Portrettbilde av Tormod Heier

Tormod Heier

Forbereder vi oss på riktig krig?

Russland kommer ikke til å angripe der vi er sterkest, men der vi er svakest.

Samtiden spør

HVILKET FORSVAR TRENGER NORGE?

Norge trenger et forsvar som går i front når det gjelder å tenke utenfor boksen, et forsvar som blir relevant ved å gjøre andre gode. Og de andre, ja, det er de som trenger oss mest – sivilsamfunnet.

Siden Krim-anneksjonen i 2014 har Norge trappet ned innsatsen i Afghanistan og returnert til forsvar av landet. Men forbereder vi oss på riktig krig? Er det sikkert at Russland angriper med stridsvogner, jagerfly og fregatter om krigen kommer? Eller vil de ramme oss der vi er svakest, i den digitale infrastrukturen som holder samfunnet i gang? Så lenge Norge er «NATO i nord», er det galskap å angripe der vi er sterkest. Dermed rykker den digitale infrastrukturen høyere opp på Russlands liste over sannsynlige angrepsmål. Slik presses Norge inn i gråsonen mellom hva som er krig og hva som er fred. Samfunnssikkerhet og statssikkerhet smelter sammen og blir ett.

DET KJENTE OG DET KJÆRE

I frykt for russiske angrep har Forsvaret og NATO-kollegaene funnet tilbake til sine røtter. Tilbake til de kjente og kjære krigsforberedelsene som ble utløst av Russlands Krim-anneksjon i 2014: forsvaret av eget land. Det er slike oppdrag som ligger offiserenes hjerte nærmest. Vekk fra slagmarkene i Afghanistan. Vekk fra hengemyrene, der vestlige soldater førte krig fra 2001, men uten suksess, siden politiske, kulturelle og sosiale koder aldri ble knekt. Mot russiske tanks, jagerfly og ubåter, derimot, er vi på kjent grunn. Kunnskapen om fienden er større. Motivasjonen øker og forsvarsbudsjettene likeså. Og en type krig som kan knyttes til forsvar av hus og hjem, konge og fedreland, til fiender som stort sett er organisert, trent og utrustet som oss selv, i motsetning til ISog talibankrigere som går i sivil, skjuler sine våpen og fører krig i ly av sivilbefolkningen.

Men når forsvarsplanene legges, må vi også spørre oss: Forbereder vi oss på riktig krig? Er planene i tråd med de mest sannsynlige scenarioene? Norske myndigheter og NATO er tydeligvis ikke i tvil: Høsten 2018 inviterte regjeringen 50 000 soldater, 10 000 kjøretøy, 250 fly og 65 marinefartøy fra mer enn 30 land til Norge.1 Øvelsen «Trident Juncture» kostet mer enn to milliarder kroner, og var ifølge NATO viktig for å avskrekke russerne. Men er det virkelig Russlands militære styrker vi har størst grunn til å frykte? Tror vi at russiske stridsvogner vil komme rullende inn i Finnmark, at missiler vil legge havner og flyplasser i grus, og at Forsvaret vil bli bombet sønder og sammen? Eller kan det være at de militære er for konservative, for opptatt av konvensjonell krig på egen jord og dermed for lite nytenkende?

GRUPPETENKNING OG SELVSENSUR?

Spørsmålene er retoriske. For i Forsvaret skjer det også en utvikling, ikke minst i bruk av droner, missiler og kunstig intelligens – innovative tiltak som følger i kjølvannet av en rivende teknologisk utvikling. Under «Trident Juncture» deltok sågar 17 representanter fra ulike sivile beredskapsorganisasjoner, blant annet for å gjenreise totalforsvaret og det sivil-militære forsvaret av landet.

Ikke desto mindre har retoriske spørsmål som disse verdi, fordi de tvinger oss til å tenke utenfor boksen. Da står vi også sterkere i møte med gruppetenkning og selvsensur – kjente mekanismer som preger enhver organisasjon, men som særlig trives i militære miljøer preget av disiplin, uniformering og samhold. For det er i slike organisasjoner, ifølge Forsvarets egne doktriner, at den militære profesjonskulturen skapes – ved å fremelske «felles forståelser, felles tenkesett og felles referanserammer».2 Men ensretting må ikke skape barrierer for undring, refleksjon og kritisk tenkning. Spørsmålet om vi forbereder oss på riktig krig, er nemlig hentet fra de militære selv, basert på tidløse lærdommer fra tidligere kriger.

Fra den kinesiske generalen Sun Tzu – som levde for cirka 2500 år siden – og frem til i dag, går det en rød tråd gjennom all krigføring: Unngå motpartens sterke sider. Utnytt hans sårbarheter. Beskytt dine svakheter. Og for guds skyld: Unngå kamp på motpartens premisser.Vektlegg heller dine egne fortrinn.3 For norske myndigheter betyr dette én ting: At det vil være galskap, sett med russiske øyne, å rulle inn i Finnmark, bombe Globus II-radaren i Vardø eller rullebanen til nye F-35 jagerfly på Evenes og Ørland. Dette skyldes rett og slett at Norge er en integrert del av det vestlige sikkerhetsfellesskapet i NATO. I denne alliansen er det, sett med russiske øyne, bare ett land som teller – og det er USA, verdens største militærmakt. Derfor vil ikke Russland føre krig på Vestens premisser, der Vesten er sterkest. Politisk og militært er Russland en mygg i forhold til USA. Med et bruttonasjonalprodukt på størrelse med Spania, og med et forsvar som bare er en brøkdel av det amerikanske, vil det være selvmord å gå til krig der Vesten er best. Bare økningen i det amerikanske forsvarsbudsjettet i 2018, på om lag 60 milliarder dollar, utgjorde mer enn hele det russiske forsvarsbudsjettet. USA har rundt 800 militære baser og forsvarsinstallasjoner plassert rundt omkring i mer enn 150 land, og mer enn 14 000 fly og 20 hangarskip av ulik størrelse. Russland, derimot, har cirka 4000 fly og ett hangarskip – som så vidt klarte å holde seg flytende etter hjemkomsten fra Syria i 2017.4 Følgelig er det, sett med russiske øyne, mer interessant å føre krig på andre måter enn det Norge og NATO ser for seg.

NORSK SÅRBARHET

Hvilke måter og områder snakker vi om? Fremfor å angripe de militære delene av statsapparatet som regjeringen kaller «NATO i nord», er det mer sannsynlig at russerne vil forsøke å øve press på beslutningstakere i Oslo. Med andre ord, mot ansatte i departementene, i de hemmelige tjenestene, i Telenor og på sykehusene; mot samfunnsinstitusjoner som sørger for politisk stabilitet og demokratisk styringsevne. Poenget vil ikke være å nedkjempe Forsvaret eller å okkupere Finnmark. Poenget vil være å påvirke beslutningene som tas av regjeringen og Stortingets utvidede utenriksog forsvarskomité. Men bare på én betingelse: At det ikke samtidig utløser militære motreaksjoner i Washington D.C. Og hva er vel mer sårbart enn de digitale nettverkene som holder AS Norge i gang? For eksempel styring av elektrisk strøm som får mobiltelefoni, internett, oppvarming og betalingstjenester til å virke, og som gjør at vannkraftverk, radioog TV-sendinger, samt oljeog gassinstallasjoner på Heidrun-, Kristinog Nornefeltet går som normalt. Eller ta nettverkene som trengs for å styre transportog kommunikasjonsmidler, som mer enn 150 000 reisende rundt Oslo S bruker hver dag. Eller nettverkene, som gir høy flysikkerhet for de nærmere 700 flyene som daglig lander og tar av fra Gardermoen. Eller den stabile internettforbindelsen med omverdenen, som gjør at Norgesgruppen, Rema 1000 og Coop kan selge mat til norske forbrukere etter «just-in-time»-prinsipper; og som gjør at sykehus, eldresentre, skoler og Hvermannsen får forutsigbare leveranser av livsnødvendige medisiner og forbruksartikler – fra stadig færre, men mer sårbare lagre i utlandet.

Sammen med blant annet Danmark, Finland og Sør-Korea er Norge et av verdens mest digitaliserte samfunn. Og stadig mer av samfunnsmaskineriet, fra helseforetak og betalingstjenester til militære forsvarssystemer, er integrert i globale nettverk som myndighetene ikke har kontroll over. Hvilke aktører som befinner seg i cyberdomenet, hvilke intensjoner eller kapasiteter de har for å ramme oss, kan i beste fall kalles et sort hull. «Statlig styrte nettverksoperasjoner» er, ifølge PSTs Trusselvurdering 2019, «en vedvarende trussel mot norske verdier. Metodene er billige, effektive og i konstant utvikling, og angriperne finner stadig nye sårbarheter de kan utnytte».5 Dette betyr i realiteten at så vel russiske som kinesiske forberedelser allerede er godt i gang. Det har de vært i lang tid. Og mest sannsynlig vil angrepene utløses tidlig i kriseforløp, der USA, Norge og NATO står på én side og Russland på den andre. Sett med russiske øyne vil slike cyberangrep være fordelaktige. Det er fordi NATOs store sårbarhet vil være å få 29 vidt forskjellige medlemsland til å stå sammen. Ikke minst når håndfaste bevis om at Russland står bak, skal presenteres. For det kan jo også være mange andre aktører som står bak; og mange av disse igjen kan ha mer eller mindre løse forbindelser til russiske sikkerhetstjenester. Fravær av håndfaste bevis vil kunne gjøre det vanskelig for konsensusbaserte allianser å gjennomføre resolutte mottiltak. Og selv om NATO vil hevde at cyberangrep berøres av den kollektive selvforsvarsklausulen, er det lite sannsynlig at noe vil skje. For viljen og evnen til å starte en cyberkrig med Russland er langt fra troverdig. Ifølge sjefen for det norske Cyberforsvaret har Forsvaret mer enn nok med å forsvare seg selv: «Vi er marginale over hele spekteret av oppgaver – fra oppfylling av beredskapsbeholdning til treningsnivå til styrkestruktur til planverk», ifølge generalmajor Inge Kampenes. «Hvis det pøses på med cyberangrep mot oss, vil vi ikke holde lenge.»6

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse