Portrettbilde av Anonym

Anonym

Fengselet som «kompis»

I realiteten driver ikke norske fengsler med rehabilitering, men med overvåking og disiplinering.

Samtiden spør

HVIS DU KUNNE ENDRET ÉN TING VED FENGSELS-, RETTS-ELLER STRAFFESYSTEMET, HVA VILLE DET VÆRT?

Jeg ville forsøkt å gjøre noe med den manglende kunnskapen om ROP-lidelser (Rus og psykiatri). Sterkt psykisk syke mennesker låses inne og overlates til seg selv uten tilsyn, ofte stikk i strid med anbefalinger fra helsepersonell. I norske rettssaler dømmes mange som om de var edru og ved sine fulle fem, selv om de har en lang og veldokumentert rushistorikk. Dessverre gjøres det altfor lite med problemene. Etater skyver ansvaret over på hver- andre, og regjeringen har kuttet midlene til Kriminalomsorgen med mangfoldige millioner kroner. Men vi trenger økte bevilg- ninger og økt kunnskap i alle ledd i systemet.

Jeg er ikke uskyldig. Jeg har gjort en rekke ting jeg ikke skulle ha gjort, og mye jeg angrer på. Så en kan godt si at jeg fortjener å sitte her jeg sitter. Ikke er det første gang jeg er i fengsel heller, fra begynnelsen av 2000-tallet har jeg gjestet Kriminalomsorgen med ujevne mellomrom. Noen korte dommer og andre av noe lengre varighet – mer eller mindre skyldig. Stort sett for de samme tingene, kriminalitet begått i eller i tilknytning til rus, med flere ulike motiver som ikke bestandig har vært like klare.

Selv om det tidvis kan være ganske godt å sone fordi man får en pause fra kjøret på utsiden, er det aldri med noen god følelse man går og venter på å møte opp til soning. Anner- ledes er det om man går rett fra varetekt og over til dom, da er man liksom i gang allerede og rekker ikke å tenke og grue seg så mye.

Den seks meter høye grå fengselsmuren med stålporten som eneste åpning, kan virke fryktinngytende og intimiderende på selv den hardeste av oss, og idet man innser at her skal man tilbringe de neste årene, er det ikke med entusiasme oppgaven med å sone tiltres. Til tross for at betjentene du treffer prøver å være imøtekommende og kanskje smiler, tar det ikke vekk det faktum at fengsel er en skremmende og vanskelig greie. Murene, cella og innlåsing er én ting, en helt annen er all gal- og faenskapen som møter deg – både menneskene som de er, og alt hva de har gjort for å være på en plass som dette. Det er mye bestialitet og tristesse samlet på ett sted.

Når du fengsles, må du gjennom en del standardprosedyrer til å begynne med. Du
får et innsattnummer, du blåser kanskje i et alkometer og strippes eller «visiteres», som det heter. Du blir fratatt alt du har og står naken tilbake med to betjenter som inspiserer ens nakne lemmer. Ikke særlig flatterende, og du føler deg ikke veldig høy i hatten. Videre får du utdelt en såkalt startpakke som består av undertøy,T-skjorte, en treningsdress og et par plastsandaler.

Cella er som fengselsceller flest: en seng, et skrivebord, en TV og et lite kjøleskap. Toalett og dusj finnes i de nyeste fengslene, ellers må du dele det med de andre gutta på avdelingen. Noen celler er hyggeligere enn andre, og

med «hyggeligere» mener jeg alt fra utsikten til fraværet av skriblerier på bord og vegger. Mange av cellene er godt innrøkte, med en lukt som er vanskelig å få vasket vekk, men man venner seg til den ganske raskt. Det er i det hele tatt litt merkelig hvordan man venner seg til ting i fengselet, alt fra ustabile innsatte til ustabile ansatte, og tro meg – det er noen av dem.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse