Portrettbilde av Anne Bitsch

Anne Bitsch

Scener fra rettens drama

En feministisk teori om voldtekt bør avstå fra å beskrive voldtektsofre som rettsløse, og rettspraksisen som entydig sexistisk.

Samtiden spør

HVIS DU KUNNE ENDRET ÉN TING VED FENGSELS-, RETTS- ELLER STRAFFESYSTEMET, HVA VILLE DET VÆRT?

Voldtektsbestemmelsen og rettspraksisen må komme bedre i samsvar med helse- og samfunnsfaglige forståelser av voldtektens årsaker og konsekvenser. Det bør innføres bruk av sakkyndige i et langt større antall voldtektssaker, særlig i fest- og bekjentskapsvoldtekter. Dette kan hjelpe dommere med bedre å forstå volds- begrepet og vanlige reaksjoner under og etter overgrep. Jeg anbefaler ikke å innføre såkalt samtykkelovgivning, da dette forskyver fokuset fra overgriperens handlinger til hva offeret har sagt og gjort. Ikke alle kvinner kan uttrykke et klart ja eller nei i en overgrepssituasjon. Lovteksten må fange opp subtil maktutøvelse og bruk av tvang, for eksempel ved å fjerne formuleringer som leder tankene hen på offerprevensjon («ute av stand til å motsette seg handlingen»). Sex skal være frivillig, og jussen og rettspraksisen må fange opp skjeve maktrelasjoner mellom menn og kvinner.

SCENE 1. SLAKT

Professoren er ikke imponert. Ifølge bok- anmeldelsen på trykk i et vitenskapelig tidsskrift er Bak lukkede dører – en bok om voldtekt (2012) to unge feministers ambisiøse, men ikke særlig vellykkede forsøk på å forstå hvordan rettssystemet håndterer voldtektssaker.1 Boka som det refereres til, er Anja Emilie Kruses og min debut som sakprosaforfattere. Det er problematisk, mener professoren, at man etter å ha lest våre intervjuer med vold- tektsofre og nedtegnelser fra rettssaker, sitter igjen med et inntrykk av at intet har endret seg på 40 år:

Det de forteller om overgrepet og «det andre overgrepet» – møtet med rettsapparatet – er like ille og opprørende å lese om som det var på 1970-tallet da de første bøkene kom ut.Tonen er den samme og kvinnenes fortellinger likeartede. Og det er akkurat dette som skurrer. For det første så vet vi at det er blitt gjort en mengde tiltak akkurat i forhold til rettsapparatet, at det ikke er det samme som den gangen. Et fokus på endring hadde kunnet synliggjøre både forskjeller og likheter fra 1970-tallet, i stedet for å gjørealt likt og derved få likestillingspolitikk til å fremstå̊ som nytteløst og lite håpefullt.

Professoren skriver også at voldtektsfortel- linger i retten er «genrebestemte narrativer», som er myntet på å skape entydige (gode versus onde) offer- og overgriperkategorier,
og at det derfor ikke bør overraske at kjønn og seksualitet omtales på stereotypiske måter. Slike stereotyper er helt nødvendige for at domstolene skal kunne løse sin oppgave, som er å plassere skyld og ansvar for en forbrytelse.

Kritikken er høflig, akademisk og dannet, men knusende. Og for interessant til å la ligge. For professoren peker jo på et reelt problem feminister iblant strever med – at man i sin iver etter å belyse urett risikerer å overek- sponere den. En slik overeksponering bidrar ikke nødvendigvis til at flere blir oppmerk- somme på utfordringene som gjenstår, men kan tvert imot usynliggjøre den motmakten som reelt utfordrer uretten. Det er dessuten merkelig inkonsistent å kritisere frifinnelsene med henvisning til at rettssystemet grunnleg- gende er sexistisk og kjønnsdiskriminerende, samtidig som man stoler på systemets avgjø- relser når en sak ender med domfellelse.

Riktignok har sexisme i ulike former preget kvinners liv i uminnelige tider, men politisk rettighetskamp har jo også endret vårt syn
på kjønn og hvordan vi omgås hverandre. I Norge har for eksempel kvinnebevegelsen, kjønnsforskningen og de politiske partiene jobbet sammen om å utvide kvinners hand- lingsrepertoar og mulighetsrom i arbeids- og familielivet, slik at det normale i dag ikke er at kvinner forsørges av sine partnere og må gå hjemme og passe barna, men kan være yrkesaktive mødre. Menn og kvinner har kort og godt blitt mer likestilt. Siden det ikke er noe som tilsier at det seksuelle området skulle være spesielt immunt mot likestillingstiltak, bør man ikke bare lete etter spor av tidligere tiders undertrykkelsesformer når man benker seg i retten for å observere hva som foregår

der. Man må – som professoren så klokt uttrykker det – også studere hva som har endret seg med hensyn til hva som kan sies og gjøres i en rettssal i dag.

En feministisk teori om voldtekt i rettssys- temet bør således kunne ta høyde for både kulturell kontinuitet og sosial endring – særlig om man ønsker å finne svar på om jussen faktisk er et egnet instrument i arbeidet med seksuell frigjøring.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse