerledes og nærme seg verden på en helt annen måte, innebærer for meg at utviklingen av en økologisk orientert sivilisasjon bare så vidt er påbegynt. Klimakrisen er, til tross for alle lærings- vansker og all vår skulking, en slags læringsprosess. Når læringen går langsomt, er det fordi det er langt fra åpenbart hva det innebærer å omsette naturvitenskapens innsikter til en kulturell praksis.

Ideen med intervjuserien var vel videre å snakke med mennesker med nok kunn- skap til å stå som vitner til verdenssituasjonen og klima- krisen, noen som virkelig ser og har ressursene til å forstå hva som foregår. Jeg var ute etter å se hvordan de kunne dramatisere eller avdramati- sere, forenkle eller nyansere forståelsen av miljøkrisen. Hovedinntrykket jeg sitter igjen med, er at situasjonen er langt mer dramatisk og akutt enn jeg har vært vant til å tenke. Og nettopp «hva vi er vant med å tenke», er det avgjørende. Hindringen til å løse miljøproblemene er først og fremst mennesket selv, måten vi tenker og lever på, hvordan vi forstår oss selv og naturen.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse