Portrettbilde av Anders Dunker

Anders Dunker

Plantene, planeten og oss

– et intervju med Sandra Díaz

Samtiden spør

HVIS DU KUNNE ENDRET ÉN TING VED FENGSELS-, RETTS- ELLER STRAFFESYSTEMET, HVA VILLE DET VÆRT?

Hvis jeg kunne endret én ting ved straffesystemet, måtte det bli å gjøre naturmord, eller økosid, til en straffbar handling på internasjonalt nivå. Olof Palme foreslo dette i 1972, og hevdet at det var en skandale at FN ikke hadde kommet lenger i å sørge for at massive naturødeleggelser ble betraktet som en forbrytelse mot menneskeheten. Nå, nesten 50 år senere, finnes det en bevegelse av jurister som arbeider med saken. Jeg holder med dem: Jorden trenger gode advokater.

Hva er biologiens perspektiv på klimakrisen? Og hvordan kan de ulike vitenskapene samarbeide for å løse den?

AD: Hvor kom lidenskapen din for planter fra? Og hvordan har den påvirket arbeidet ditt med lokalsamfunn og deres tilknytning til den lokale naturen?

SD: Jeg har vært oppslukt av planter så lenge jeg kan huske. Da jeg var en liten jente, pleide jeg
å romstere i hagen hjemme eller i krattskogen omkring huset for å se på planter. Jeg har alltid vært tiltrukket av dyr også, men jeg bestemte meg for å forske på planter. Kanskje det er fordi de følelsesmessige båndene jeg har til dyrene, er for sterke – og fordi jeg ikke har
den tålmodigheten som skal til for å studere dem i vill tilstand. Med mindre vi snakker
om sjøanemoner på et korallrev eller dyr i tidevannssonen, beveger dyrene seg mye omkring og er vanskelige å finne. Som den engelske biologen John Harper ble berømt for å ha sagt, sitter plantene bare der og venter på at noen skal komme og telle dem.

AD: Men det handler om mer enn det å telle, du må også finne mønstre. Du har ved ulike anledninger fremhevet to store forbilder for din egen systematiske tilnærming, nemlig Teofrastos, som var Aristoteles’ samtidige, og som også var lærer for Aleksander den store, og dernest J.P. Grime, din egen lærer. Hva får deg til å nevne nettopp disse to?

SD: Det de har til felles, er at begge er ute etter enkle, generelle mønstre som ligger bak en mer overflatisk kompleksitet. De kunne i dagens fagsjargong omtales som «klumpere». I motset- ning til «splitterne» som ser etter forskjeller, er klumperne ute etter å finne likheter og fore- trekker å forstå verden gjennom enkle, generelle kategorier snarere enn å fortape seg i intrikate detaljer. Jeg har den samme tilbøyeligheten. Jeg er en mye bedre «klumper» enn «splitter».

AD: Teorier om tilpasning må være viktige for å forstå livet i en verden som er i rask forandring. Hvordan kan en systematisk teori om plantenes tilpasning hjelpe oss å forutsi og kartlegge tapet av biologisk mangfold som vi opplever i dag?

SD: Hvis vi finner fram til generelle «regler»
for hva planter «gjør», i den forstand at vi
spør hvordan de reagerer på miljøfaktorer, og hvordan de påvirker andre organismer og økosystemets funksjoner, kan vi også begynne å foregripe hvordan arter og økosystemer reagerer på en verden i endring (menneske- skapte klimaendringer, landutnyttelse, med mer). En slik forskning bærer i seg et løfte om en dypere forståelse av naturens sammen- henger og artssamfunn, slik at vi ikke er nødt til å modellere hver art for seg, eller å anta at alle arter er identiske. Det første er ugjennomfør- bart, det andre ville fordreid virkeligheten og gitt oss et galt bilde av hva som skjer i virkelige økosystemer.

AD: Sympatien for Grimes tilnærming førte også til at du kontaktet ham og endte opp med å arbeide med ham. Hvordan foregikk arbeidet?

SD: Jeg hadde en toårig postdoktorstilling sammen med ham ved universitetet i Sheffield. Hans evne til å gå til kjernen av ting påvirket meg dypt. Grime er dessuten også en fremragende eksperimentell forsker: Han har alltid klart å undersøke fundamentale problemstillinger med veldig enkle, men ekstremt smarte forsknings- oppsett. I mitt tilfelle bygget vi en serie mikrokosmos av plantesamfunn og så hvordan de klarte seg med normal og høynet CO2 og vanlige og mer næringsrike jordsmonn. Det var teknologisk sett svært enkelt, men vi fikk virkelig gode resultater. Så vi begynte å utvide skalaen på disse lukkede økosystemene og la til bladlus og snegler. På denne måten fant vi ut hvordan CO2-nivåene og næringsnivåene i jorden også påvirket planteeterne. Det var moro, ikke bare vitenskapelig, men også logistisk. Jeg brukte for eksempel en sementmikser for å blande mange hundre kilo jord. Og vi trengte store mengder snegler. Et par ganger ble vi nesten arrestert av politiet i Sheffield mens vi klatret opp steinmurer for å lete etter snegler i buskene.

AD: Biologen E.O. Wilson har klaget over at forskningsprogrammer i molekylærbiologi mottar all finansieringen på universitetene, siden de genererer detaljerte, eksakte, veri- fiserbare og ofte salgbare funn, mens økolo- giske feltarbeider er langsomme, tidkrevende og mindre lukrative. Er dette fortsatt tilfelle? Er det behov for folkebevegelser og frivillige?

SD: Ja visst – økologiske undersøkelser og særlig feltarbeid er fortsatt forholdsvis langsomt, tidkrevende og fysisk ubekvemt arbeid. Dess- uten er det veldig ofte lite kommersielt tiltrek- kende, i det minste på kort sikt. Men det er helt avgjørende. Og ja, partnerarbeid med borgere og andre sosiale aktører er mer nødvendig enn noensinne.

AD: Er de «biofile» en liten og konstant del av befolkningen, en subkultur i stil med andre hobbyer og kall? Føler du at folk våkner opp og blir mer oppmerksomme ikke bare på trusselen mot dem selv, men at de våkner til bevissthet om hvor dyrebar naturen er, og hvor viktig det er å engasjere seg?

SD: Vi må unngå å tenke på det å «redde det biologiske mangfoldet» som en slags selv- oppofrende innsats. Vi må tenke på det som det å vinne tilbake vår fødselsrett til et rikt, blom- strende forhold til naturen. Det handler ikke bare om å resirkulere flasker, eller å si nei til plast- poser, eller å kompostere appelsinskallet. Vi snakker om en mye dypere endring i de sosiale fortellingene og forestillingene som vi baserer livene våre på i hverdagen, som enkeltmennesker og samfunn. Det handler ikke bare om hva vi gjør med resten av verden, det handler også om hva vi gjør med hverandre. Å skape en bærekraftig verden innebærer også å bekjempe uforsvarlig urettferdighet i en tid der livets vev er i ferd med å rakne.

AD: Du er kjent for denne metaforen, livets vev. Hva legger du i den, og hvorfor kommer du stadig tilbake til den?

SD: Livets vev er helt enkelt livet på jorden, inkludert alle organismene som omgir oss og som lever i oss. Jeg liker dette bildet av veven fordi det innebærer at du kan analysere livet
på ulike nivåer. Du kan undersøke de under- liggende prinsippene, strukturen som holder veven sammen, det vi kaller renningen – vevens «lengdegrader». Eller du kan utforske det vi kaller veftet – vevens «breddegrader». Personlig nyter jeg variasjonen og forskjellene, men som forsker er jeg interessert i de bakenforliggende prinsippene som binder ting sammen. Jeg liker også metaforen om livets vev fordi den lar oss forstå naturen som et sikkerhetsnett som bærer oss og opprettholder oss. I tanken om livets vev ligger også anerkjennelsen av en intrikat sammenheng og forbindelse. Hvis du begynner å lage hull og trekke i tråder, så holder veven seg likevel sammen, men hvis du går for langt, kan den plutselig rakne fullstendig.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse