Portrettbilde av Arne Johan Vetlesen

Arne Johan Vetlesen

Intern opposisjon. En personlig beretning

Hva skal vi med Forsvaret? Hvilke verdier skal det forsvare?

Samtiden spør

HVILKET FORSVAR TRENGER NORGE?

Norge trenger et forsvar som (slik navnet sier) forstår sitt oppdrag som defensivt, altså å beskytte nasjonens suverenitet basert på borgernes frihet og selvbestemmelse.

Ja, hva skal vi egentlig med Forsvaret? Og hva skal det forsvare? Svaret vil avhenge av hvilken epoke vi befinner oss i. Likevel finnes en kjerne som står fast, og som må karakteriseres som etisk. Kjernen angir det som gjør Forsvaret enestående blant institusjonene det norske samfunnet består av, nemlig: I tillegg til politiet ivaretar Forsvaret det statlige monopolet på legitim bruk av vold. Å være en del av Forsvaret vil si å inneha en rolle i et system opprettet for å ta liv, for å drepe. Forsvarets samfunnsmandat er uatskillelig fra denne eneretten: Bare i Forsvaret vil det å ta liv, og å gjøre det med vitende og vilje, fremstå som legitimt i fellesskapets øyne, legitimt fordi det skjer for fellesskapets skyld, for å sikre dets grunnleggende verdier og ikke for noe annet. På individnivå betyr det at om du ikke er villig til å ta liv, så har du ikke noe i Forsvaret å gjøre.

Er forholdet mellom Forsvarets mandat og måten det er organisert på, så sømløst og konfliktfritt som det dermed høres ut? Jeg vil svare nei, og lar mine egne erfaringer være inngangen til det som lett kunne blitt en abstrakt fremstilling.

I

Det var alminnelig verneplikt den gang jeg som nittenåring skulle ta stilling til om jeg skulle gå inn i Forsvaret og tjene mitt fedreland (som det het), eller velge alternativet i form av å søke unntak basert på pasifistisk overbevisning. Intervjuet jeg i så fall ville bli innkalt til, munnet per standard prosedyre ut i et spørsmål ment å fange det som var essensen, prinsipielt og etisk: «Dersom du kom i en situasjon der din kone og dine barn trues på livet av en annen person, ville du ha brukt makt (våpen) for å beskytte dem dersom du hadde mulighet til det? Eller ville du latt være?» Slik var testen for å identifisere dem som av såkalte samvittighetsgrunner søkte seg fritatt fra militærtjeneste: De måtte være konsistente og prinsipielle pasifister, mennesker som aldri vil ta liv, uansett omstendigheter.

Som kjent fantes det en kategori til, nemlig personer som ikke var pasifister, men som motsatte seg å avtjene verneplikten av politiske grunner, for eksempel knyttet til Norges NATO-medlemskap, til faren for bruk av atomvåpen, eller annet. På et slikt grunnlag kunne man søke om å avtjene siviltjeneste med en varighet på 16 måneder, fire måneder lenger enn verneplikten og dermed med et element av straff: Det skulle koste noe å nekte ordinær militærtjeneste dersom man fysisk og psykisk var skikket til den.

Mine egne erfaringer faller mellom de tre kategoriene jeg har nevnt. Da jeg ble innkalt til sesjon, var jeg klar på at jeg ikke var pasifist i nevnte prinsipielle forstand: Jeg ville svart «ja» på spørsmålet om å ty til våpen i en nødssituasjon. Samtidig var jeg kritisk til bruken av våpen som soldattjenesten ville kunne innebære hvis Norge ble involvert i en såkalt skarp konflikt, i verste fall en (atom) krig. Min kritiske holdning hadde altså på den ene siden et pasifistisk element i form av motvilje mot våpenbruk med mange ofre, ofre som realistisk sett ville inkludere sivile så vel som militære; på den andre siden et politisk element ved at jeg anså at faren for våpenbruk i en skala jeg ikke kunne godta, var knyttet til Norges medlemskap i NATO, en militærallianse som disponerte atomvåpen. Å delta i et Forsvar som i en gitt situasjon ville anvende atomvåpen mot en erklært fiende, fremsto for meg som utenkelig og uakseptabelt. Det ville – anskueliggjort av bildene fra Hiroshima og Nagasaki i august 1945 – innebære å legge i grus verdiene vi hadde erklært våpnene som midler til å bevare.

Med en slik sammensatt innstilling tok jeg fatt på en ordinær tolvmåneders militærtjeneste. Jeg hadde ingen klare forventninger om hva som ville møte meg, om tjenesten ville vise seg vanskelig gitt min skepsis til våpenbruk, selv om den altså ikke var prinsipielt pasifistisk i den forstand Forsvarets fritaksbestemmelser la til grunn. Jeg ble tatt ut til tjeneste i Hæren, nærmere bestemt Sambandet, og startet med tre måneders opplæring på Jørstadmoen ved Lillehammer. I desember 1979, rett før jeg ankom rekruttskolen, fattet NATO med USA i spissen sitt kontroversielle «dobbeltvedtak» om utplassering av mellomdistanseraketter i ulike vesteuropeiske land. Man kunne ikke utelukke at missiler med atomvåpen ville bli stasjonert på norsk jord, og i en gitt krisesituasjon bli benyttet mot landene som var en del av Warszawapakten, anført av vår nabo Sovjetunionen.

Oppildnet av den høye temperaturen i den hjemlige debatten om dobbeltvedtaket tok jeg ordet i «sjefens time» for å stille kritiske spørsmål – og kanskje bli beroliget gjennom gode svar. Men spørsmålene ble, med tydelig irritasjon, avvist som utidige av offiserene, og ingen medsoldater som fulgte opp det jeg spurte om.

Etter noen uker med opplæring fikk jeg beskjed om at jeg var tatt ut til tjeneste som såkalt ekspedisjonsmann. Jeg var tiltenkt en sentral rolle i forbindelse med kommunikasjon, spesielt under NATO-øvelser, fikk jeg vite. Det hørtes bra ut, langt bedre enn det fysiske slitet som flesteparten i kompaniet ble utpekt til. Sersjanten som ga meg denne hyggelige nyheten, la så noen papirer på bordet, ba meg lese gjennom og skrive under. Det var en taushetserklæring. Jeg spurte hva slags informasjon jeg ville få tilgang til og forplikte meg til å tie om. Han kunne – naturligvis – ikke gi noe presist svar, ut over at det handlet om strengt konfidensiell informasjon. Da han merket at jeg nølte, sa han at dersom han ikke kunne ta med seg et signert dokument, måtte jeg melde meg for obersten dagen etter.

Har du allerede registrert deg? Logg inn

Les Samtiden.
For å forstå tiden du lever i

Vi analyserer og diskuterer de viktigste spørsmålene i en stadig mer kompleks verden

  • Norges ledende kulturtidsskrift siden 1890
  • Utkommer fire ganger i året på papir. Over 100 sider med dybdeartikler, essays, intervjuer, m.m.
  • Full tilgang til vårt digitale arkiv med tidligere numre.
  • Invitasjoner til våre arrangementer, nyhetsbrev, podkast, m.m.
  • Del tekstene våre med vennene dine

Vil du bare lese ferdig denne artikkelen?

Da må du registrere deg med en e-postadresse