Kjersti Bjørkmo

Kjersti skriver om ting hun ikke kan: Å spille bingo på høylys dag

Hvis du googler bingovold, vil Google spørre: «Did you mean bingo old?» Hvis du fortsetter å insistere på at det er bingovold du leter etter, får du blant annet opp dette: «Gikk amok på bingo. En kvinne som er nektet adgang til bingoen på Ulefoss, kom lørdag styrtende inn, lugget og kastet kjeks.» «Machete- angrep på Ensjø Bingo.» «Utestengt fra bingoen – dømt for trusler og trakas- sering.» Bingomiljøet må være en blanding av det mest harmløse og det mest lugubre jeg kan tenke meg.

Jeg flyttet fra St. Hans- haugen til Bjølsen på Sagene for seks år siden. Jeg har alltid likt bydelen. Parken. Ungguttene som jobber på 7-Eleven og spøker familiært med kundene. Sagene kirke med den åpne døra mot installasjonen med nesten
to tusen papirbåter langs midtgangen. En solidaritets- markering til båtflyktningene som ikke greide ferden over Middelhavet. Skiltet på oppslagstavla utenfor kirka med skrivefeilen «Lurere du på hva som foregår i Sagene menighet?». Bordet ved busstoppet med «Ærlig kafé», hvor du kan legge penger i en kopp og forsyne deg med

kaffe fra en termos. Barne- hagegutten som står med ansiktet mot en trestamme og teller til tjue mens kamera- tene, gutter i fireårsalderen, roper «Ikke se, mann!» og springer i alle retninger og gjemmer seg. Om sommeren samles en gjeng bak kirka for å spille boccia, og en annen mer sliten gjeng samles på benkene bortenfor for å drikke øl. En ettermiddag

jeg passerte dem, hadde de båret ut en sofa og et par lenestoler og koblet opp et anlegg for vinylplater. På Sagene blomstrer syrinene og fyllikene samtidig. Dette er også bydelen med flest kommunale boliger i Oslo.

På hjørnet ved Mysterud Bar ligger Sagene Bingo. Om lille Oslo er en egen planet,
er Sagene Bingo en egen galakse.Vinduene er dekket av gulnede tyllgardiner. Det lille glimtet du får av interi- øret når du går forbi, bringer tankene til åttitallets lærer- værelser. Plaststoler og nikot- infarget tapet. Linoleumsgulv. Grell lysrørbelysning. En arkitektvenn fortalte en gang at kjøpesentre er konstruert slik at du ikke skal se dagslys. Du skal ikke se tiden som går mens du bruker pengene dine. At de er konstruert som egne verdener løsrevet fra solens gang. Slik er det kanskje med bingohallene også. Du skal ikke merke timene som går mens du taper spillet.

Jeg går forbi Sagene Bingo daglig. I en by hvor hvert hjørne tiår for tiår har blitt kapret av kjeder som Deli de Luca og Espresso House, ligger bingohallene og opptar romslige og kommersielt attraktive lokaler i østkantbydelene (det finnes ingen bingohaller på vestkanten) fullstendig uberørt av den øvrige byutviklingen. Jeg har aldri turt å gå inn, selv om jeg er nysgjerrig. Jeg tenker at det er noe skamfullt i å tilbringe dagene sine på bingo, og at jeg ikke har lyst til å utsette de som er der, for blikket mitt. Eller mindre sympatisk, jeg har tenkt «jeg hører ikke til her». Men når jeg tilfeldigvis finner ut at jeg har en venn som noen ganger tar seg en bingorunde, blir det avtalt at jeg kan få være med ham neste gang. En felles venninne vil også være med. Vi blir enige om én regel: Forbudt å være ironisk.

Det sitter fem–seks eldre mennesker og en svart labrador i lokalet da vi kommer inn. Temmelig glissent, altså. En liten gråhåret dame nærmest døren smiler og vinker til oss. Som en oppmuntring til nykommerne. Resten ser ikke opp. Jeg har sett noen av dem før, på samfunnshusets uteservering om sommeren. Jeg er litt nervøs.Tenk om jeg ikke takler bingo? Vi slår oss ned, og en veldig lite imponert bingovert kommer mot oss. Jeg lar meg synlig begeistre av pengeveska hun bærer. En slitt billettørveske i skinn og metall, med myntsylindere festet på utsiden, slik bussjåførene i min barndom hadde. Bingoverten er ikke i humør til verken begeistring eller nostalgi. Hun vil bare være i fred på jobb, og så kommer det ramlende inn en klynge malplasserte optimister som setter seg ved det store bordet i midten og gjør alt feil.Vi prøver å betale med kort, men hun
tar kun kontanter. En av oss må springe til Joker’n over gata og ta ut penger mens de to andre sitter igjen og smiler fårete.Vi får også kjøpt tusjer av verten. Myke og brede bingotusjer. Igjen blir jeg begeistret, men nå holder jeg kjeft. Det har gått opp for meg at bingoverten er usikker på om vi er der bare på kødd. Dette er ikke et sted hvor man kommer i grupper. Dette er et sted hvor man kommer for å sitte alene – i et rom med andre som sitter alene. Jeg hadde tenkt at bingohallen kanskje var et sted hvor folk småskravler og drikker kaffe. Her inne er det ingen andre enn treknings- maskinen som snakker.

Det finnes flere bingokjeder i Oslo. Alle bingo-hallene innen samme kjede er koblet sammen via datalink. Det vil si at alle
de sammenkoblede hallene spiller samme spillet, og at vinnerne av spillet kan sitte i en annen bydel. En gledesløs, forhåndsinnspilt stemme i høyttaleren sier «Bingo på Bøler». Så raser trekningen av neste pott videre. I vårt lokale er vennene mine og jeg de eneste som spiller analogt. Ringrevene sitter på maskiner. Kjøper du bong på maskin, sjekker maskinen rekkene for deg. Du trenger egentlig bare å dytte på penger, så går resten av seg selv.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse