Kari Veiteberg

Thomas Hylland Eriksen

Spør Kari og Thomas om alt du vil

Kari og Thomas! Dere har vært Samtidens orakler i noen år – nå er det slutt. Opprinnelig var oraklene medier for gudene. I dag lyder ordet gammeldags, og i våre «fake news»- og «post-truth»-tider er det vel knapt noen som setter lit til orakler (sjamanene lar vi ligge). Så hvem skal
vi lytte til? Hva er den perfekte balansen mellom at kunnskap og klokskap henholdsvis demokratiseres og relativiseres?

– Red.

Eg veit det er fleire enn meg som ikkje lenger har dei store forventningane om å møte vise kvinner som har levd ei stund, og som ut frå erfaring og menneskekunnskap kan

gi akkurat det rådet og det orakelsvaret eg treng. Og kanskje er det like greitt? Kanskje vi skal begynne å tenke at vi kan vere orakel for kvarandre?

I dei siste åra har eg vore ein god del i barnehagar og på skolar, og eg har begynt
å sette mi lit til samtalen med barn og unge. Mange av dei insisterer på å stille vanskelege spørsmål, og har eit engasjement og ei uredd vilje til ikkje å ta noko for gitt. Greta Thunberg har gitt ansikt til ein del av dei.

Men det er klart, eg og verda treng òg nokon kloke eldre menneske vi kan stole på, og dessutan ukorrupte
og ikkje-korrumperte kjelder til kunnskap. Eg er nok så gamaldags at eg særleg set
mi lit til fagfellevurdert forsking. Men både i forsking og i offentlegheita bør det

ikkje dreie seg om å søke etter enkle svar, men å leite etter dei svara som gir hjelp til å godta at alt ikkje heng
i hop. Og å komme fram til sanningar og fakta som ikkje legg skulda på alle dei andre, men derimot peikar mot ein felles humanitet.

Her er det mykje å seie, og eg trur samtalen i augehøgde med menneske av god vilje, yngre og eldre, er staden å finne ut meir om sanninga om oss sjølv og korleis vi er avhengige av kvarandre.

Kari

Den kaotiske samtiden og usikre fremtiden skaper etterspørsel etter enkle svar på komplekse spørsmål. Dermed blir overforenklerne, ikke tåkefyrstene, intellek- tuelle helter. De heter for eksempel Peterson, Pinker og Harari, og er hvite menn som er like kunnskapsrike som

de er uvitende. Det er mer lærerikt å lytte til de andre stemmene, de som fyller ut bildet med andre perspektiver enn maktens etterplaprere. De vet at deres versjon av virkeligheten ikke er den eneste mulige, men ber om at deres sannheter også skal få en plass i solen.

En annen kategori intellek- tuelle som det er verdt å høre på, er de som innrømmer at de har skiftet mening. Jeg er stort sett uenig med idéhistori- keren Francis Fukuyama, men han innrømmer at han tok

feil med hensyn til historiens slutt. Nå har han oppdaget identitetspolitikk som en reell kraft. Det kunne være fristende å si «velkommen etter», men i stedet bøyer jeg meg i støvet. Selv om jeg stadig er uenig med ham, eller kanskje nettopp derfor.

En tredje kategori er de prinsipielt ambivalente,
de som representerer det militante sentrum, så å si. De trekker sjelden bastante konklusjoner, men er gode å tenke med.

Stor takhøyde er utmerket, men det er noe annet å sove under åpen himmel. Det må finnes kriterier for å skille mellom billig og dyrekjøpt kunnskap. I en tid da alle

kan være sin egen redaktør, blir de gode redaktørene
og utgiverne viktige trafik- konstabler. Den kritiske, kompetente, kunnskapsrike redaktør med et blikk for relevans og kvalitet er trolig den største ukronede helt i vår tids intellektuelle liv.

Thomas

Tradisjonelt skulle oraklene komme med spådommer, altså utsi noe om framtiden. Men dere har vært orakler som har uttalt dere om samtiden. Og den kan ofte best bedømmes på en viss avstand. Tidligere tider deler vi gjerne inn i epoker, preget av «ismer». Hvordan tror dere perioden vi i dag kaller «samtiden», vil bli karakterisert et visst stykke fram i tid?

– Red.

Kva namn vil etterkommarane våre gi det vi opplever som samtida vår? Dei som levde
i århundra før 1500, hadde inga aning om at dei levde i mellomalderen, like lite som dei som levde i årtusena før

Kristus, visste at det var det dei gjorde. Når slik namn- gjeving skjer i notid, framstår det raskt som reklame eller ideologi. Det tredje riket er eit eksempel på det. Vi får berre håpe at det kjem til å finnast etterkommarar som er i stand til å snakke om oss, kanskje som den generasjonen som tok miljøkrisa på alvor. Og at vi ikkje som besteforeldre- generasjonen, kjem til å høyre til i ei ny mellomkrigstid. Eg har alltid kjent et ubehag når nokon slår fast at «vi lever i ei tid som» er sånn eller sånn. For kven er «vi», og kva med dei andre av våre samtidige, tenker eg då. Skal slik namn- gjeving ha meining, må det vere ved å gi tidsdiagnosar

vi kan gjere noko med. Den tyske sosiologen Hartmut Rosa skriv til dømes om hurtigheitas og akselerasjonens tidsalder, der samfunnet berre kan vere stabilt ved å vekse. Rosa sin tidsdiagnose peikar samtidig på alternativ og viser kva motstand enkeltmenneske og samfunn kan yte mot denne utviklinga som trugar tilværet og livskvaliteten. Slike tidsdiagnosar som gir innsikt og gjer oss i stand til å handle, treng vi fleire av. Og her er

jo tidsskriftet Samtiden ein mogleg åstad for slike forslag på treffande epokenamn for framtida si skuld. Spør du meg, så spør eg dykk!

Kari

Jeg har to forslag. Det første er skumringstiden. Det var perioden da grådighet, hybris og kortsiktighet tok overhånd, og menneskeheten ødela sitt eget livsgrunnlag. Himmelen ble bokstavelig talt formørket.

Den globale moderniteten
var dømt til undergang fordi det var et voksende gap mellom økonomi og økologi. Forbausende nok var datidens forskere og eksperter klar over hva som var i ferd med å skje, og de advarte makthaverne, men til ingen nytte. I likhet med romerske herskere på 400-tallet og britiske impe- rialister i 1930-årene, antok både økonomiske og politiske herskere i første del av det 21. århundret at systemet
de hadde viet sine liv til å forsvare og forsterke, ville fortsette på ubestemt tid. Lite visste de at de sto på kanten av stupet og var i ferd med å ta et langt skritt fremover.

Det andre alternativet er postkonsumerismen. Da det
ble klart, i de første tiårene
av det 21. århundret, at de eksponentielle vekstkurvene over forbruk, produksjon og energiforbruk var selvdestruktive, dannet det seg motkulturer som argumenterte for at det gode liv ikke var avhengig av økende forbruk og individuell konkurranse, men relativt klimanøytrale ting som ens relasjoner til andre mennesker og natur- miljøet. Politiske motkulturer som begynte beskjedent med demonstrasjoner blant ungdom, vokste seg gradvis store og fete. De allierte seg med urfolk, småbønder og arbeidere i det globale sør, og fikk gradvis tilstrekkelig innfly- telse til å avskaffe den globale kapitalismen og erstatte den med en menneskelig økonomi som setter økologi foran fortjeneste, livskvalitet foran forbruk.

Thomas


TAKK TIL KARI OG THOMAS
som med dette gir seg som Samtidens orakler!

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse