Portrettbilde av Hanne Eggen Røislien

Hanne Eggen Røislien

Et forsvar uten kultur?

Forsvaret må innse at kultur også er et sikkerhetsspørsmål.

Samtiden spør

HVILKET FORSVAR TRENGER NORGE?

Vi trenger et forsvar som evner å frigjøre seg fra historien sin, og i stedet være nytenkende. Forsvaret må lede an i samfunnsutviklingen, ikke holde oss tilbake.

Spørsmålet må stilles: Er Forsvarets kultur god nok? Jeg er kvinne. Jeg jobber i Cyberforsvaret. Og jeg skal se nærmere på nettopp cyber (det digitale rom, IKT-systemer) og kjønn. Begge deler har med kultur å gjøre. I en tid da Forsvaret har blåst liv i totalforsvarskonseptet (økt støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn) og tatt til orde for økt samhandling og samarbeid internt, er det grunn til nettopp å se på hvordan denne samhandlingen fungerer. Cyberdomenet, så vel som kjønnsbalansen, forutsetter at Forsvarets kultur i større grad er fleksibel, åpen for endringer og mer frigjort fra rigide tradisjoner. For å møte dagens nye trusselbilde er det viktig både å kunne samarbeide, ha tillit til hverandre og å kunne ta til seg nye impulser. Derfor er det avgjørende at både cyber og kjønnsmangfold er naturlig integrerte deler av Forsvarets kultur.

NYE UTFORDRINGER

Ny teknologi og en ny verdensorden gjør at Norges sikkerhetssituasjon er i ferd med å endres. Derfor går Forsvaret jevnlig seg selv etter i sømmene og vurderer hvorvidt nye grep må tas. 8. oktober 2019 la forsvarssjefen frem sitt Fagmilitære råd (FMR), som kartla hvordan Forsvaret bør se ut i fremtiden for å kunne løse oppdragene det er satt til å løse.

I mandatet fra regjeringen som ble lagt til grunn for oppnevnelsen av rådet, heter det: «Norges sårbarhet øker i takt med at trusselbildet forverres [...] Den militærstrategiske situasjonen i våre nærområder er betydelig forverret siden 2014. Virkemiddelbruken øker i styrke og omfang, og vi utfordres på flere områder. For å sikre norske interesser må vi ha et sterkt og troverdig forsvar.»1 Med dette som bakteppe skisserer FMR fire alternativer (A, B, C og D) for fremtidens forsvar. Alternativ A er det høyeste ambisjonsnivået og det forsvarssjefen anbefaler; Alternativ D er det laveste. De fire alternativene fremhever ressursbehov, både materielt og økonomisk, så vel som antall personell. Det trekker også frem at Forsvaret har et behov for å forsterke sin evne til å håndtere den stadig økende bredden og intensiteten av sikkerhetsutfordringer som cyberdomenet medfører.

Men: Ingen alternativer omtaler kulturelementet.

Faktisk nevner de ikke ordet «kultur» en eneste gang. Er dette uttrykk for en forståelse av at kultur ikke er så viktig? Eller er det tatt for gitt at Forsvaret har en kultur som sitter i personellets ryggmarg, at den bare «er der»? Eller sender dette et signal om at vi ikke skal legge så mye vekt på denne kulturen og heller bare trekke den frem i festlige lag, der vi står oppstilt med uniformer, pent på rekke og følger Forsvarets nøye dikterte ritualer?

Hadde det vært så vel.

Omtrent på samme tid som FMR ble lagt frem, gjennomførte Forsvaret en spørreundersøkelse blant alle ansatte og vernepliktige for å kartlegge mobbing og seksuell trakassering (MOST). Undersøkelsen viste at mens Forsvaret har uttalt nulltoleranse for mobbing og seksuell trakassering, var tallene ikke bedre der enn i befolkningen for øvrig.2 pdf. Dette fikk sjefen for Luftforsvaret, Tonje Skinnarland, til å uttale at hun «er rystet over resultatene fra årets undersøkelse».3 Hun fremhevet også at oppdragsløsningen i Forsvaret er helt avhengig av at de ansatte har tillit til hverandre: «Våre kjerneverdier respekt, ansvar og mot gjelder for oppdraget og for hverandre.» Forsvarssjef Håkon Bruun-Hanssen konstaterte på sin side at «Forsvaret har behov for de beste, og da trenger vi begge kjønn».4 Og sjefen for Sjøforsvaret, Nils Andreas Stensønes, uttalte følgende: «Mobbing og seksuell trakassering er et samfunnsproblem som også rammer oss, men det er ikke verre i Sjøforsvaret enn andre steder. Konsekvensene er imidlertid større hos oss.Vi jobber sammen i tette miljøer over lang tid, og vi må kunne stole på hverandre når situasjonen krever det ytterste av oss. Derfor har vi iverksatt en rekke tiltak fra personellet møter hos oss og gjennom hele tjenesten.»5 Gitt alvoret i denne situasjonen, og at Forsvarets operative evne forutsetter en mer inkluderende kultur, bør man vel kunne anta at Forsvaret lever opp til verdigrunnlaget det forfekter? Eller? Forsvaret har jo ikke bare som oppdrag å ivareta sikkerheten og friheten vår i tilfelle en krig skulle bryte ut. Det har også påtatt seg å verne om våre viktigste verdier, som demokrati, ytringsfrihet og likeverd.6 Forsvaret fremhever selv at det skal «gjenspeile samfunnets mangfold. I et moderne forsvar har mangfold en egenverdi».7 Andre deler av det uttalte verdigrunnlaget til Forsvaret er at alle mennesker har iboende verdi, uavhengig av bakgrunn, egenskaper og prestasjoner. Forsvaret holder til og med jevnlig kurs i etikk for alle ansatte. Derfor er det underlig hvordan respekt for både kvinner og menn er blitt et kulturog verdispørsmål som utelukkes fra diskusjoner om sikkerhet, mens mer «harde» disipliner som cyber, ikke gjør det. Forståelsen av kultur er slik sett for dårlig og må tas kraftig tak i om Forsvaret skal kunne leve opp til tidens krav og egne standarder.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse